Ja, dere bør se barnet!

[tundr@]

Til alle dere som lurer på dette: Ja, dere bør se barnet! Jeg har enda ikke hørt om noen som har angret på å se barnet, men jeg har hørt/lest om mange som har angret på at de ikke gjorde det! Nedenfor har jeg skrevet litt om mine opplevelser og min historie:

 

Jeg hadde en sen abort den 8. september i år. Etter endel nøling, hadde vi bestemt oss for å se barnet etter fødselen. Det har vi ikke angret et sekund på! Det var en utrolig sterk opplevelse, som jeg aldri kunne ha forberedt meg på. Det høres ut som en klisjé, men idet jeg så han, så visste jeg at det var min gutt, vårt barn, og ikke et hvilket som helst annet barn. Vi så han rett etter fødselen, og fikk tilbringe så lang tid vi ville med han, men vi beholdt han bare en halvtime. Jeg var redd for at han skulle bli kald og stiv, men i ettertid har jeg angret på at vi ikke brukte lenger tid. Vi så trekk ved han som minnet om både meg og mannen min. Føttene og tærne hans lignet veldig på mine :-)

Jeg tok ikke bilder, fordi jeg ville heller bevare han i minnet. Dette er noe annet jeg angrer veldig på! Jeg har ikke akkurat fotografisk hukommelse, så allerede noen dager etter begynte jeg å glemme noe, til min store fortvilelse. En annen ting jeg har hørt om i ettertid, er at det går an å ta fotavtrykk av barnet. Dette hadde vært et fint minne, så det skulle jeg ønske at jeg gjorde.

 

Det hele startet med at jeg hadde en blødning noen dager før jeg skulle til første ultralyd. Jeg dro rett på sykehuset, og en gynekolog undersøkte meg med UL. Han så at jeg var gravid med tvillinger, men at den ene allerede var død (sannsynligvis rundt 15. uke). Da vi kom tilbake etter noen dager (vi var satt opp til rutine UL i starten av 20. uke), ble den andre tvillingen undersøkt nærmere, og det ble funnet noen "mulige" feil på han, så vi ble henvist videre til utvidet UL. Etter hvert fant vi ut at han hadde flere alvorlige "feil", blant annet et alvorlig mellomgolvsbrokk, og en alvorlig hjertefeil. Jeg kjente at han sparket, og han turnet masse inni magen, men for hver ny ultralyd og hver ny ekspert som undersøkte han, fikk vi dårligere og dårligere nytt. Til slutt var det ingen tvil om hva vi burde gjøre, men det var allikevel et forferdelig tøft valg. Fra vi fikk vite at noe var galt, og til avgjørelsen ble tatt, gikk det to og ei halv uke.Dette var de verste ukene i mitt liv, uten sammenlikning. Gutten vår var nesten 23 uker da vi valgte å avslutte. Men jeg tror i dag at jeg gjorde det rette.

 

Etter fødselen var jeg sykemeldt i fem og ei halv uke. Jeg syntes jeg trengte så lang tid før jeg følte meg sikker nok til å gå på jobb uten å gråte alt for mye. I begynnelsen skulle det så lite til, at det var veldig vanskelig å se andre gravide på gata. Eller tankene kunne komme av seg selv. Jeg klarte ikke å tenke på gutten vår, uten å begynne å gråte.

 

Nå gråter jeg ikke så ofte lenger, men jeg tenker på han hver dag. Vi prøver å bli gravid på nytt igjen, og da kommer jo alt sterkere tilbake. Sorgen er enda stor, og et nytt barn vil jo ikke være den samme. Men å bli gravid på nytt, er for meg det "viktigste i verden" akkurat nå. Jeg håper det går bra neste måned, så kanskje jeg er gravid igjen når jeg kommer til terminen jeg hadde...

 

Til dere som går eller har gått igjennom noe liknende, så vil jeg bare si: Hold ut! Om ikke tiden leger alle sår, så døyves i hvert fall smerten etterhvert. Selv om en aldri hadde trodd at man skulle komme seg videre i livet, så gjør man nettopp det.

 

[Anonym bruker]

Kjære kjære tundr@

 

Jeg kjenner meg igjen i hvert ord du skriver. Vi mistet vårt barn i begynnelsen av juli(uke 21) pga. en alvorlig kromosomfeil.

Dette er noe av det vanskeligste og mest traumatiske jeg noengang har opplevd! Vi valgte imidlertid å ikke se barnet, noe jeg både angrer på og ikke. Jeg var utrolig redd for at jeg ikke skulle like det jeg så, at jeg skulle bli redd for det jeg så.. Vi fikk med bilder og hånd/fot avtrykk i en konvolutt som vi ikke har sett på ennå, men skal når tiden er inne,-rett for oss.

Jeg var sykemeldt 2 måneder og trengte sårt hvert minutt. Jeg trengte tid for meg selv, og sammen med mannen min for å bearbeide det hele, uten "trivielle" ting som jobb som forstyrret.Det var grusomt å se andre gravide strutte av glede. Vi ventet en stund før vi prøvde igjen, og fire dager etter termindatoen 20.november ble vi gravide igjen. Jeg er overhappy! Men det vil alltid være ett barn for lite i vår familie.

Det er som du sier, smerten døyves litt etter litt etterhvert som tiden går, men den lille gutten vår som ikke fikk livet, vil alltid være begravd dypt i hjertet mitt.

Håper du blir gravid snart kjære tundr@, det letter på mange tanker.

varm klem fra meg

[tjorven 1]

Jeg har miste både i 15 .uke og i 27. uke og valgte å se babyen min begge ganger, angrer ikke. Det er babyen din og det er akurat det du føler når du ser den. Tok masse bilder hvorav ett som virkleig er fint og derfor ta MANGE:

 

Har blitt gravid igjen , skrekkblandet fryd.. håper det går bra denne gangen...

[TrippTrappTreskoen]

Må bare signere.

Jeg mistet i uke 17 og hadde på forhånd bestemt meg for å se babyen.

Jeg så henne da hun kom ut, og da hun ble lagt på et laken oppi ett bekken.

Tok henne opptil meg, og hun luktet slik nyfødte babyer gjør.

Samboeren min ville egentlig ikke se, men han hadde sittet og sett på henne da jeg måtte ned for å ta utskrapning av morkaken.

Han sier at han ikke angrer, for det var jo ikke ekkelt eller skummelt, det var jo et lite barn.

Ikke er det blod eller annen gørr, og barnet er helt ferdig..

Vi tok ikke bilder der og da, men siden vi valgte å begrave ga jeg beskjed om at jeg ville ordne i kisten før begravelsen.

Da tok jeg mange bilder, og disse er i dag veldig verdifulle for meg.

Selv om hun var veldig, veldig liten, så var hun barnet mitt, og helt perfekt i mine øyne.

[Kjær]

Helt enig, angrer ikke noe på at vi så den lille søte tulla nei, som var 22 uker. Jeg hadde ikke lyst først, men det tror jeg har noe med sjokket du får. Vi tok masse bilder og hadde henne hos oss i mange timer.

Jeg tror at sorgprosesen blir lettere hvis en velger å se. Det var en helt vallig baby, men bare så liten

 

Kjær

 

[Hege & lille Hannah <3]

Godt å se at så mange har gode minner fra den lille. Jeg var også veldig bestemt for å se det lille barnet mitt, som ble erklært død første UL. Da jeg var på sykehuset og hadde fått utskrapning, ble jeg anbefalt å ikke se det. De sa det hadde vært dødt lenge, og at det hadde gått i forråtnelse. Så fryktelig beskjed å få. De klarte ikke engang å se hvilket kjønn det var =( Men for å være helt ærlig, hvis det var så ille at de ikke ville at vi skulle se det, så tenker jeg som så at da var det nok til det beste. Da har jeg heller tanker og bilder oppi hodet om hvordan barnet så ut, og de er nok mye finere enn hvis jeg hadde fått sett det. Selv om jeg hadde både gledet å gruet meg til å se det lille nurket, ble jeg veldig lei meg. Men jeg tenker jeg bare at de vet nok hva de snakker om. Jeg vil alltid savne det barnet jeg aldri fikk, og vi kommer alltid til å være en for lite uansett hvor heldige vi kan være senere. Savner deg så sårt, lille engelen vår..

[Tredjegull]

Jeg fødte min lille perfekte gutt for 1,5uke siden. Var til rutinekontroll hos legen da jeg var litt over 16uker på veg. Han fant ingen fosterlyd, og da ble jeg jo bekymret. Dagen etter prøvde legen igjen, men fant ingen da eller. Så vi dro på UL på sykehuset og der konstanterte de at lille babyen min nettopp hadde stoppet sitt korte liv... Ble satt igang en medisinsk abort, som førte til en fødsel. Gruet meg voldsomt, og trodde etter hva jeg var blitt fortalt at dette kom til å gjøre vondt med veer og alt som hører med en fødsel. Men jeg følte at det såvidt var igang med litt smerter da mitt tredjegull kom. Jeg fikk også ut morkaken hel og fin etter en liten stund så jeg slapp utskrapning etterpå. Så kom de inn med lille gutten min... Han var utrolig liten, men var helt perfekt. Og jo mer jeg så på han og strøk over han, jo større ble han i mine øyne. Så etter likhetstrekk og fant de på min måte. Tror han ville fått min nese, øynene til sin nest største storebror. Munnen til sin eldste... Det er jo rart, men jeg tror virkelig at jeg så dette:-) Tok noen bilder av han, men de ble ikke noe fine. Tror jeg bevarer minnet i hodet, for da er han helt skjønn. (Det var noe med fargene på bildene som ble helt feil...) De tok også bilder av han på sykehuset, og jeg fikk et kort som det står "små føtter setter også dype spor på" og der er fotavtrykkene hans. Og de er nok minnet mitt for alltid!!! Det vanskeligste jeg gjorde var å ringe etter sykepleieren når hun skulle komme å hente han. Hadde han hos meg i en time tror jeg, og jeg brukte vel et kvarter bare på å ringe. Ville på en måte ikke gi han fra meg, men visste jo at jeg måtte. Men jeg visste jo at da ville jeg aldri se han igjen...

 

Nå må vi komme oss videre, og håpe på at de etterhvert kan gi oss svar på hvorfor det gikk galt med den lille gutten vår. Så vil fremtiden vise om det skal bli flere barn på oss. Akkurat nå tror jeg ikke jeg tør...

Men jeg prøver å tenke på det vår eldste sønn sa til sin lille bror. Babyen i magen til mamma er borte nå, og den er i himmelen sammen med hunden til besteforeldrene deres, og deres kjære oldemor. Om det skulle være sant så vet jeg at min farmor har tatt i mot han med åpne armer og hun vil gi han masse kjærlighet!

 

Sov søtt lille venn, og vårt tredjegull. Bare så synd vi ikke skulle bli kjent med hverandre. Men jeg elsker deg fordet... Du blir aldri glemt, og minnene er godt gjemt inne i meg:-)