tempen på følelseslivet.....hvordan har dere det om dagen?

[lita78ღ]

Hos meg er tante rød på plass, og vi startet nedtelling til "take off". og da tenker jeg tantes "take off". Nå skal hun søren meg få stikke!!! 3 januar starter jeg på spray!

 

Har veldig blandete følelser nå.....er glad og spent for snart å kunne komme igang, men samtidig gruer jeg meg mer og mer.... begynner å bli veldig redd for hva som skjer/hvordan vi vil få det om vi ikke lykkes. Må jo være forbredt på det, men jeg kjenner meg selv og vet at håpet vil være der! har jo vært skuffet x antall ganger allerede, men jeg vet at dette blir mye verre.... på en måte kunne jeg ønske at jeg kunne legge bort ønsket om barn...slippe å gjennom dette....men det kan jeg ikke. Jeg vil ha barn, og jeg håper og tror det vil være verdt det!.

 

Hvordan har alle dere andre det??

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

Hei

jeg har fått meg en knekk nå,kroppen er sliten og jeg er sliten i hodet!Er blitt veldig syk(høy feber og bronkitt)Er heldigvis på bedringensvei da :-)....Det tar på å gå å være spent i 2uker også raser hele verden sammen når det blir neg test!Dette er forferdelig slitsomt,men som du sier håpet vil jo alltid være her.....DET MÅ VI ALDRI MISTE!!!!!

Ellers kjenner jeg meg veldig i gjenn i deg,glad og spent OG redd!!

 

Ønsker deg lykke til!

KLEM

[Ann-ch.]

Hei lita78

 

Her er det akkurat det samme som deg. Tante rød er på plass, så nå er det å vente på oppstart av medisiner. Dette blir mitt 4 og siste søkenforsøk, så er spent kan man si.Skal ha kortbehandling denne gang så begynner med spray på neste mens og sprøyter dagen etter. Blir godt å korte ned på behandlingen. Skal iallefall kose meg masse i jula.

Ønsker deg og alle andre lykke til.

[* vannmamma *]

Hei,

 

Jeg har et barn på 17mnd etter vellykket IVF og skal ha uttak på første søskenforsøk neste uke. Slike prosesser er veldig spennende, og humør og psyke kan gå opp og ned. Nå var vi heldige og lyktes på første forsøk forrige gang, så sett i ettertid er det er nok mange som har hatt mye større påkjenninger enn oss! Det visste jeg imidlertid ikke da vi gikk og ventet på å komme i gang.

 

Jeg tror at man kan komme ganske langt med å forsøke å ha det bra med seg selv i venteperioden. Jeg husker at jeg holdt på å takke nei til en ny jobb fordi jeg visste at jeg skulle gjennom prøverørsforsøk 2 mnd senere, og tenkte at påkjenningen ville være for stor, urettferdig overfor ny arbeidsgiver osv. Heldigvis tok jeg til fornuften og tok valg som jeg ville ha tatt hvis situasjonen er annerledes. Og her kommer egentlig hovedpoenget mitt: jeg synes det er viktig at man forsøker å ikke sette livet sitt på hold. Forsøk å leve så vanlig som mulig og ikke la vente- og behandlingsprosessen få fullstendig overtaket. Håper alle som leser dette, tolker det positivt. Det er på ingen måte ment som kritikk til de som føler at alt blir veldig vanskelig, både fysisk og psykisk, og som har vansker med å se lyset i tunnellen. Jeg forstår det, jeg har også hatt mine stunder.

 

Ønsker alle godt, uansett hvor dere er i prosessen. :-)

[finetine]

Hei

 

For meg går det veldig opp og ned om dagen. Hadde ikke trodd at jeg skulle si det her noen gang, men når jeg ser lykkelige gravide nå om dagen så gjør det så innmari vondt. Var på julemarked på folkemuseet i Oslo for noen uker siden og der formelig flommet det over av lykkelige barnefamilier og struttende mager.

 

Følte meg skikkelig fæl som misunte dem det. Hva vet jeg om deres vei dit, kan hende de har strevd like lenge som oss! Men det gjorde vondt likevel, fordi de var gravide og ikke jeg..............

 

På jobben også er flere gravide, og siden jeg i tillegg jobber med barn er det ekstra vanskelig. Spesielt på sammenkomster som Lucia feks, jeg skulle gitt alt for å være den som gikk der med barnet mitt og stolt så på at nettopp det sang for meg og samboeren min. Kjenne spørsmålet henge i luften fra foreldrene, hvorfor skaffer ikke dere barn?

 

Nå har vi snart prøvd å få barn i 4.5 år og jeg kjenner at jeg gruer meg til å gå igang neste forsøk. Gruer meg til kanskje ikke lykkes neste gang heller. Gruer meg til å skulle holde maska på jobben, eller som sist gang være nødt å fortelle at nå er vi igang igjen fordi medisinene påvirket meg så veldig. Og så skulle fortelle at det ikke lyktes denne gangen heller og skuffe så mange som støtter meg..............

 

Men jeg håper at det kan være lys i tunnelen. At vi skal lykkes neste gang. Og at vi da kan tenke tilbake på denne tiden som en prøvelse som gjorde oss sterkere og forberedt på den viktige oppgaven man har som far og mor.........

 

Uff, dette ble veldig klagete. Trengte å få ut litt nedstemthet........

 

klem