redd for alt mulig, hva gjør vi???

[Anonym bruker]

4 åringen vår er plutselig blitt redd for alt mulig, "rare" lyder sier han. våkner på natten og skriker. Vekker hele huset. Så plutselig kan han si at han bare tuller, men jeg ser ofte redsel i øynene hans. Vet ikke hvordan man skal ta fatt på dette, kan jo ikke bli sint heller. Vi prøver nå ut med klistremerke plakat. hvis han er flink osv... håper det kan hjelpe. Noen andre som har noen forslag??? Taes i mot med takk...

[Sebastienne]

Tenk deg at du hadde sett en skrekkfilm som virkelig ga deg en støkk. Du fikk plutselig vanskelig for å sovne og våknet ofte med mareritt. Så sier mannen din: Det er jo bare tull at du er redd, så legg deg til å sove. Og hvis du greier dette uten å vekke meg, kan det hende det vanker en bukett roser på deg snart...

 

Satt på spissen, javel. Og det er klart det er forskjell på forholdet mellom foreldre og barn og mellom ektefeller/kjærester. Men det alt bunner i er at gutten din trenger et menneske å forholde seg til når han er redd - ikke en "strategi-maskin" som prøver å finne metoder for å få han til å oppføre seg ønskelig.

 

Snakk med han, føl med han, vær nær han og hjelp han til å takle det mer og mer selvstendig. Her i huset liker vi hverken å ha småtroll i vår seng eller å sitte oppe i timesvis, så hvis marerittet ikke forsvinner ved at mamma eller pappa kommer inn og trøster noen minutter (for det gjør det også noen ganger), så legger en av oss seg på en madrass inne på barnerommet til alle sover igjen.

 

Klistremerkeopplegget kan du evt spare til du er bombesikker på at gutten bare våkner fordi han har kommet inn i en vond vane og trenger den ekstra motivasjonen til bare å snu seg over på siden og sovne igjen. Men det kan ingen så lenge de ikke er trygge.

 

Med vennlig hilsen

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

Kjenner meg meget godt igjen i din situasjon... Har selv en sønn på snart 3 år som har det slik.. Husker selv fra jeg var barn at jeg var slik... Det hjalp ikke at mamma eller pappa kom inn å trøstet....ble redd med en gang de gikk....evt måtte liksom føle kroppsvarmen deres for å roe meg.. Det hele endte med at jeg fikk panikkangst når jeg ble redd! Fikk ikke puste...svetten rant osv.. svimte av et par ganger også..

Jeg ser i min sønn det jeg hadde...og det er meget frustrerende å være vitne til en slik redsel i øynene på "babyen" din liksom. Det jeg pleier å gjøre er å la han ha lyset på til han sovner. Han får leke inne på rommet i 15 - 30 min...så må han i seng å ligge til han har sovnet. Om han er redd da så går jeg bare inn å betrygger han...evt bråker å styrer litt i nærheten av rommet hans slik at han vet jeg er der liksom.

 

Blir sikkert å få MYE pepper for det jeg skriver nå men føler liksom det må bli sagt... Barn er mye mer følsomme for paranormale ting/situasjoner enn voksne... Så om barnet ditt virkelig er REDD/har Panikk så ikke avfei det som, noe han/hun bare dikter opp... Det kan faktisk være at det var noe ukjent der som faktisk gjorde han eller hun redd. Selv er ikke mine barn (evt den eldste dattra mi siden hun er eldst og forstår mest) redd for slike ting...siden jeg prøver å lære de fra begynnelsen av at "spøkelser" ikke er farlige. De er overalt og en del av verden. De har vært et levende menneske som meg og deg, men nå er de døde...de har gjordt slike ting som meg og deg...men nå er de døde.. De er ikke farlige, de er snille.

Min sønn som meg er nok litt følsom for slike ting...og dermed feier jeg aldri bort hans redsel!

Virkelig frykt kan fort utvikle seg til angst osv...å det er ikke noe å tulle med..

Lytt til barnet ditt.. Trøst han og vis forståelse... Få han til å føle seg trygg...

Noe som hjalp veldi mye for mine barn ver å kjøpe selvlysende stjerner og sette i taket og på veggene...da ble alt så mye koseligere... evt kontakt lys i tillegg )

 

Signerer anonym siden dette ble litt personlig..