Da Sigrid kom til verden (Uff, dette ble skolestil-langt)

[Hanne og jentungen]

Da har jeg endelig tid og ork til å skrive ned min fødselshistorie. Nå ligger Sigrid i bag’en sin og sover og pappaen ligger på sofaen med omgangsyke, så nå er tiden inne, hehe:)

 

Må bare få sagt at denne fødselen var det beste jeg har opplevd og det verste. Jeg hadde mitt livs største nedtur, men også den største oppturen som tenkes kan. Konklusjonen er at det var verre en jeg hadde håpet, men ikke i nærheten av så ille som jeg hadde fryktet; ergo jeg gjør gjerne dette igjen om noen år.

 

Det hele startet natt til mandag. Etter å ha ligget med lette rier (40sek ca hvert 7. min) fra klokken 1 vekket jeg sambo klokken 4 for å si at jeg muligens trodde dette var begynnelsen på noe. En tur på toalettet bekreftet at jeg blødde og JM på fødeloftet bekreftet at dette nok var begynnelsen, men at vi skulle prøve å sove. Mandag gikk med til venting. Riene tok seg sakte, men sikkert til og på ett eller annet tidspunkt på ettermiddagen begynte jeg å kjenne dem godt i ryggen. Da kvelden kom trodde vi likevel at vi måtte belage oss på å sove hjemme og at Sigrid ville komme utpå dagen tirsdag.

 

Hun ville ikke ha det slik. Klokka 1 natt til tirsdag var riene så sterke at jeg sto på alle fire i sengen. Riene kom ikke regelmessig, men varte i 50 sek innenfor et intervall på 2-5 minutter. JM på fødeloftet mente vi godt kunne komme opp, men hun forventet ikke å finne noen særlig progresjon siden jeg var førstegangs. Overrasket kunne JM konstantere at jeg hadde 4 cm åpning, utflatet mormunn og at jeg allerede var i aktiv fødsel. Jeg hadde for høyt blodtrykk da jeg kom inn og fikk dermed ikke være på fødeloftet, men JM som hadde tatt imot oss fulgte oss ned på føden og ble ’min’ til hun gikk av.

 

Riene kom mer og mer regelmessig og varte lenger. Klokken 4 gikk vannet spontant og JM spådde at jenta kom til å komme før skiftet hennes var ute. Etter at vannet gikk ble riene mer intense, varte lenger og kom oftere, på slutten hadde jeg til og med pressetrang. Da JM skulle sjekke meg igjen klokken 6 forventa vi begge at hun skulle finne opp mot 8 cm. Jeg var sliten på mitt andre døgn uten søvn, men klar for å holde ut i spurten. Det viste seg at jeg enda bare hadde ca 5 cm, altså null progresjon siden rett før vannet gitt. (Jeg kjenner skuffelsen bare av å skrive det). Samboeren min har i etterkant sagt at han så at jeg ga opp. Fra å være helt på topp, falt alt bare sammen. I nesten 3 timer hadde jeg jobbet meg godt gjennom hver ri. JM lurte flere ganger på om jeg ikke hadde gjort dette før, jeg slappa så godt av og jobbet så godt med riene. Når da beskjeden kom om at de var uten effekt så falt alt sammen (jeg griner bare av å skrive denne biten).

 

JM mente det eneste riktige var å sette riestimulerende drypp. Hvis jeg ville kunne jeg gjøre det uten epidural, men da ville riene bli så vonde at jeg kom til å være kjørt til pressriene (hun så jo at min sinnstilstand hadde endret seg siden før jeg fikk beskjeden). For at min fødsel skulle bli en positiv opplevelse anbefalte hun epidural. Jeg sa ja, og epiduralen ble satt. Jeg var redd for at epiduralen skulle ta bort all smerten, men det gjorde den heldigvis ikke. Jeg kjente godt toppene og slutten av riene, men resten var borte. Epiduralen lot meg slappe av i fra den var satt klokken 7 til ca 8.30, men til og med jeg forstod at det ikke var helt ment slik. Da jeg ble sjekket kl 8.30 var progresjonen så liten at vår nye JM vurderte å ringe lege, men plutselig da hun sjekket meg kvart over ni (fordi jeg sa jeg måtte trykke) hadde jeg 9 cm og hodet lå laaangt nede. Wow for en fantastisk beskjed å få. Frem til cirka 0950 jobbet jeg med disse riene uten å presse, men så hadde jeg ikke lenger noe valg. Samboer fikk JM inn, hun sjekka og nå var jeg nesten klar for å presse. Jeg fikk da lov til å gi etter for pressriene. Fem over ble jeg lempa over i senga (klarte ikke stå pga kramper i låra). På en pressri sto hodet i åpningen, på neste var hodet ute og på den tredje kom kroppen. Det hele tok under 10 minutter.

 

Bare en gang var jeg villig til å gi opp. Da jeg kjente at hodet var halvveis ute, pressrien var slutt og jeg kjente at jeg revnet. Da kom det et skikkelig primalskrik fra meg påfulgt av at jeg skrek for hele sjukehuset at jeg ikke klarte dette, nå ville jeg ikke mer. JM la hele vekten sin på magen sin og sa at hvis jeg presset alt jeg kunne skulle hun hjelpe meg. JM fortalte i ettertid at hun ville la meg hvile på neste ri mens hun gjorde seg klar til å klippe meg da revnen fra hodet var litt stygt. Alle i rommet trodde jeg var tom for krefter, så da neste pressri kom og jeg presset alt jeg kunne var det flere som ble overrasket. Jeg aner ikke hvor jeg fant kreftene, men de kom nok litt av at jeg selv så hodet hennes og så hørte jeg dem si at ungen hadde lav og synkende puls. Da jeg kikka bort på apparatet som målte pulsen så jeg 38. Ikke f…. om min baby skulle ligge med kroppen inni meg med en sykt lav puls, så jeg pressa henne ut. Jm sa etterpå at hun ikke trodde jeg ville klare den siste biten alene og var klar til å hjelpe, men hun kom helt av seg selv, kun ved hjelp av min pressri. De varmet henne og la henne på brystet mitt, og poff så var alle smertene glemt.

 

Sigrid er verdens peneste lille pike. Hun veide 3290 gram, var 49 cm og akkuratt passe stor:)

 

[popkind]

Åååååå, herregud jeg klarer snart ikke lese flere fødselshistorier..... Her oversvømmes tasaturet av maaaange tårer!!

Flott historie og kjempebra skrevet, Hanne! Atter en gang gratulerer med lille Sigrid!

[kaninmor]

Gratulerer masse. Glad det gikk godt, men fytti grisen for en opplevelse.. Kjenner at jeg ble helt dårlig.... Men heldigvis så glemmer vi fort når vi får nurket opp på magen... DET er verdt det.

 

Kos dere masse med lille Sigrid.

 

 

[MM med spire]

Kjempefin fødselshistorie... og like bra skrevet som en skolestil skal være )))

Kos dere med lille sigrid....

[Mary1- født victoria]

Snufs... her renner tårene. Kjempeflott historie Hanne! Ikke et øye tørt her.. Takk for at du deler dette med oss!

 

Gratulerer igjen og lykke til videre!

 

Klem

[Hanne og jentungen]

Kaninmor: det var bare den nedturen som var skikkelig ille. Lenger ned i kjelleren har jeg aldri vært og håper jeg slipper igjen. Helheten derimot var fantastisk:)

 

Jeg glemte nemlig å si at jormødrene ved SUS er fantastiske. I løpet av fødselen tok de seg eksemplarisk av meg, men det mest fantastiske var hvor godt de tok seg av min samboer. Han ble hele tiden spurt om alt gikk bra med han, om han var sulten, tørst osv:)

[Moniken, mamma til 3]

Fantastisk historie. Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive så detaljert og beskrivende. Høres ut som en tøff og samtidig flott fødsel. Jeg gleder meg bare enda mer nå, samtidig som jeg selvfølgelig gruer meg og...

 

Gratulerer igjen med lille Sigrid

[Hemmeline]

Kjempeflott fødselshistorie:) Gratulerer igjen med lille jenta:)

[mammafor2gang]

Gratulerer så mye......... Veldig sterkt å lese:)))) Snufs....

[M-82 har fått ei prinsesse:)]

Oiii, sitter med tårer i øyene... Flott historie,bra skrevet

Minner faktisk litt om min opplevelse innimellom:-)

 

Håper du koser deg med Sigrid:-)

Gratulerer så mye!

 

klem=)=)=)=)=)=)

[Lystpåentiljeg]

Oi oi oi, her var det både oppturer og nedturer ja. Flink jente til å stå på!! Gratulerer med vesle Sigrid!

[Kristannaa]

Flott historie! Du var veldig flink syns jeg! Gratulerer med Sigrid:)

[mensana]

Au, au, au....

 

Synes det er sterkt å lese fødselshistorier, jeg.. Kan nesten kjenne riene..... Du har vært kjempeflink!

 

Sigrid er garantert verdens nydeligste, ja! :-))) Gratulerer så masse!!!

[Hermelina]

Snufs, blir helt rørt jeg. Lengter bare etter min egen baby når jeg leser fødselshistoriene deres!

Fantastisk at du orker å skrive så langt og fint, takk for det!

 

Gratulerer med lille Sigrid, vel fortjent etter langt svangerskap og tøff fødsel!

 

Kos dere masse hjemme nå, så håper jeg pappan blir frisk snart også : )

[Praelia]

Gratulerer masse med Sigrid.

Hørtes ut som en forfrelig vond fødsel. Godt det hele er over.

Kos dere masse sammen.

Og ha en fin jul:)

[Hanne og jentungen]

Ser at mange reagerer (positivt altså) på at jeg klarer å skrive så langt. Det er det to årsaker til. Den ene er at jeg ikke klarer å huske smertene lebger, jeg kan forklare dem, men jeg husker dem ikke. Den andre er at det er litt terapeutisk å få det ut:)

[*Lucia*]

Oj, du er tøff Hanne! :-) Du fant vel de berømte urkreftene som blir snakket om!! :-)

[PrincessElisabeth]

vil gratulere så masse, gleder meg masse til onsdag(håper på å klare det) og gleder meg masse til å se henne ansikt til ansikt, siden et bilde ikke er nok;)

 

en helt nydelig historie, en jeg kan kjenne meg igjen i på mange punkter...

 

og angående det at du har glemt smertene, det hadde jeg også, men nå når mensen kom, med sine deilige smerter så kom minnene så svakt tilbake...

 

lykke til videre, får jo følge dere litt jeg da

 

 

klem elisabeth og bethina

[Hanne og jentungen]

*Lucia*: ja, det er vel de kjente urkreftene det er snakk om:)

 

PrincessElisabeth: med mindre kroppen min har endra seg kraftig så har ikke jeg menssmerter. Vet det er urettferdig, men slik er det.