Føler meg slem...

[Anonym bruker]

Huff, jeg sitter her med blandede følelser, vet ikke om det er hormonene som slår inn ennå men...

Av og til tenker jeg bare at "Dette orker jeg ikke!". Mange rundt meg er glade for barnet som skal komme og alt det der, men jeg klarer ikke helt å ta del i den gleden... Jeg føler at jeg sitter litt på sidelinja og egentlig har lyst til å gi f. Lurer på om jeg egentlig er klar for dette her, er jeg klar til å gi opp alt for å være på "vakt 24 timer i døgnet". Hva om jeg ikke blir glad i ungen? Hva om jeg ikke klarer å ta meg av den? Tenk om den ikke blir søt engang??? Herregud, er jeg syk i hodet??

 

Og i tillegg blir jeg frustrert av at enkelte personer rundt meg ikke reagerer som forventet, de jeg trodde skulle bli kjempegira på dette virker helt likegyldige, akkurat som om jeg ikke skulle vært gravid i det hele tatt!!! Er det bare fordi jeg ikke har kjempestor mage ennå, eller? Kanskje barnslig, men jeg trodde liksom at de skulle spørre meg om formen, om hvordan jeg hadde det og slike ting, kanskje titte litt på babyklær og drømme litt når vi er på senteret, men neida!!!? "Det er aaaaltfor tidlig å se på barneklær, det er da ikke noen vits i!!!"

 

Man føler seg ikke så veldig spesiell akkurat da, og når man sitter igjen med følelsen av at folk flest gir beng i hele meg og min graviditet, da tenker jeg at det er kanskje like greit om dette går galt... For kommer folk til å bry seg etter at ungen er ute, eller skal de være like likegyldige da..?

 

Jeg hadde gledet meg til en koselig tid med barn i magen, men hittils har dette vært nokså nitrist. Huff...

[Anonym bruker]

Du skal ikke føle deg slem! Det er helt vanlig å ha sånne følelser som du har - og jeg tror hormonene har stor skyld i at vi føler oss litt utenfor sånn følelsesmessig den første tiden av graviditeten. Om det er noen trøst så hadde jeg det likedan. Jeg følte at alle her inne på BIM var super entusiastiske og kjempe glade over graviditeten, mens jeg hadde problemer med å glede meg. Jeg hadde ikke engang lyst til å foretelle det til venner og familie. Jeg tenkte på alt det nye som kom til å skje i livet mitt, og var usikker på om dette var noe jeg ønsket i livet mitt. Og så fikk jeg dårlig samvittighet. Nå er jeg i uke 13, og har begynt å glede meg. Jeg tenker at det ikke er uten grunn at et svangerskap er 9 mnd. Det er ikke bare barnet som skal vokse, men vi trenger tid til å venne oss med tanken på å bli mor. Noen av oss trenger litt lengre tid enn andre, men vi skal ikke føle oss slem av den grunn. Jeg er sikker på at du etterhvert også får en koselig tid som gravid. Jeg synes faktisk det hjalp å begynne å planlegge litt. Titte på barneklær, tenke på navn osv. Jeg var også på ultralyd i uke 12, og det var en fin opptur for meg.

Lykke til videre - ønsker deg et fint og godt svangerskap!!