Fra BliGravid og nå til Slitere...

[♥♥Bea♥♥PGD 2011]

Jeg og sambo har snart prøvd i ett år på å få barn sammen. Vi begge har vært hos lege, mine blodprøver så veldig fine ut og jeg har eggløsning hver mnd sa han. Sambo var det verre med, han var på sykehuset og leverte sædprøve. Han fikk svar tre uker etterpå hos legen som sa at det var nok hos ham problemet var. Han hadde visst under 10 mill sædceller, og det var visst normalt med rundt 40 mill.

Nå har han vært hos legen igjen for å har tatt blodprøver for å skjekke hormonene, og vi venter svar denne uken.

 

Jeg er så nervøs for hva som kommer til å skje videre. Vet ikke hva jeg har i vent de neste månene. Legen til sambo hadde også snakket om prøverør og jeg ønsker at hvis vi får dette tilbudet så kan vi ikke takke nei til det. Grunnen til det er at jeg ikke føler at jeg vil takle så mange måneder til med skuffelser når tanta kommer igjen. Men sambo ønsker at vi skal prøve vanlig så lenge som over hodet mulig da han vil gjøre meg gravid på mest naturlig måte. Det forstår jeg selvfølgelig godt, men hvis vi bare får tilbudet så vil ikke jeg takke nei til det.

Noen av dere som kanskje vet når man vil få tilbud om prøverør?

 

Huff, nå sitter jeg her og klager etter 11 mnd med prøving mens dere andre her inne sikkert har prøvd i mange flere måneder.

Måtte det klaffe for oss alle:)

 

Klemmer fra

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Hei og velkommen inn hit. Måtte ditt opphold bli kort:o)!

 

Veien til prøverør (ivf) er ganske lang i de offentlige, ca 9 mnd i Oslo. Det syns noen er veldig dumt, mens jeg tenker for min egen del at det er greit at det tar tid. Det er en prosess mentalt, hele oppkjøringen til ivf. Syns jeg.

 

Jeg har vært prøver i snart 2 år (har gitt opp å telle pp for da blir jeg så deppa). I mars dette året sendte min gynekolog (i Oslo) henvisning til Rikshospitalet med anbefaling om inseminering (AIH) og evt ivf. Jeg var på en første undersøkelse på Riksen i April, da ble det bestemt at jeg skulle ta en laparaskopi (kikkehullsoperasjon) for å se om alt var ok inne i meg. De fant nemlig ingen grunn hverken hos mannen min eller meg til at vi ikke ble gravide. Lapen fikk jeg i mai og der fant de at jeg hadde moderat grad av enometriose, vev som kan vokse i livmor, utenfor livmor, på eggledere. Jeg hadde litt på livmor men heldigvis var egglederne fine. de brant bort endo´en. I juni var jeg og mannen min til konsultasjon igjen for å snakke om lapen og hva vi skulle gjøre videre. Da ble vi søkt til aih og ivf ( dvs jeg trodde det var da jeg ble søkt til ivf..)

 

Så kom brev med tilbud om forundersøkelse i september, dette er et forberedende møte med legen om hva som praktisk skjer i forhold til aih og ivf. Der bestemte vi når jeg skulle i gang med aih og snakket ikke så mye om ivf. Så var jeg så sliten av hele babylagingsprosjektet at jeg trengte en mnd uten i det hele tatt å prøve, så aih-forsøket gikk jeg i gang med i månedsskiftet okt/nov. Det var en slitsom affære med mye hormonelle reaskjoner, så da jeg testet negativt etter dette forsøket fikk jeg plutselig beskjed om at jeg kunne velge sev om jeg neste gang ville i gang med ivf eller aih. For den søknaden min gynekolog hadde sendt inn i mars ble betraktet som selve ivf-søknaden så da ble plutselig de 9 månedene i kø mye mindre, hvis du skjønner?

 

Nå venter jeg på å komme i gang med første ivf, begynner å ta hormoner ca 1 januar. Jeg mener at etter så mange sykehusbesøk og ul, modnes tanken på at man ender opp med ivf og man blir mer klar for det. Jeg vil absolutt anbefale deg å bli med på/komme i gang med videre utredning, for det tar tid! Og jeg skjønner at en del menn gjerne vil gjøre sin kjære gravid på egenhånd, men det er bare det at det er vi som føler dette på kroppen hver bidige mnd. Om du forklarer han at det er mange måneders venting (= mange måneder evt å få det til selv på) så kanskje han ser på det annerledes? Nå har du i hvert fall en oversikt fra meg om hvor lang tid dette kan ta, det gir jo en liten indikasjon. Når jeg er ordentlig i gang med mitt første ivf-forsøk er det altså nesten et år etter at min gyn sendte henvisning til Rikshospitalet.

 

Jeg vet at det er hardt å ikke bli gravid, og 11 pp er lenge nok. Det er bare å klage, vi vet hvor slitsomt det er! Jeg vet desverre ikke mye om sædceller som ikke er som de skal, men det er sikkert andre her inne som kan hjelpe med det.

 

Lykke til!

[mamman til gogutten]

Hei og velkommen hit. Det er fullstendig lov å klage etter 11 pp. Alle pp er like forferdelige og for den det gjelder er det liten trøst at det er noen som har prøvd lenger. Mannen min har også fått beskjed om dårlig sæd, hadde 8 mill og bare 2 i bevegelighet. Men ser at det er flere som har fått bedre resultat på andre prøven de har tatt, så ikke mist håpet. Dessuten så er det gode sjanser med prøverør for da sprøyter de den rett inn i egget så da er sjansen visst god. Det er jo ikke slik at det er umulig heller med så lite sæd, bare at det vil ta litt lenger tid... Noen sier at tid er penger...jeg sier at tid er tårer... det er ufattelig slitsomt å ikke få det til. Ønsker deg lykke til, håper dere får det til snart.

Klem

[Flippa m Frida]

Hei Bea, og velkommen.

Håper oppholdet ditt blir lykkelig kortvarig, i mellomtiden blir du tatt godt vare på her.

Jeg vil råde dere til å takke ja til tilbudet om ivf, ventetiden kan være lang. Og det er jo mye som kan skje naturlig imens

Vi tenkte nok lenge at vi skulle klare dette selv, for det gjør jo "alle andre". Mannen min ville ikke belaste samfunnet med å bruke penger på å at vi skulle få egne barn, så han var i utgangspunktet veldig negativ. Han ville heller at vi skulle adoptere... Men han har (heldigvis) endret mening totalt, og vi ser begge frem til vårt første ivf-forsøk i februar. Jeg regner med at dere ligger innenfor søkegruppen hvis sædcellekvaliteten ikke bedrer seg. Men der kan det jo også skje "ting" såvidt jeg forstår

 

Ønsker dere masse lykke til

[Flippa m Frida]

Åååh, det var helt nydelig sagt; "tid er tårer".....

Gulp....ja, sånn er det...