Det ble abort her, og hvet dere det føles som en lettelse , andre som har følt det slik?

[Gjest]

 

Etter å ha vært her inne å lest om den ene aborten etter den andre var det min tur. Og jeg trodde på forhånd at det måtte være det mest grusomme som kunne skje en person og at et det var skikkelig vonde smerter.Som det sikkert er for mange, men slik var det ikke for meg og jeg vil gjerne fortelle min historie for de som vil lese.

 

Ja det var ganske grusomt, gråt masse og mange tanker svirret rundt i hodet.Var det min feil, har jeg gjordt noe jeg ikke skulle........Det gikk slik:

For tre uker siden hadde jeg utflod med bitte litt lyse rosa blod i, nervøs ble jeg og gikk til legen. Ble henvist til ul der vi kunne se hjerte lyden,men hvor måla viste seg å tilsvare en 1 uke mindre på vei.Jeg tenkte det sikkert var for alle vokser forskjellig og i rykk og napp( Fikk vite i dag at fosterne vokste ganske likt i begynnelsen) Men, men lettet gikk jeg fra sykehuset. Men noe stemte ikke. Jeg fortsatte å ha brunlig utflod frem til nå, ca 3 uker etter. Men elle sa det var normalt. Men for meg føltes det ikke normalt. Det hadde nok noe med siden jeg har vært gravid 2 ganger før og aldri hatt noen problemer med dette,og ikke følte jeg meg gravid. Jeg har ikke vært kvalm, ikke hatt mye vondt i hodet eller vært trøtt som har vært et sikkert tegn for meg i tidligere svangerskap. Eneste sikre tegnet var denne gang ømme pupper som vokste seg fort store.Plutselig var det også over, ikke det sikre tegnet mitt var der en gang. Tenkte ja ja ingen graviditeter er like, gjerne jeg er så heldig denne gang. Men det er noe med den morsfølelsen og mage følelsen.

Etter økt brunlig utflod med spor av blod, gikk jeg opp på det som skulle være min første kontroll. Legen min sa siden jeg hadde sett hjerte aktivitet sist gang, var hun optimistisk.Men bekymret seg over at jeg ikke hadde tegn på graviditet, og livmora kjentes liten ut i forhold til hvor langt jeg var på vei,hun sa ikke så mye, men ofte trenger vi ikke snakke for å få frem et budskap.Hun ville ikke si mer og sendte meg på ny ul . Etter mye venting fikk vi komme inn. Jeg så på hun som undersøkte og på skjermen annen hver gang. Da var jeg sikker i min sak. Ikke liv. Jeg hadde rett.

 

Jeg gråt kjempe masse , og var kjempe lei meg. Dette skulle jo være årets julegave under treet til besteforeldre..... Og barna vi har fra før skulle også få vite det på julaften for da skulle jeg ha vært 12 uker ENDELIG.

 

Det kom en lege til inn for å bekrefte at det ikke var liv, han kunne også se at det hadde nok vært dødt ca 2 uker og livmora hadde begynt å trekke se sammen.Ut i fra det som han kunne se hadde vår lille spire vært sykt, de kunne han se på utviklingen og på hvordan livmora var.Og for meg var det trøstende. At det faktisk var et barn som ikke var friskt som gjode at det endte med abort. For meg hadde det vært vanskeligere å komme over hvis det var min kropp som støtet fra seg et friskt barn(noe som er feil) Men kroppen ville ikke støte det fra seg. Så utskrapning var det neste.

 

Vi fikk et rom, jeg sendte min mann hjem for hente barna i barnehagen, og ringe til besteforelder å si hva som var skjedd.Vi valgte å være åpne om det , og barne skulle også delta.

Endlig fikk jeg være litt for meg selv og samle tankene litt.

Mens jeg lå på sykehuset og pratet med ei venninne, fikk mange trøstende meldinger var det som jeg plutselig kom over det. Og sorgen gikk over til lettelse. Det var jo noe galt med barnet, tenk om jeg skulle måtte gå til vanlig ul og da måtte ta valget om jeg ønsket å avbryte eller fortsette. Og så ble jeg så lettet over at jeg ikke trengte være bekymret lenger for at noe var galt. For plutselig gikk den klumpen med bekymring vekk fra magen, den har nok ligget der hele tiden.

Slik jeg kjenner meg i dag så er jeg ikke redd for å bli gravid igjen for jeg hvet kroppen ordner opp, og jeg hvet at min magefølelse og morsfølelese kan jeg lytte til noe som for meg er betryggende.

 

Mens jeg lå der på rommet( for det var selvfølgelig lang vente tid på operasjonen- jeg ble ikke første priotert, noe jeg ikke kunne skjønne der og da. Men så var det godt også for kroppen ordnet selv opp.) Jeg hadde noen mens smerter ikke vondere en det, og akkurat som noen etter rier(etter å ha født da livmora trekker seg sammen) slik kjentes det ut, og det gikk fort over og alt kom ut. Da gikk jeg og spurte om jeg kunne få dra hjem, og etter enda en ny ul viste det seg kroppen hadde ordnet opp:-) Og faktisk glad gikk jeg hjem til mine barn som jeg hadde savnet så veldig denne dagen.

 

" hadde du en så liten baby i magen din mamma" var det første min minste spurte om og viste med sine små fingrer hvor liten den var. Kjempe fasinert over moren som hadde hatt en så liten baby inni der.Da de skulle legge seg hadde de mange spørsmål, om jeg hadde fått holde babyen, og om jeg skulle ha babyen med hjem, om babyen enda var inni magen, hvor bebyen kom ut( de satt med store øyne da de fikk svaret på det , hehehe "men mamme så store babyer( viste med hendene en ca vanlig størelse på en baby)kan jo ikke komme ut der" jo svarte jeg, men den historien tar vi en anne gang ......Ja de hadde mange spørsmål, og det var herlig å kunne svare mine søte små som en annen gang skal få bli store søsken ,noe jeg hvet er at de kommer til å bli . De kommer til å bli de aller stolteste og beste storesøsken i verden.Det hvet jeg ,det er morsfølelsen min som kommer inn der også, og den har jeg lyttet til tidligere i dag.

 

Så det jeg vil frem til er at dette var jo en sørgelig opplevelse, men jeg har det bra, vi kommer videre og som sagt den lettelsen jeg sitter med nå er en bekreftelse på at dette var godt.Det var ikke menigen dette skulle gå og det har jeg vist lenge!

 

God jul damer og nyt tiden dere har fremfor dere! Stol på dere selv.

 

Vi har valgt å vente litt med å prøve igjen, så når jeg kommer tilbake har nok alle dere andre flyttet på dere:-) lykke til!

 

[Håperjo]

Ja jeg har følt det slik, og det var fint å lese ditt innlegg.

Jeg mistet i våres i uke 9 +?, etter å ha hatt blødninger og smerter i over en mnd. Fikk ul gjennom legevakten i uke 7+1, de mente da at jeg maks var en uke kortere, men så at hjertet slo ol.

Jeg bare visste at dette ikke gikk og følte hele tiden at kroppen min jobbet for å støte fosteret ut. Hver dag var en evighet...

Sånn sett var det en lettelse etter spontanaborten, fordi kroppen min da etterhvert falt mer i ro.

Men det var svært sårt å miste. Vi hadde prøvd 10 mnd da og min manns særkvalitet er elendig, så vi skal statiskisk sett nesten ikke kunne bli gravide på egen hånd.

Imorgen er min termindato, men jeg tror det vil gå greit.Håper det.

Vi har ikke lykkes å bli gravid igjen, men jeg har fremdeles håp - utrolig nok?

Jeg er mamma til en og har mistet 3 ganger.

Når jeg var gravid og det gikk bra følte jeg at det gikk bra hele tiden, selv om jeg var nervøs til sden tidlige ul i uke 8.

 

Jeg ønsker deg virkelig alt godt.

Håper du blir gravid igjen hvis du vil det og at alt går fint da!

Det var fint å lese innlegget ditt, selv om det er om en svært trist hendelse.