Nummer tre på vei, og far har vært utro

[Anonym bruker]

Er temmelig ute av det om dagen, er ca 8 uker på vei, og fikk vite at han har vært utro ved to anledninger(one night stand i fylla)...

Elsker ungene over alt på jord, og vil ikke ødelegge livene deres ved å gjøre noe overilt. Han angrer/er fortvilet selv. Og da vi sankket om det klarte jeg ikke annet enn å opptre som en venn, og har kanskje bare koblet ut følelsene...

Men har jo ikke sjans til å klare å glede meg over at nummer tre er på vei, hvordan skal det gå med oss alle sammen..?

Noen andre her som har opplevd noe lignende?

[Anonym bruker]

uff da ,typen min var utro mot meg og holdt sammen men jeg kan ikke la være å tenke på det og da får han gjennom gå med sure mine fra meg ikke heldig gå sånn i lengden

[Anonym bruker]

Huff, det var ikke bra!!

Du får kjenne etter selv.. Det beste er jo selfølgelig om du klarer og fortsette å leve sammen med han, men da må dere jobbe med dette sammen.

Det er nok ikke lett å stole på motparten etter noe sånt har skjedd.

Han må ta sine forhåndsregler, som f.eks gi faen i å drikke?

Han må jo å tåle at du kan bli sur og grinete av og til. Han har tross alt gått bak ryggen din..

Men, om du ikke klarer å leve med det så skjønner jeg det å veldig godt.

Barn overlever med skilte foreldre.Man må nok bare tilrettelegge og ta mye hensyn..

Snakk med han om det, og kjenn godt etter hva du føler selv, så finner dere nok ut av det..

Jeg vet ikke om jeg hadde klart og leve med det..

[Bibi m/2 nå (",)]

Hei, huff, vet hvilken vanskelig situasjon du er i for da jg ventet min 1, var far til barnet utro mot mg og...i fylla og angret dypt. Etter den gang har vi vært av og på i forholdet i snart 6 år, nå bor vi ikke sammen men han treffer barnet. venter og nr 2 men han nå....så hvordan du takler det må kun du bestemme, uansett så blir det nok best sånt du føler. Det er jo og greit å ta en pause når ting er litt shakey i forholdet... Lykke til uansett hva du måtte velge. Klem fra mg

[Anonym bruker]

Har aldri opplevd noe sant selv, sa jeg vet ikke hvor gode mine rad er - men jeg tror ikke at pause er noe lurt hvis man vil bevare forholdet. Forhold i "uvaer" krever beinhard jobbing fra begge parter, sa jeg tror det beste er a snakkke-snakke-snakke. Men - forstar godt hvis det er vanskelig a "holde hodet kaldt". Det kan ogsa vaere at man trenger litt hjelp fra utenforstaende til a sette ting i perspektiv - kanskje en familieterapeut el.

[Lirum]

Ja, sant. Er det ikke pussig at du sier du setter dine følelser til side og opptrer "som en venn" ..... også får du faktisk ikke noen arene for dine følelser og følelsen av svik og tvil og det hele. Det er liksom førstemann til jorden får trøst, og der er vel ikke mannen sein nei... stakkars meg stakkars meg det er vondt og angre!! men det er vondt å kjenne sviket og ikke minst tvilen omkring forholdet og usikkerheten omkring egen lyst og den fremmedes nærvær i den intime sonen....

 

Da vi ventet vår første ble min samboer hekta på porno, det var altså så ulekkert, for han holdt det jo skjult for meg, men jeg merket jo godt at det var noe, noe som sugde ut hans tilstedeværelse, noe som gjorde vårt intime samliv svært merkelig og uaktuelt på en måte som umulig kunne angå bare svangerskapet. Han hadde pussige og uforklarlige fravær, som liksom sto fram for meg som et slags system.... han var veldig mye hm?hm? Og jeg sto liksom å så gjennom et sandblåst vindu og ante alt med en forbausende klarhet uten å kunne SE det skikkelig.... og jeg ble jo sjalu og trist og kjente meg desperat ensom i forholdet og DET krevde jo mye energi fra meg som jeg ellers burde brukt til å pleie vennskap ser jeg idag...isteden gikk jeg selvfølgelig omkring og bare ventet på noen gode ord.... Og når dette ble avdekket, knakk han liksom sammen på stedet og gråt og hadde det så vondt og greier..... det var ikke da og har liksom aldri vært min tur til å krype rundt og ha det vondt og gråte og få trøst og bli forsikret.... det var jo ikke bare pornoen, det var løgner, det var likegyldighet til meg, det var å overlate alt med barn til meg (og vi hadde planlagt dette barnet) .... det var å lyve, detvar å be meg ta ansvar for min syke sjalusi...enda han jo selv visste at jeg hadde rett... det er utrolig å tenke på at vi lever i et godt og trygt familieliv nå.....

 

 

Men, dette er også for oss et sår vi liksom aldri helt overkommer, og det knytter jeg ganske sterkt til hans "pårygg" - greie. Så går jeg der å "fiser følelser" ... slipper ut noen små og stygge noen, og jeg er sikker på at jeg ikke hadde hatt dette behovet om jeg hadde fått rast og grått og bitt og om han hadde taklet dette og gått inn i det å gi meg tryggheten tilbake....

 

Jeg vet ikke om jeg hadde fikset utroskap, ikke nå iallefall! Man kan kanskje fikse litt vingling i et samliv, men det kommer jo an på åssen man får løst det da!