Lei av livet....

[Anonym bruker]

Jeg er lei av livet. Jeg har få venner, og de jeg har har jeg lite kontakt med, jeg er hjemme i permisjon med babyen min på 8 mnd. Er gift, men føler ingen glede med å kose med mannen min, til hans store fortvilelse...Jeg føler han bare maser på meg om kos og sex når jeg ikke har noe lyst i det hele tatt. Fortalte han her om dagen at jeg trodde jeg var deperimert, da spurte han bare "hvorfor det". Da jeg fortalte tinga over sa han bare at han ble så skuffa over at jeg ikke var glad i han og gullet...får ingen støtte av han!!!

 

Gruer meg til å begynne på jobb igjen, føler jeg ikke kjenner noen der lenger (har vært mye utskiftninger mens jeg har vært borte), men vil ikke gå hjemme heller. Føler meg låst fast hjemme fordi mannen min har en viktigere jobb en meg og må jobbe mye overtid...

 

Har ikke råd og ser heller ingen løsning i å gå til psykolog...hva hjelper det liksom??? Det er ikke sånn at jeg vurderer å ta livet mitt, for det tør jeg ikke, men ser heller ingen gleder ved å leve...

[Anonym bruker]

Uff, så trist.....Typen min er også deprimert...Han "orker" ikke livet.Men klarer heller ikke å "ta livet"...Jeg prøver å støtte han så godt jeg kan..Så noen dager så virker han ganske fin..Prøv å forklar dette til mannen igjen og igjen! Til han forstår..Dette er en ganske alvorlig sak.Å det er viktig med støtte. Uff, jeg syns virkelig syndt på deg.Håper det kommer til å gå bedre med deg. Veit lissom ikke hva jeg skal si heller.

[blond]

Ta tak i livet! Finn ressursen i deg selv og sett deg noen mål, både langsiktige og kortsiktige. Hva liker du å gjøre? Vær sosial, gjør noe hver dag. På tide å skifte jobb?

 

Å gå til psykolog kan hjelpe, men du kan komme langt med å hjelpe deg selv også.

 

Har du lest på fødselsdepresjon og psykisk helse? Kanskje litt trøst å få der?

[Anonym bruker]

jeg skjønner hvordan du har det...jeg har hatt diagnosen manisk depressiv og det er ikke nå gøy...

ikke mye hjelp å få heller

jeg var så langt nede at jeg skulle til å ta mitt eget liv...men så fant jeg ut at jeg ville prøve litt til for min familie sin skyld

 

jeg begynte å trene...tvang meg selv til å snakke med andre om trente der og gjett hva...3 gode venner kom det ut av det

de støttet meg gjennom den tunge tiden og nå er allt mye bedre...

 

det er så viktig med mennesker som støtter...finner du ikke støtte i hjemmet så anbefaler jeg å prøve å komme i kontakt med nye menesker...det fins også støttegrupper og telefon nr du kan bruke

 

håper du ser lys i tunnelen snart;)