I dag tok jeg abort.

[Anonym bruker]

Den 6 desember tok jeg testen, 2 blå streker. Gravid.

Da hadde jeg kjent på kroppen en uke eller to at jeg var gravid. Jeg har 3 barn fra før, så jeg kjenner kroppen min veldig godt.

Fortvilelse, sinne og redsel vellet opp.

Hvordan kunne vi være så uheldige? Vi bruker jo prevensjon. Hvorfor har vi ikke sterilisert oss? Hva gjør vi nå? Etter å ha gått lange runder med oss selv så bestemte vi oss for abort.

 

Jeg lette rundt på sidene til St.Olavs hospital, og fant et tlf.nr jeg kunne ringe, til Gynekologisk avdeling, dagpost. Fredag 8 desember ringte jeg, og fikk time til samtale tirsdag 12 desember.

Både jeg og mannen dro nedover, måtte vente i 2 timer, da legene måtte avgårde til hasteoperasjoner. Nervene roet seg.

Da vi endelig ble hentet fikk vi sitte for oss selv på et rom med først 1 pleier som pratet med oss, og jeg fikk fylle ut skjema. Så kom legen. Åh, så trivelig hun var. Spurte og forklarte. Var vi helt sikre? Så kom ultralyd, innvendig. Tok 10 sekunder. Jeg var 5 uker på vei. Da ble det medikamentell abort.

En ny sykepleier kom inn, og avtale tid. Det var fullt ut uka, så jeg fikk komme nedover på lørdag 16 og ta den første tabletten (point of no return), for så å komme for selve aborten nå i dag, mandag 18.

Jeg begynte å blø litt og kjente litt murringer på lørdag og søndag.

 

I dag var selve dagen. Valget var tatt, så jeg var ikke nervøs. Mannen kjørte meg nedover kl 8. Ble møtt av nok en utrolig dyktig og trivelig sykepleier. Selv om vi lå flere på ei "stue", med forheng rundt våre små avlukker, så følte jeg det aldri påtrengende. Jeg fikk kvalmestillende, smertestillende - og pillene for å sette oppi skjeden. Så var det å ligge stille i 1 time. Jeg var trøtt i utgangspunktet, så jeg sovnet.

Med jevne mellomrom kom noen og sjekket hvordan det sto til med meg, kom med kaffe, mat og saft. Og mer smertestillende når det trengtes. Det var en god ro over hele opplevelsen. Det er stille, selv om mange er der. Alle blir behandlet med respekt - alle som jobber der bryr seg, det merkes!

Etter et par timer begynte jeg å blø ganske mye, selve aborten merket jeg som en kraftig menstruasjon. Nå blør jeg ganske mye ennå, men merker at det begynner å avta. Fikk med meg smertestillende hjem.

Må passe på å drikke mye for ikke å bli svimmel.

Jeg ba selv om å få dra hjem litt før kl 13. Hadde en ganske lang samtale med den ene sykepleieren, jeg prøvde å sette ord på opplevelsen min, fortelle hvor glad jeg var for den behandlingen jeg fikk. Jeg følte aldri at noen dømte meg. Tvertimot så er det den mest personlige og hjertevarme opplevelsen med sykehus jeg noen gang har hatt.

Så tusen tusen takk, for at dere gjorde denne beintøffe opplevelsen litt lettere!!!

 

J.