Min erfaring med abort

[Gjest]

Heisann!

Tenkte jeg skulle fortelle dere om min opplevelse med graviditet og abort.

 

Da jeg var 18,5 år ble jeg gravid med min kjæreste. Vi hadde vært sammen i 1,5 år, bodd sammen i 1 år.

Jeg fortalte det til mamma samme dag, og hun ble steik forbanna på meg.

Sa jeg måtte ta abort. Vi hadde egentlig valgt å beholde barnet, men var redd mamma ikke ville ha mer med meg å gjøre.

 

Gikk til fastlegen, fikk gynekologisk undersøkelse og hun var en skikkelig drittkjerring. Svarte nesten ikke på spørsmålene mine.

Hun sa hun ville sette meg opp til medisinsk abort, for dette var best. Fikk ikke velge selv en gang.

 

Kom på sykehuset til undersøkelse, fikk snakke med en skikkelig koselig dame. Hun ga meg masse brosjyrer, fortalte meg om alt som skulle skje, svarte på alle spørsmål og roet meg skikkelig mye ned.

Etterpå var jeg på UL-undersøkelse. Legen var en mannlig student, og det gikk ikke like greit. Han fomlet i sikkert et kvarter uten å finne noe. Dette gjorde meg ganske nervæs, siden min mor har hatt tre graviditeter utenfor livmoren, og jeg var redd dette hadde skjedd meg også. Til slutt gav han opp og hentet en kvinnelig lege. Hun brukte ca et halvt minutt før hun fant fosteret! Det viste seg at jeg var litt lengre på vei enn jeg trodde, men jeg kunne fremdeles ta abort.

Fikk en pille jeg skulle ta, som stoppet utviklingen av fosteret.

 

Kom tilbake to dager etterpå. >Kjæresten min var med meg.

Ble lagt på firemannsrom med andre som skulle abortere. Fikk to stikkpiller som jeg satte, og beskjed om å ligge i ca 1,5 timer.

Ble etterhvert utrolig dårlig - spydde som en gris, og smertene var helt ubeskrivelige. Jeg klarte ikke tenke, klarte ikke snakke - bare gråt og vred meg som en gal.

 

En sur ung sykepleier kom og ga meg to paralgin forte, noe som absolutt ikke hjalp i det hele tatt. Jeg spurte om jeg kunne være så snill å få se kjæresten min. det kunne jeg absolutt ikke.

 

etterhvert ble smertene så uutholdelige at jeg ble en helt annen person. Jeg som vanligvis er så høflig fortalte sykepleieren at hvis jeg ikke fikk noe kraftige smertestillende skulle det gå hardt utover henne.

Da kom hun med en ganske så stor sprøyte med morfin

 

Dette gjorde alt mye bedre. Smertene forsvant med en gang, og jeg fikk sovet en halvtime.

Så fikk jeg endelig lov til å gå ut i gangen til kjæresten min. Så der satt jeg i syukehusgangen da, og spydde som en gris.

Hadde også svært kraftige blødninger, måtte skifte bind hvert 20. minutt.

 

Etter en stund kjente jeg at noe var på vei. Gikk på do, og da kom det ut. Var helt forferdelig å sitte og se barnet mitt der , selv om jeg var helt neddopet. Jeg sa til sykepleieren at nå var det over, og hun sa jeg kunne skrive meg ut.

Moren til kjæresten min kom og hentet meg , jeg spiste en sjokolade for å få i meg litt energi (denne kom fort opp igjen!) og vi reiste hjem til kjæresten min.

 

Jeg vil absolutt ikke anbefale noen å ta medisinsk abort. dette var helt jævlig, både fysisk og psykisk. Vil også anbefale dere å stille strengere krav til legene - de behandler deg som dritt hvis du ikke sier ifra!

[Anonym bruker]

Hei

 

Så synd at du opplevde det på denne måte, men tror nok du var veldig uheldig. Har nettopp utført det selv, og ja, det var vondt og jeg måtte ha morfin, men det verste varte bare en time, og resten av opplevelsen gikk egentlig veldig greit.

 

På meg så virker det som om du kanskje angrer litt, eller var usikker på valget ditt i og med at du omtaler embryoet som "barnet mitt" - da ligger det nok litt følelser der og da blir selvfølgelig hele opplevelsen mye verre.

 

Selv så slapp jeg å se hva som kom ut, da jeg gikk på do hele tiden og lt som skulle ut rant ned i do...Snakket også med sykepleire og leger om dette for jeg var veldig redd for å se noe, og de sa at det skjer veldig veldig sjelden. Da må du i såfall ha kommer ganske langt, og du må helst ha forstørrelsesglass og pinsett....Var 8+6 selv, så kunne sikket ha sett noe om jeg så etter, men det ville jeg selvfølgelig ikke.

 

Skriver dette slik at andre som leser historien din kan se at det ikke nødvendigvis oppleves sånn for alle. Vet selv hvor fælt det var å lese skrekk-historier i dagene før jeg skulle inn. Unner ingen det å være så redd som jeg var.

 

Men som sagt så gikk det egentlig greit - og fikk høre at det ikke er normalt å ha så vondt som det jeg hadde, men at det kunne komme av at jeg var kommet såpass langt. Tror jeg vil anbefale de over 7-8 uker å ta kirurgisk egentlig, så slipper de denne smerten. Men som sagt så varer det verste max 2 timer, og du får morfin som stort sett hjelper.