Han jobber så mye!

[plutseligbolle]

Samboeren min jobber utrolig mye, han jobber overtid hver eneste dag og ofte opp til 12 timer. Han jobber i byggebransjen, og jeg skjønner at ting må bli ferdige, og at det er press, men...

 

Jeg bekymrer meg for hvordan det skal bli når babyen kommer. Jeg føler at jeg nesten blir alenemor, fordi han aldri har overskudd til å gjøre noe særlig hjemme og jeg antar at han ikke kommer til å orke å stå opp om natta osv.

 

Han skal ta de ukene med fri han har krav på, og han gleder seg veldig til barnet kommer, men det er akkurat som han ikke skjønner helt hva det innebærer å få et barn. Han sier bare at vi får se når barnet er der, men jeg vil gjerne vite at han vil stille opp. Jo, jeg vet at han vil stille opp men det er jo ikke så mye man har å stille opp med etter en 60 timers arbeidsuke!

 

Jeg elsker ham og vi har det helt ypperlig sammen, men jeg greier ikke helt å slutte å tenke på dette. Noen ganger tenker jeg at det er jo verst for ham hvis han jobber så mye at han ikke får bli kjent med barnet sitt. Hva tenker dere?

[2barnsMamma28]

Hei

 

Jeg forstår hva du mener.... Min sambo jobber som murer, og det er alltid mye jobb. Vi trenger pengene, særlig nå, men jeg er mye lei meg fordi jeg savner tiden sammen.

 

Han sier han skal trappe ned, og i allefall ha fri helger da baby kommer, men noen ganger er jeg og redd han kommer til og jobbe like mye.... Håper ikke det skjer, jeg tror ikke det heller egentlig, han gleder seg sinnsykt, og jeg tror det blir annerledes da lille baby gutten endelig er ute av magen.

 

Så jeg håper det ordner seg på det viset for dere også, han vil nok sørge for ha tid med barnet når han eller henne er der utenfor magen.

 

Når han gleder seg så mye som han gjør, vil det nok ordne seg på beste vis.

 

Masse lykke til

[plutseligbolle]

Så fint å få svar! Jo, i helgene har han heldigvis fri, men da er han ofte veldig sliten. De jobber med å få tak i flere folk, men han har et ganske spesialisert yrke så det er ikke så lett. Noen ganger er jeg redd for at han skal finne på å stikke av midt i fødselen fordi han må gå på jobb....Men så ille er det ikke altså.

 

Kjæresten min gleder seg også veldig, han sa da vi hadde vært på ultralyd at dette var det kuleste prosjektet han hadde vært med på noengang.

 

Hvordan har dere tenkt å gjøre det med pappa-permisjonen da? Han vurderer å ta en dag i uka, men jeg vet ikke helt om det er en god idé. Er litt redd for at han må jobbe likevel og at hele permisjonen koker bort i kålen. Tenker at hvis han tar de seks ukene sammenhengende så har han større sjans til å virkelig være sammen med lilleknerten og jeg kan til og med kanskje jobbe.

[plutseligbolle]

dytte. vil gjerne ha flere synspunkter.

[2barnsMamma28]

Vi har egentlig ikke fått tenkt så mye på det, men han tar i allefall det han har krav på, så får vi se utover det.....

 

Men han vil være så mye som mulig hjemme med den lille, så håper det går i orden!

 

En dag i uka høres jo egentlig ut som en fin ide, det har ikke vi snakket om, med det skal jeg lufte for han

 

De seks ukene vil han jo få mer sammenheng og kanskje kose seg mer da... Men det er jo opp til hver enkelt.

 

Tror vi bekymrer oss mer enn nødvendig vi jenter.... Jeg tenker alt for mye

 

Sikker på det ordner seg for dere!

 

 

[Gjest]

Dette kjente jeg igjen, ja... Har vært perioder med mye jobbing og mye reising. Husker jeg syntes reisinga (opp til 200 reisedøgn i året...)var lettere å takle enn lange arbeidsdager for da visste jeg liksom at jeg var alene om ansvaret og kunne forholde meg til det.

 

(Akkurat nå er det heldigvis ikke noe prblem for vår del, dels fordi mannen min nå jobber mye hjemmefra, dels fordi de eldste barna mine er blitt store nok til å hjelpe til. Bor dessuten i et område (i California) der 60 timers arbeidsuke er normalen, så det er liksom sånn "alle" har det.)

 

Ville bare si at jeg støtter deg i å la mannen din ta sine seks uker med permisjon sammenhengende. Tror far og barn har veldig godt av det!!!! Så får far mulighet til å se hvordan det er å styre hjemme, og barnet blir nødt til å forholde seg til pappan sin som "hovedperson" en periode. Selv har vi aldri hatt mulighet til det, siden jeg har vært hjemme. Så har da også ungene mine konsekvent henvendt seg til meg selv om pappa er aldri så mye hjemme...