Jøss og jøss, for en tæl!

[Aga:-)]

Johannes er nå snart to år, og frem til nå har han vært en liten engel og praktkar. Aldri noe tull, liksom;-) I den siste tiden har nok trassalderen kommet snikende, for så å eksplodere i disse dager. Plutselig blir alt galt, følelsene er skikkelig vanskelig for ham å takle, og hele gutten er oppløst i raseri eller gråt. Synes jo så inderlig synd på ham, og vi gjør jo det vi kan for å hjelpe. Forklarer, koser, rettleder og trøster så godt vi kan.

 

Flere som har det tilsvarende? Jeg vet jo heldigvis at dette går over, men det ble liksom så voldsomt på kort tid....

[NessaS]

Ja, jøss, nå er det ikke lenge til vi har store to-åringer i hus. Tenk som tiden flyr.

 

Ja vi har kommet inn i den første trassalderen vi også. Kenneth blir skikkelig frustrert når vi ikke forstår ham, og vi blir frusterte selv når vi ikke forstår hva han mener. Det nye yndlingsordet er nei. "Nei, nei, nei, nei, nei" er det eneste jeg hører dagen lang. Men han har heldigvis sine gode stunder også, når han kommer og gir mamma en goooood klem.