Deprimert

[Anonym bruker]

Jeg gikk på 1 1/2 Fontex da jeg ble gravid. Etter at jeg oppdaget at jeg var gravid, trappet jeg raskt ned dosen, og etter kort tid kuttet jeg den helt ut. Til tross for seponering, ble psyken min bedre. Helt til nå har psyken vært bedre nå som jeg er gravid enn den normalt ellers er.

Helt til nå.. Jeg kjenner at jeg er på kanten av stupet. Jeg sover nesten ikke, tvangslidelsen er blitt verre og morsrollen for mine to barn er nærmest umulig å takle. Det er spesielt den eldste det går ut over. Hun kan ikke si noe eller gjøre noe uten at jeg irriterer meg over det.

 

Slik som tilstanden er nå, så tror jeg barna mine har det bedre uten meg.

Alt er en ond sirkel. Jeg kjefter på ungene, får dårlig samvittighet, blir oppgitt, gråter hele kvelden, orker ikke å gjøre husarbeid og blir enda mer deppa fordi huset ser bomba ut. Jeg har bare 2 måneder igjen til fødselen. Helt til nå har jeg vært overbevist om at jeg valgte rett da jeg bestemte meg for å beholde barnet. Først nå begynner jeg å bli usikker. Hvis jeg ikke blir kvitt problemene mine, er det ikke sikkert jeg klarer å ta meg av barna mine... og så er jeg så dum at jeg setter enda et barn til verden!!

Jeg elsker barna mine, også det ufødte. Samtidig som jeg tenker på at jeg burde tatt abort, så er dette en grotesk tanke. Hvis noe galt skulle skje med det ufødte barnet nå, vil jeg føle at det er min skyld, fordi jeg har hatt disse tenkene.

 

Jeg står på kanten av stupet. Akkurat nå kjenner jeg at det hadde vært godt å slippe å tenke på noe. Det hadde vært deilig å bli innlagt på ubestemt tid. Slippe unna alt krav og mas. Sove flere uker i strekk.

 

Alternativet er å begynne på antidepressiva. Men antidepressiva løser som kjent ingen problemer, bare demper og utsetter dem. Dessuten kan jeg neppe begynne på det nå.

 

Jeg føler meg nærmest oppgitt av poliklinikken. Jeg er under utredning ved psykiatrisk avdeling. Men alt tar så lang tid. Jeg har gått uten terapeut i flere måneder.

 

Jeg føler meg verdiløs. Barna mine hadde hatt det bedre om jeg ikke var her. De fortjener bedre.

 

Jeg kommer aldri til å klare noe. Jeg har ikke vært i jobb på flere år, og jeg takler ikke rollen som mor. Hvilken oppgave skal jeg da ha i samfunnet? Jeg blir bare en byrde. Er det noe poeng i å være her da?

Jeg vet ikke om jeg er enig i at mennesket har en ukrenkelig verdi. Når jeg bare er i stand til å ta imot, og ikke å gi noe, har jeg da en verdi?

 

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Jeg kjenner tankene dine og vet at det er forferdelig vanskelig å tro at man engang skal bli kvitt dem og få det bedre! Men du må huske at du vil få det bedre!! Dette er en periode, en helt jævlig en, men du har kommet deg gjennom det før og du klarer det igjen!

 

Du er ingen byrde. Folk er forskjellige, og folk fyller ulike funksjoner. Noen ganger klarer man å gi, andre ganger ikke. Jeg er sikker på at du er en mye bedre mor enn det du tror, og du sier selv at du elsker barna dine - og husk at ingen andre kan elske dem slik du gjør. Dermed gir du mye, du tar ikke bare.

 

Når det gjelder ting hjemme så prøv å sile ut ting som ikke er viktig. Vet du hva, om huset ditt ser bomba ut - who cares? Du er jo gravid - man kan ikke klare alt da! Og du, hvis dere har råd kan kanskje vaskehjelp være noe for en periode? Det er iallfall ikke noe nederlag. Jeg vet det er litt vanskelig å tenke sånn, man vil jo gjerne være superkvinne sant, men det er vi jo ikke..

 

Jeg håper du har en forståelsefull lege eller jordmor om ikke annet, slik at du har noen å lufte tankene dine med mens du er under utredning.

 

Ellers må du gjerne fortelle meg hvordan det går med deg! Jeg har selv vært deprimert og gått på medisiner. Det går bedre nå, men jeg kjenner jo likevel mange av tankene du sliter med. Jeg krysser fingre for deg.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Det føles ganske håpløst akkurat nå.

Jeg hadde en liknende periode i vår, men ble bedre da jeg begynte på medisiner. Problemet var at jeg ikke fikk skikkelig oppfølging. Medisinene hjalp, men uten oppfølging er medisiner farlig for meg. Jeg blir likegyldig og mister min kritiske sans.

 

I høst har jeg hatt oppturer og nedturer, men alt i alt har det gått over all forventning. Når jeg har det bra, tenker jeg at jeg aldri vil falle igjen. Da koser jeg meg med barna. Jeg tar dem med på turer, leser, tegner og er aktiv med dem. Men nå har jeg altså falt igjen. De to siste ukene har vært jævlige.

Jeg klarer meg noenlunde de dagene moren min har barna (jeg er alene og har to barn). Men når jeg har barna, så går irritasjonen min ut over dem. Jeg skader dem ikke fysisk, men jeg tåler ingenting av dem. Jeg kjefter og kaster ting. Jeg føler jeg mister kontrollen over sinnet mitt, som om noen andre styrer oppførselen min. Etterpå får jeg dårlig samvittighet over at jeg er en så dårlig mor. Jeg tenker på de uskyldige barna mine som må oppleve meg på denne måten. På det verste tenker jeg at nå skal jeg vente til barnet i magen er født. Etterpå tar jeg livet mitt. Barna vil få det bedre uten meg.

Jeg er klar over at dette er fullstendig syke tanker. Jeg kommer aldri til å ta livet mitt. Men tanken på det virker befriende.

 

Jeg har venner som jeg kan snakke med når det gjelder vanlige nedturer. Men slik som jeg er nå, så unngår jeg helst å snakke med vennene mine. Jeg føler meg så syk at det vil være belastende for dem å måtte høre på meg nå. Dessuten så er det ikke så lett for dem å vite hva de skal si når jeg bare gråter og ikke ser en løsning på noe.

 

Nå har jeg endelig fått ny time hos psykologen som utreder meg. Jeg skrev mail til ham for nesten 2 uker siden om at det hastet. Så nå håper jeg at jeg snart får noen jeg kan snakke med om dette. Jeg orker ikke å ha det slik mer.

 

 

[Anonym bruker]

Så bra at du har fått time hos psykologen! Håper han/hun forstår hvordan du har det og kan komme med innspill.

 

Jeg syns ikke du skal være redd for å fortelle vennene dine hvordan du har det!! Da jeg var på mitt dårligste (fikk privatnr til psykologen og kunne ringe når som helst på døgnet, var fryktelig langt nede) sa psykologen at jeg skulle velge ut en, evt to, venninner som jeg snakket ordentlig med, og jeg måtte spørre dem om det var ok at jeg kunne finne på å ringe dem når som helst, tilogmed om natta, hvis det ble for ille. Veninnene jeg prata med tok det kjempefint, og bare det hjalp meg veldig. Jeg fikk aldri behov for å "krise-ringe" dem, men bare å vite at de var der hjalp enormt. I tillegg ble de ekstra oppmerksomme og tvang meg til å være littsosial innimellom slik at jeg fikk tankene mine litt over på andre ting. Du må IKKE undervurdere venninnene dine! Men engasjer gjerne et par stykker, slik at de også kan snakke sammen om hva de tenker.

 

Du må IKKE tenke at folk har det bedre uten deg. Verken ungene, familien eller vennene dine. For det har de ikke! Uansett hvor "vanskelig" du måtte være i perioder så er det ikke sånn du ER! Du er syk, depresjon er en sykdom, og nå er du syk. Men du er jo ikke syk hele tiden! I tillegg skal du være flink å gi deg selv kreditt for det du klarer - feks at du har bedt om hjelp, kjempebra!

 

Du har ikke noe flere rundt deg som kan hjelpe deg litt mer med ungene innimellom da? Du trenger jo ikke si alt hvordan det er, men forklare at du er fryktelig sliten siden du er gravid. Det er vel en grunn mange kan skjønne vel?

 

Tenker på deg og lykke til videre!