Middagene hos oss er

[Anonym bruker]

ganske slitsome. Har en på 3,5 og ei på snart 5 år. Sjefen ved matbordet er nok hu på 5 år og at vi er "heldige" hvis hun spiser. Alt er på hennes prinsipper. Min manns problem er at han mener det er galt at hun kan bestemme hva hun skal spise av det som serveres, feks bare fiskepinne og litt grønnsaker (ikke potet) og har vi feks stek så spiser hun litt tørr potet og litt grønsaker, vil ikke ha kjøttet og sausen. Jeg syns det er feil å tvinge henne til å spise kjøtt hvis hun ikke har lyst på, men ser heller ikke problemet med at hun kun spiser fiskepinner når vi har det.

 

Skal jeg forsyne (porsjon ikke altfor stor) datteren min med mat og si at alt skal spises opp???

Skal jeg tvinge henne til å sitte ved bordet, om det tar 2 timer til hun har spist opp????

 

Hva kan jeg egentlig forvente at en 5 åring spiser???

 

Trenger litt innspill her, siden mannen og jeg ikke er enige.

[Gjest]

Vi har også ei jente på 5 år. Vi er så heldige at hun ikke er veldig kresen, men selvsagt... de fleste 5-åringer er visst både kresne og egenrådige.

 

Hei, he, kjenner igjen dette med at 5-åringen er "sjefen ved matbordet"! Det er en del tunge tak, både mht. det å få henne til å spise, samt det å få henne til å sitte riktig, vaske seg først osv. Hun VET hva hun skal gjøre, men MÅ liksom protestere og uffe seg litt likevel...! Slitsomt i en allerede slitsom hverdag!

 

Jeg er av den oppfatning at barn skal lære seg å spise all mat. Spising må læres, som alt annet. Likevel er vi litt "runde i kantene" når det gjelder mat som er spesiell eller smakssterk. Det vi ikke er så nøye på, er mengden. Jeg tenker at det er viktigere HVA ungene spiser enn HVOR MYE de spiser. Det er bedre at hun spiser en bitteliten porsjon fiskepinner, grønnsaker og poteter, enn at hun spiser masse fiskepinner. Hvis hun "ikke liker", da får hun gå sulten fram til kveldsmaten i stedet. (Men man kan jo gi litt tidlig kveldsmat den dagen).

Hvis ungene får spise det de vil, tror jeg de får et dårlig forhold til mat. Derfor er det lurt å ta noen kamper for å få dem til å spise alle sortene på bordet. Det er ikke om å gjøre å spise mye av alle sortene, men alt skal smakes. Vi starter med å gi en bitteliten porsjon med alle sortene. Dette skal spises opp. Spiser hun bare fiskepinnene først, så får hun ikke mer fiskepinner før grønnsakene og potetene er spist opp. Men: Hvis vi vet at det er noe hun ikke liker så godt, er vi litt "taktiske", og gir litt mindre av denne sorten. Det kan være lurt å gi litt mindre mengde av det de ikke liker, for gir en for mye, kan det gjøre vondt verre.

Vi begynte tidlig å gjøre det på denne måten. Jeg tror det er derfor vi har fått en 5-åring som ikke er så veldig kresen på mat. Dessuten er det en fordel at hun vet at vi ikke gir oss, så det er ikke noen vits i å nekte!

Jeg tror ikke det er for sent, selv om dere ikke har tatt denne "kampen" enda, men jeg tror det kan bli noen tøffe runder før hun skjøner at hun ikke får viljen sin. Men disse rundene synes jeg det er verdt å ta, og da så tidlig som mulig. Det lønner seg på sikt!

 

Lykke til, da!

[M&T mamma]

Hos oss må man smake på alt som er til middag. Det betyr ikke at alt må spises opp, men de lærer å smake på nye ting og av og til så smaker ting bedre enn de tror.

 

Det er kanskje verdt å huske på at smaken endrer seg ganske mye i barndommen. Den beste bekreftelsen jeg kunne få var når sønnen min på 2 en dag ikke likte tomater lenger. Han ble rett og slett lei seg. Han har forsøkt om og om igjen å smake på tomater for å se om han kanskje liker det igjen. Vi har tomater i hagen om sommeren, og han husket at disse tomatene hadde han likt best. Så da sommeren kom var han på igjen. Fulgte med på dem for å få første helt røde tomat. Og så likte han ikke disse heller... Det var liten deppa gutt!

 

Nå er han 4 og i høst begynte han plutselig å like tomater igjen. Så nå spiser han ganske mye tomater;-)

 

Jeg tror ikke på å tvinge noen til å spise opp maten sin, men heller ikke å servere "egen" middag til dem. Få dem til å smake på maten, og liker de ikke så får de være sultne til neste måltid.

[mammaen til Li@m]

Hei! Jeg er enig meg "Foringsautomaten"; det er viktigere at de spiser litt av alt som er paa tallerknene enn at de spiser mye. Jeg tror at hvis de faar bestemme for mye selv og bare kan spise det de selv har lyst paa saa vil de ikke faa i seg alle vitaminer og mineraler som de trenger og som bare et variert kosthold kan gi. Og hva er saa galt med aa venne seg til nye smaker? Lykke til med middagene:o)

[Anonym bruker]

Datteren min på 4 år liker ikke grønnsaker, greit nok det. Spør alltid om hun vil ha, men vil hun ikke slipper hun.

De får ikke spise bare en ting, som feks fiskepinner, de må spise potet også eller grønnsaker.

 

Man skal ikke tvinge i barna maten. Men vil de ikke ha det som blir servert blir det heller ingen mat. Liker de ikke maten, så skal de slippe å spise den.

 

De skal ikke bestemme selv hva de vil spise hvis de egentlig liker maten.

Så jeg er litt enig med deg og litt enig med mannen din.

 

Men hos dere virker det som om hun liker maten, men ikke vil ha. Og det er det som skaper konflikter når dere skal spise.

Jeg hadde nok brukt noen dager får å fått henne til å skjønne at det er dere som bestemmer. Om det så tar 2 timer å få henne til å spise mer enn bare fiskepinner, så hadde jeg brukt det. Neste gang vet hun hva hun må spise og da blir det ingen diskursjoner og det blir rolig og koselig ved matbordet.

 

[Gjest]

Jeg blir sjokkert over svarene deres jenter.

 

Tar det to timer, så gjør det det. Alvorlig talt, tror dere ungene får gode spisevaner av å bli tvunet til å spise ting de ikke liker??

 

Måltider dreier seg om hygge og trygghet. Det er det barna skal lære, ikke press og mas. Hvis ungene opplever måltider som noe positivt, vil matlysten komme og det vil utviklingen av smakssansene også.

 

Både jeg og min mann har vokst opp i hjem hvor vi ble presset, måtte spise opp osv. Det er ikke noe vi husker med glede. Vi har nå ett barn som spiser lite av alt og et som spiser mye av noe. Og vi har gode måltider og glade barn. Det er vi som må gjøre maten fristende.

 

Jeg mener ikke at ungene skal være sjefete og bråkete ved bordet. Jeg er ikke den som lar barneoppdragelsen flyte. Men jeg tar bare de viktige kampene. Og jeg mener at "matutviklingen" må komme gradvis.

[Gjest]

Det var ikke jeg som skrev at vi skal sitte i to timer for å få ungen til å spise, og det har vi aldri gjort hos oss.

 

Det er nettopp hygge og trygghet vi prøver å få til rundt matbordet vårt, ikke press og mas. Vi har gode måltider og glade barn vi også, og vi gjør maten fristende. Tror du ikke vi har det, selv om vi krever at jenta skal smake på all maten som servers, og fordi vi krever at hun spiser opp maten sin? Press og mas slipper vi så mye av nå, for vi har fokusert på det at jenta skal være positivt innstilt til alle sorter mat helt fra hun begynte å spise sammen med oss. Unger som får spise bare det de vil, og som ikke oppfordres til å smake på nye matvarer, tror jeg ikke lærer i like stor grad å sette pris på mat. Jeg har sett mang en unge som ikke vil spise når de er borte, fordi det ikke serveres noe de liker. Jeg har sett ungdommer har vært borte på besøk og plukket ut småbiter i pizza og i gryterett, fordi de ikke vil spise det og det og det...! Sånn får ikke mine unger lov til å bli, og jeg synes ikke sånn oppførsel bidrar til så mye hygge rundt måltidet!

Så jeg tror at trivsel går hånd i hånd med krav om at det skal smakes på alt som serveres, og det å lære seg å spise opp maten sin. Men jeg presiserer, som jeg skrev i det første innlegget: Hun får BITTELITT hun må spise opp. Er hun flink til å spise opp denne lille porsjonen, får hun lov til å spise mer av det hun liker best etterpå.

Det er nettopp fordi at "matutviklingen" skal komme gradvis - som du skriver det - at vi gjør det på denne måten. Hvis hun får lov til å styre selv, blir det ingen "matutvikling".

[Gjest]

Vi diskuterte dette med hygge rundt matbordet, og hvorvidt det går ut over hyggen at det stilles krav til hva ungene skal spise. Etterpå begynte jeg å tenke på at det ikke er bare matglede vi skal lære ungene, men også matdisiplin. Jeg kan bruke meg selv som eksempel for å forklare hva jeg mener: Da jeg var 20 år flyttet jeg hjemmefra for å bo for meg selv. Da la jeg straks på meg 8 kilo på et halvt år! Hovedgrunnen til det var at jeg laget noe jeg hadde lyst på til middag hver dag. Da jeg bodde hjemme, hadde jeg vært nødt til å spise det som ble servert. Nå kunne jeg lage det jeg hadde lyst på, og det medførte selvsagt at jeg spiste meg litt for mett hver dag. Da jeg så at vekta hadde gått sånn i været, måtte jeg ta meg sammen. Jeg måtte få litt mer disiplin mht. mat. Det er ikke bra å spise bare det en har lyst på, for i tillegg til at en spiser for mye, spiser en også for ensidig. Jeg begynte å tenke mer på sunnhet og variasjon, og da måtte jeg lage ting jeg ikke liker så godt også. En trenger ikke å bli stappmett hver dag! Det er bedre å spise variert og sunt. Det er viktig å lære seg å spise det som blir servert den dagen. Noen dager er det noe godt, og andre dager er det noe som ikke er fullt så godt. Til sammen blir det et variert og sunt kosthold.

Så en må tenke både matglede og matdisiplin, mener jeg. Men samtidig tror jeg at matdidiplin fører matglede med seg. Når vi spiser variert og sunt til vanlig - ikke bare det vi synes er godt - kan vi f.eks. storkose oss i jula uten dårlig samvittighet. :-)

[Anonym bruker]

HI her!

 

Takk for mange fine svar ( har plukket med meg litt fra hver innlegg).

 

Og vi har nå snakket med 5 åringen og forklart de nye "reglene" med å spise det som serveres og at lillesøster må sitte stille og hvis hun går fra bordet uten "gyldig" grunn forsvinner maten.

 

I tilleg får de et klistremerke hvis vi syns de har klart middagen bra (nå i en overgangsperiode).

 

Middagen i går var så deilig, det var stille rolig og ingen sureminer og krav som ble stilt fra barnas side.

 

Vi forsynte dem og sa at de måtte smake på alt, resultatet ble at hun på 5 som alltid har sagt hun ikke liker mais, forsynte seg ekstra med nettopp det.

 

Jeg håper vi klarer å fortsette på denne måten, men det kommer nok noen kamper etter hvert!? Men de får vi ta. Orker ikke ha det på den måten vi hadde det.

[Gjest]

Så bra at dere står på sånn! Det med klistremerkene synes jeg hørtes ganske smart ut akkurat nå. Jeg er egentlig litt skeptisk til å gi belønning når ungene oppfører seg som de skal, men akkurat her er det snakk om innføring av litt nye regler, ikke sant? Da tror jeg at det er bra med litt belønning. Det er jo bedre å rose god oppførsel enn å straffe dårlig oppførsel! :-)

 

I og med at jeg har gitt råd om å kreve av barna at de skal spise det som serveres, føler jeg at jeg må si at "alt med måte" er et fint uttrykk! Og at vi må huske, som Anjo skrev, at det er viktig med trivsel og hygge rundt matbordet. Så tror jeg at vi kommer til å få sunne, matglade unger! :-)

[Gjest]

Jeg beklager, foringsautomaten, innlegget mitt var plassert feil og ikke ment på bare deg, men alle som hadde skrevet.

 

Jeg synes du har et artig nick. Svarer du bare på matspørsmål, eller skifter du nick etter tema?? :-)

[Gjest]

He, he! Jeg er egentlig mest inne på Din Baby. Jeg ammer en liten en på 5 måneder, derav navnet Foringsautomaten! :-) Da jeg skulle velge et nick, så følte jeg meg veldig som en foringsautomat, nemlig! Så dette nicket har faktisk ingenting med akkurat denne diskusjonen å gjøre, men jeg skjønner at det virker sånn.

[Anonym bruker]

Vi har en gutt på tre og en jente på syv. 3 åringen har alltid vært glad i mat, men ikke den lille frøkna. Vi hadde mange kamper da hun var liten, helt til vi innså at hun får i seg det hun trenge uansett om vi maser eller ikke. Mas skaper bare uhyggelige måltider.

 

Hos oss blir de oppfordret til å smake på alt som severes, men de blir IKKE tvunget til å spise opp, det har ingen hensikt. Vi sier heller ALDRI til barna at de er flinke til å spise. Man er ikke flink når man spiser, det er noe man må. jeg blir fakktisk provosert når noen kommer med den. Et eksermpel er et av familiemåltidene i jula, hvor søskenbarna satt rundt bordet og spiste sammen med meg og en tante, som er mor til 2 av de andre barna. Da de andre ungene hadde spist opp, bare ikke min datter, nevnte hun ved navn alle de andre ungene, eks Petra, du er flink, Ole du er flink etc, fordi de hadde spist opp. Selvsagt ble min datter lei seg og sa hun også ville være flink. Jeg ble så inderlig forbannet. At det går an. Enkelte voksne er rett og slett dumme!! Så jeg sa bare til min datte at hun også er flink, selvsagt, for det å være flink har ingenting med spising å gjøre!!

 

Så min menning er at du oppfordrer ungene til å smake, men lar de til syvende og sist spise det de vil av det som serveres. Slik få man sunne og glade barn.