Fortvilet...redd... Noen som kan hjelpe meg?

[Anonym bruker]

Håper noen kan hjelpe meg.

 

Jeg er tvilling. Enegget tvilling. Vi er veldig like og har lurt mange opp i gjennom oppveksten og i dag :-) Min søster og jeg har alltid vært veldig sammenspleiset. Vi har hatt de samme vennene, gått på samme skole, til og med hatt samme jobb en gang. I vennegjengen er det alltid hun og jeg som har vært bestevenner og de andre venninnene våre er på en måte nr 2, hvis derer skjønner. Vi har alltid holdt sammen. Når vi bodde hos mamma og pappa kunne vi fått hvert vårt rom, men vi ville bo på samme. Pappa tok like godt å slo ned veggen mellom rommene så fikk vi et stort :-)

 

Men så til problemet. Vi flyttet til Oslo sammen for 2 1/2 år siden. Vi er 23 år nå. Vi skulle studere begge to. Men så møtte jeg en gutt... Og ble gravid. Vi er ikke sammen nå. Vurderte og dra hjem til hjemplassen, men etter overtale fra søsteren min så ble vi her. Jeg hadde ikke klart og dra fra henne heller, og hun hadde ikke klart og være i Oslo alene uten meg. Jeg fikk en jente som er litt over året nå.

Men.. Det er jo jeg som er mamman hennes. Men min søster tar seg nesten like mye av hun som jeg. Jeg har begynt på skole igjen i høst. Da er vesla hos dagmamma. Søsteren min henter hun hvis det passer best og gir hun mat, leggerr hun. Vi deler veldig på det. Litt for mye har jeg skjønt nå..

 

Det har bare blitt sånn.. :-( Jeg tror ikke datteren min vet at jeg er mammaen hennes. Og det jeg lurer på... Kan en på 1 år se forskjell på oss???? Vi er jo veldig like.. Hun sier mamma, men ikke direkte til meg.... Dette har gnaget.... Og gnaget meg. Er blitt litt deprimert. Hun er jo min...

 

Har tenkt tanket om å flytte for meg selv med datteren min.. Men det... Det klarer jeg heller ikke.. Er så avhengi av søsteren min.. Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg kommer til å såre henne dypt dypt hvis jeg bare drar og.. Men jeg klarer jo ikke å dra hellerr.

 

Klarer en på 1 år å se forskjell på oss tror dere??

 

Vær så snill og hjelpe meg!

[mammmamia **]

Så vanskelig det må være for deg..! Men jeg er 100% sikker på at hun vet at du er mamma..! :-) Du lukter mamma og smaker mamma og hun kjenner igjen stemmen din, måten du går på og snakker på..! Hun VET hvem du er :-)

 

Ellers kan du jo farge håret..! :-) Hehe, neida, det var en spøk..!

 

Lykke til..!

[jazza]

Jeg tror nok datteren din vet hvem du er, men jeg tror nok det kan være en ide å gjøre noe aktivt for å "etablere mammarollen" om du forstår. Spesielt når du føler som du føler. Kanskje du kan jobbe aktivt med ordene mamma og tante xxx. Si mamma og peke på deg og tante xxx og peke på tante o.s.v.

 

Siden du og søsteren din har så god kontakt så kan du jo snakke med henne, Kanskje hun blir litt såret, men jeg tror nok hun forstår når alt kommer til alt. Kanskje du må ta over mer av arbeidet med datteren din.

 

Jeg synes det er en god ide å endre utseende slik at du og søsteren din ikke ligner så mye på hverandre.

[Anonym bruker]

1-åringen vet nok hvem som er mamma, men ordet mamma er nok ikke koblet riktig enda. Vår ettåring kalte oss begge mamma/pappa i lengre tid før han skjønte at en av oss var mamme og en var pappa.

 

Den ene nevøen min brukte mamma om alle damer i omgangskretsen.

 

Den andre nevøen min brukte det om roller. Alle som jobbet på kjøkkenet var mamma og alle som lå på sofaen var pappa (avslørende om likestillingen i den heimen)

 

Synes det er fint at dere kan bo sammen og dele litt på ansvaret (og gleden). Jenta di er heldig som får så god kontakt med tante.

[Anonym bruker]

Kloke svar du har fått her. Og så tenkte jeg umiddelbart, da jeg leste innlegget ditt; hva med å farge håret/få en frisyre, som gjør at dere ikke likner så mye på hverandre? Jeg skjønner at det kan høres litt teit ut, men prøv å lage noen uskyldige skiller, og dette f.eks. kan jo umulig såre søsteren din.

[Anonym bruker]

 

Hei,

 

Jeg er også tvilling - med en enegget tvillingsøster, og jeg har også en datter (18 mnd), men bor sammen med barnefaren så min situasjon er helt annerledes. Likevel tenkte jeg dele noen tanker som slo meg når jeg leste innlegget ditt.

 

For det første: Ja, hun ser forskjell på dere. Det er jeg ikke i tvil om. Men hvis denne situasjonen forblir som du beskriver, tror jeg datteren din vil bli forvirret i forhold til hvem av dere som har "mamma-ansvaret". Hun vil jo forstå at DU er mammaen hennes, men hun vil kanskje vokse opp og tro at søsteren din har like mye hun skulle sagt i forhold til grensesetting, oppdragelse osv.Jeg syns du må bli en tydeligere mamma, og at du og datteren din flytter for dere selv er kanskje det beste på sikt, også for søsteren din. Men jeg vet også alt om det å ha en tvillingsøster, sterke bånd - og det er jo også barnets tante (den beste i hele verden:) ) og jeg tror nok at de vil få ett sterkt og godt forhold uansett. Og det vil du til hennes barn også, senere.

 

Mitt forhold til min tvillingsøster er ganske likt det du beskriver. Vi har bodd sammen i lengre perioder, men da jeg ble gravid var vi begge i hvert vårt forhold. Graviditeten var ikke planlagt, og søsteren min fikk helt sjokk. Selvfølgelig var hun også overlykkelig på mine vegne - men for aller første gang visste vi begge to at nå kom det en person "mellom oss". Som mamma er jo barnet mitt den aller viktigste personen i livet mitt, men det er jo hun også, men på en annen måte. Under graviditeten tror jeg søsteren min var både lei seg (fordi hun også ønsket seg en baby) og glad (fordi hun visste at jeg hadde det så bra) og redd (for å miste meg). Vi snakket masse sammen om dette, hun var med på ultralyd'ene og veldig engasjert i alle baby-forberedelsene. Egentlig ville hun bli med på selve fødselen også (jeg også når det kom til stykket) men der satte samboeren min ned foten og sa at det var hans oppgave. I ettertid ser jeg at det var helt riktig. Hun var selvsagt på besøk bare timer etter fødselen, og fra første stund har hun og datteren min hatt et veldig godt og spesielt forhold.

 

Men jeg er MAMMA'en, og vi har vært veldig bevisste på akkurat det. Nå har vi også flere søsken, så det har vært naturlig at det ble en slags "avstand". Skulle jeg dø fra datteren min vet jeg at søsteren min ville vært der og påvirket i forhold til oppdragelse/barndomsminner osv jeg ønsker datteren min skal få oppleve. Men det er klart at det er en pappa med her, og det er først og fremst han som er der hvis noe skulle skje med meg.

 

Det høres ut som om dere har vært sammen i tykt og tynt hele livet - har dere aldri følt at dere måtte løsrive dere fra hverandre? Vi hang sammen som erteris helt til vi ble 15 - da hadde vi en relativt tøff periode hvor vi nesten ikke var sammen, gjorde alt for å være ulike (ja, en av oss farget faktisk håret som en annen her skrev...), og var sammen med helt forskjellige venner/miljøer.

 

I ettertid ser jeg at det var bra, men det var super sårt mens det stod på. Etter ett års tid knyttet vi bånd igjen, men nå som mye mer selvstendige enkelt-individer. Jeg tror nok at jeg på en måte alltid vil være avhengig av tvillingsøsteren min - jeg spør alltid henne om råd, er avhengig av at hun "godtar" avgjørelser jeg tar, vi har daglig kontakt osv. Men jeg klarer meg også alene, og det er en viktig følelse. Før visste jeg 100% alt om henne - i dag vet jeg kanskje bare 90... Og for samboeren min er det nok viktig at han vet at det ikke er alt han må "dele med søsteren"....

 

Til neste år vurderer vi og flytte sammen - hun bor i en annen by som meg nå, og jeg må tilbake dit for å bli ferdige med studiene mine. Å dele leilighet med søsteren min er jo en perfekt løsning - vi vet at vi klarer å bo sammen, og hun vil selvfølgelig passe datteren min når hun har anledning eller jeg trenger avlastning i eksamens-perioder. Men vi har som sagt tydelig skille på hvem som er mamma/tante, og det tror jeg dere også må sette, uansett hvordan dere løser situasjonen.

 

Husk at søsteren din sikkert ønsker å etablere en egen familie en dag - hvordan vil datteren din takle at hun flytter fra dere da, hvis hun hypotetisk sett er blitt fire-fem år og fortsatt føler at søsteren din er like mye mamma som deg? Hun ville jo taklet det omtrent som om det faktisk var mammaen hennes som flyttet ut....

 

Dette ble mange tanker, og kasnkje litt rotete skrevet, men ønsker deg lykke til, vet at det er en vanskelig situasjon. Husk likevel på hvor heldig du er som har en tvillingsøster også, det er et stort privilegium.

 

M

 

[Ranveig R]

Du har fått mange fine svar på "tvillingproblematikken", så eg vil berre kommentere at det er ikkje alle 1-åringar som seier mamma bevisst til mammaen.

 

Guten vår lærte seg ordet då han var 10-11 mnd, men framleis (ved nesten 15 mnd) bruker han det like mykje om meg og om pappaen. Innimellom kallar han mormor og besten for "mamma" og. Det virkar som om det for han er ein fellesbetegnelse på voksne menneske han er glad i. Fair enough, han lærar forskjellen etter kvart.

[*jaja*]

Hei.

Nyt barnet ditt. Nyt at du har en søster som stiller opp 100%. Nyt å være mamma, for det vet barnet ditt garantert at du er