Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Redd!!

[monicamm]

..Ja da var testen tatt, to styker til og med, og ja jeg er gravid. Jeg er fulltidsstudent på første året så dette kunne ikke passet dårligere! Har gått på p-pilla leeeenge, så skjønner ikke helt hvordan dette kunne skje akkurat nå, eller jo jeg skjønner det jo da, men uff..

Har alltid vært imot abort, men nå er jeg fryktelig i tvil! Jeg er 21 (snart 22) og har vært sammen med typen i snart 4 år.. Men ingen av oss har noe lyst til å bli foreldre enda. Noen her som har vært eller er i samme situasjon? eller som bare vil gi meg et godt råd? dette er jammen ikke lett??

[Pottemor og lillemann]

Jeg ble gravid da jeg var 17 år, vi hadde bare vært sammen noen uker. For oss var valget ganske enkelt da vi begge hadde lyst til å ta lengre utdanning, så det ble abort. Jeg har ikke angret et sekund i ettertid, og tror livet mitt ville vært ganske annerledes om vi hadde valgt å beholde barnet. Nå er jeg gravid igjen, 10 år etter, med samme gutt, og det er klart at det kanskje ville vært litt bittert om det viste seg at det ikke gikk så lett denne gangen. Dessuten er det veldig mange som har problemer med en abort i etterkant, men det har heldigvis ikke vært noe problem for meg. Det er viktig å tenke gjennom hva dere ønsker, kanskje snakke med gode venner eller foreldre dersom det er naturlig for dere. Det er ingen andre som kan ta valget for deg, men de kan kanskje gjøre det lettere. Lykke til!

[monicamm]

Tusen takk for svar! ..Hadde jeg vært 17 hadde valget alt vært tatt, men jeg er jo 22, voksen.. Og kjæresten er færdig utdannet med fast jobb. Det gjør ting vanskelig! Jeg vil ikke kalle meg selv ustabil, men heller veldig følsom. Griner lett og tar ting veldig til meg.. Så er redd for at en abort ville ødelagt mer enn et barn. Hvis du skjønner?!

[Anne-B.]

Utdanningen kan du utsette et harlvt års / et års tid! Også kan du lese litt på egen hånd mens du går hjemme. Det er i alle fall min plan, jeg er 22 sjøl og venter nr 2, har ei datter på 3. Det har gått veldig fint å studere med barn! Eneste man må tenke på, er rundt eksamenstider, kan være fint å gardere seg litt da, i tilfelle barnet blir sykt. Mammaen min pleier å komme hit og være et par uker og hjelpe til.

 

Når man får et barn, så lukker man noen dører, men åpner mange! I alle fall er det slik jeg har opplevd det. Jeg ville ha gjort det samme på nytt, om jeg fikk velge.

 

Men dette er jo meg da. Dere kommer fram til en løsning, på den ene eller den andre måten. Lykke til i alle fall!

[Phiphi]

Jeg skjønner deg VELDIG godt. Jeg er på mitt første år av fem lange fulltidsår med studier. Jeg og samboeren har bodd sammen i fire år, men planla ikke å bli gravide for å si det sånn!

Plutselig for 2 uker siden fant vi ut at jeg var gravid og jeg holdt på å dø av sjokk..

 

Samboeren og familien ble utrolig nok glade, men jeg ble veldig usikker og er det egentlig fortsatt.

 

Jeg er på den andre siden 23 år og nå går jeg inn i min 7 uke og begynner å bli knyttet til den lille saken i magen min. Jeg vil ikke lengre ta abort, begynner i stedet å bli redd for å miste det f.eks spontanabort. Så visst du vil ta abort burde du gjøre det fortest mulig.

 

Det er helt umulig for meg å anbefale deg noe, jeg ligner sikkert litt på deg, ønsker meg laaaaaaaang utdanning og føler meg både barslig, umoden, uansvarlig og veldig følsom, tihi..

 

Men jeg tror jeg skal klare det (TROR...). Uansett synes jeg du skal snakke med en psykolog/jordmor/lege eller noen andre som kan gi deg noen synspunkter før du hopper inn i en abort.

Visst du tar abort tror jeg du kommer til tåle det helt fint, det er ikke et foster ennå, og visst dere absolutt ikke er klare for å bli foreldre ennå, så er det vel best å avslutte svangerskapet og heller prøve på nytt om noen år?

 

Ønsker deg masse lykke til, du er ikke alene om å være redd og usikker! Jeg synes det virker kjempe skummelt å bli mamma..

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg var også gravid på første året av utdanningen min, jeg var 22 år. Det var ingen tvil om at jeg skulle ta abort og jeg har ikke angret siden. Du må følge magefølelsen din. Jeg har forøvrig aldri hørt om noen som angret på at de fikk barnet sitt. Lykke til, uansett hva du gjør.

Klem

[monicamm]

Nok en gang, takk for fine svar! Det hjelper virkelig! Sitter med en oppgave innen sykepleievitenskap, trygghet. Litt spesielt å skrive om det i den situasjonen jeg er i nå, men det må gjøre

Jeg er 100% sikker på at min side av familien ikke kommer til å ta dette bra, å det blir laaaangt ifra lett å fortelle det til familien hvis det blir til ta vi beholder barnet. Det kommer til å bli jævlig mildt sagt!! Hans side kommer nok til å ta det bedre, det er jeg sikker på.. Vi har som sagt vært sammen i 4 år og er samoboere, men familiene våre har aldri møttes. Har ønsket å ha avstand helt til det var helt klart at det blir oss to... noe det ser ut for at det gjør nå.. Guuuud så REDD jeg er!!!

Konstant klompen i halsen

[Anonym bruker]

Hei! Uff, ikke lett det her. Jeg tok selv abort da jeg var 19. Jeg er en veldig følsom person og slet lenge med det etterpå, derfor vil jeg råde deg til å tenke deg godt om. Ikke hør på hva andre sier, men følg hjertet ditt. Nå er jeg 27 og gravid igjen. Det var ikke planlagt denne gangen heller, men nå er jeg overlykkelig. Jeg har fortsatt 2 år igjen av utdannelsen, men tenker som så at den kan jeg gjøre ferdig senere. Kjenner mange som har fått barn under utdannelsen og som har klart det. I dag er jeg glad for at jeg tok abort da jeg var 19. Hadde jeg ikke gjort det ville jeg aldri møtt han jeg venter barn med i dag. Men jeg tenker fortsatt på at jeg kunne hatt en liten jente eller gutt på snart 7 år nå. Men nå er jeg 18 uker på vei, magen vokser og alt er bare lykke. Tenk deg godt om, og gjør det som føles riktig for deg. Ønsker deg masse lykke til uansett hvilket valg du tar!

[Anonym bruker]

Dette er selvsagt vanskelig for deg, og valget er jo deres. men jeg vil gjerne fortelle om de "gunstige ordningene" for oss som er studenter med samboere i full jobb...

 

Jeg ble gravid i 2.semester på andre året på utdannelsen min, termin ble satt til desember, altså så måtte jeg gå høygravid i hele praksistida mi. Dette var ikke planlagt, og jeg var fast bestemt på å fullføre utdannelsen før jeg fikk barn...

 

For meg var ikke abort noe altrnativ, da ingenting tilsa at jeg burde det.

 

Ordningen for oss ble at pappan tok ut all permisjon på tidskonto, altså jobbet 50 % i 58 uker. Mens jeg fortsatte det siste semesteret, med baby og pappa på slep, i begynnelsen var de med på skolen og ventet i kantina, og så kom jeg da det var tid for mating...

Jeg var ikke på skolen hver dag, men 3 dager i uka. jeg fullførte utdannelsen min, og jeg og sambo fikk en laaang sommerferie. etter sommerferien tok jeg et årstudium for at sambo skulle få permisjonen tida ut, alternativet var full jobb da poden bare var 7-8 mnd.

 

Økonomisk sett var dette gunstig for oss. Jeg fikk utbetalt engangsstønad, + fødselsstipend i ti mnd. og pappan fikk ta ut hele permisjonen, vi fikk i både pose og sekk synes jeg, siden jeg ikke er å skolen hver dag, får vi masse tid smmen alle tre!

 

Jeg skal innrømme at det har vært slitsomt rundt eksamenstider, å ha poden på 11 mnd. i hus, men da har pappan eller familie tatt seg av ham, og jeg har fått tre-fire timer disponible til lesing hver dag da eksamen har nærmet se. Hjemmeoppg. har jeg gjort på kvelden, og delvis natta av og til...og heller sovet samme med poden på dagen...

 

Etter resultatene så langt å dømme, er de bedre enn de var før jeg ble mamma. under eksamensforberedelsene brukte jeg den tida jeg hadde så godt jeg kunne, og gjorde ikke alt annet som f.eks husarbeid istedefor å lese, sånn som før...

Tror man blir svært effektiv av å få barn....

 

jeg var også 21 år da jeg ble gravid, og halveis i første sem. som jeg tar nå, så fant jeg ut at jeg er gravid igjen, hvis alt går bra, så har jeg tatt fire års utdanning pg fått to barn i underveis, så alt går...!

 

Håper dere fnner ut av hva som er best, ingen andre som kan ta valget for dere!

 

Lykke til!

 

[monicamm]

..Så fin historie, takk for at du delte den med meg! Det setter jeg stooor pris på!

[Anonym bruker]

Hei:)

Jeg ble også veldig uventet gravid da jeg var 22. Hadde vært operert i livmor og eggstokker året før og fått beskjed om at vi nok måtte innstille oss på kunstig befruktning når vi en gang ønsket oss barn. Dette var for meg laaaangt frem i tid!

Gikk på p-pillen, men pga sykdom måtte jeg slutte. Vi var super forsiktige (kondom og hele pakka), men litt uforsiktige en gang...

Jeg var helt fortvilet da jeg fikk positiv test, så liksom hele livet mitt passere. Samboeren min var glad og støttet meg på alle tenkelige områder og etter noen uker kunne jeg og glede meg over graviditeten. Familien hans var vel ikke akkurat henrykte over nyheten, men mamma har vært god å ha!

Tror uansett vi hadde klart oss uavhengig andre enn oss selv, for livet vårt ble jammen ikke så forandret som vi (eller iallefall jeg) trodde. Vi har begge tatt ekstra utdanning (begge hadde høyskole i bunn), reist masse og fått med oss stort sett det vennene våre har gjort.

 

Lykke til

[Anquor]

det er ikke mange ukene siden jeg var i dine sko, jeg er 20 år og hadde planer om å begynne på sjukepleia til neste-år,men sjokket var stort da det var positiv test og de første ukene var veldig usikre, jeg og kjæresten min krangla mye fordi vi var usikre og redde for hva som skulle skje nå, men etter at jeg hadde snakka med en veninne som ble tidli mamma midt opp i utdanninga så forstod jeg at det ikke var noe problem, jeg fikk også vite fra mange at det var folk som hadde angret på at de hadde tatt abort, men du skal lete godt etter den som har fått et barn og høre at de angrer....

nå ser det ut som om alt ordne seg, i bestemte oss sammen for å beholde barnet, ingen tvil når den bestemmelsen ble tatt! og nå skal jeg ned og si at vi vil ha huset vi kiket på så nå blir det bygging av hus og ny bil kommer vel også snart:)

Foreldrene våre har heller ikke møtest med de er veldig glade på begge sider! nå gleder de seg stort!

tenk deg godt om! jeg tror ikke du kommer til å angre på at du beholder den du kommer til å elske høyest her i livet, men det er min mening, du må selfølgeli bestemme deg for hva du synest er best

[Anonym bruker]

Hei du.. jeg er en jente på 26 år som gjerne vil berolige deg med min erfaring med abort da jeg var 19 år.

Jeg ble ufrivillig gravid og tenkte med en gang at det var den eneste utvei-hadde ikke lyst på barn og følte meg heller ikke moden.

 

Jeg var langt på vei, men bestemte meg allikevel for abort og det gikk kjempe bra. De på sykehuset var så snille mot meg og jeg har ikke hatt noe som helst anger eller psykiske problemer etter dette. Ville bare si det så du vet at det går ann å ha det helt normalt etterpå også.

 

[=)Line]

Tenkte bare jeg kunne fortelle om bestevenninna mi!

 

Hun ble uventet gravid våren før hun hadde tenkt å starte medisinstudiet. For mange ville sikkert det vært katastrofe, særlig siden hun fant det ut da hun var 3 måneder på vei og abort ville betydd søknad til nemd osv.

 

Hun valgte å beholde barnet. Utsatte planene om studier et år, tok ex.phil høsten da hun gikk gravid. Og da sønnen hennes var 9 måneder begynte hun på legeskolen!

 

Det har absolutt ikke bare vært lett. Hun har vært alenemor hele veien, et stort ansvar å bære. Men til våren blir hun ferdig med studiene sine!

 

Så å få barn trenger ikke å bety at drømmen om lang utdannelse ikke går i oppfyllelse. Nå i ettertid sier hun at det å ha barn i studietiden på mange måter har vært lettere om hun skulle vært i jobb. Man er nemlig mer fleksibel som student.

 

Ønsker deg lykke til i valget ditt, uansett hva det måtte bli!

[Gjest]

Jeg venter min første nå og er ferdig med studiene. Men mange i klassen min fikk barn underveis. 5 stk ble det før de tre årene var ferdig. Ingen angrer.. Skolen legger opp alt sååå bra! Og ingen av de som fikk barn gjorde det dårligere på skolen.. tvert imot:)

Håper du tar et valg som føles rett i ettertid, men lett er det ikke;) Uansett, så skal du vite at det er mye hjelp å få om man er student og har småbarn!!

[monicamm]

Virkelig godt å høre at forholdene blir lagt til rette for studenter som får barn, det var en lettelse! Hvis valget blir å beholdet det, så blir det vel unasett et "friår".

Men jeg lurer på en ting.. Når dere sier at hvis jeg skal ta det bort, bør jeg gjøre det så fort som mulig.. Vil det si det samme som at jo lengre man venter jo værre blir det??