Hallo?? :(

[Potetstappe]

Jeg og min samboer kranglet forferdelig den siste tiden vi bodde sammen. Derfor valgte vi å flytte fra hverandre en liten periode. Det gikk veldig bra en liten stund, men så kunne det gå dager mellom hver gang jeg hørte fra han. Jeg ønsket ikke å ha et slikt forhold, og gjorde det slutt. 4 dager etterpå, hadde jeg en positiv test! Jeg fortalte det til han etter å ha prøvd å ringe han i 2 dager.

Han mente bestemt at jeg skulle ta en abort.

Vi har aldri brukt prevansjon da vi begge har hatt lyst på barn.

Det viste seg at jeg allerede var 16 uker på vei!

 

Han knakk helt sammen da han forstod at barnet kom enten han ville eller ikke.

Jeg sa til han at hvis dette var noe han absolutt ikke ville, kunne jeg sette "ukjent far", og aldri kreve noe av han.

Dette nekter han, og sier han skal ta sitt ansvar.

MEN! Han nekter å prate med meg før barnet er født, og mener at vi aldri trenger å ha noe som helst kontakt med hverandre, annet enn når han henter og leverer barnet når han skal ha det.

For meg fungerer ikke dette, og jeg tror det vil lage utrolig mye unødig vondt for babyen. Tenk å aldri se mamma og pappa snakke sammen!

 

Er det ingenting jeg kan gjøre, eller ha rett til??

Elller er jeg bare nødt å la han ha barnet da han har krav på det, og ikke ha noen kontakt med hverandre utenom henting og levering??

 

Blir utrooolig glad for noen svar/ synspunkter!

[Anonym bruker]

Hei! Føler med deg, det er ikke en hyggelig situasjon for deg. Jeg har noen tanker rundt det du snakker som. Du har nok ingen rettigheter til å være "venner" med han utover at han skal ha ungen et visst antall ganger. Det er jo en fordel at man kan prate hyggelig med hverandre foran barnet og ikke minst ha samtaler ang barnet, slik at man kan gjøre det rette sammen. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg latt han vær en liten stund nå, ikke ring han. Han trenger nok litt tid til å fordøye dette og det kan hende at han tror du bruker dette til å få han tilbake. Neste gang jeg hadde pratet med han, så ville jeg vært så rolig som mulig. Ville sagt at du skjønner at han ikke vil ha kontakt (er ikke så stas å ha kontakt med exen), du hadde heller ikke tenkt deg at dere kkom til å ha så mye kontakt fremover, men at situasjonen har forandret seg med babyen. Og at det er viktig at man kan beholde en god tone pga at det er det beste for barnet. Det er da lettere å komme frem til felles løsninger ang barnet og barnet slipper å komme i en eventuelt loyalitetskonflikt mellom foreldrene. uansett hva krasse eller sårende ting han ville komme med, så ville jeg møtt han på at dette er en vanskelig situasjon og at du forstår at han har mye tanker og følelser rundt dette. hvis han ikke vil være med på dette, still han spørsmål. Slik som hva tror du vil være best for barnet? Hvis barnet skulle få problemer i fremtiden, hvordan mener du at man skulle håndtere det , sammen el hver for seg? Hvis du mener at man ikke kan ha en hyggelig tone og sammarbeide litt ang barnet, hvordan tror du at du selv ville reagert hvis dine foreldre ikke snakket sammen, hadde en neativ holdning til hverandre? De fleste barn ville ikke syns dette vær kone hyggelig fordiu de faktisk er like gla i begge sine foreldre og vil raskt kunne komme i en såkalt loyalitetskonflikt. Det er også slikt at barn trenger faste rammer, fordi rammer skaper trygghet og da er det jo viktig å lage disse rammene sammen. Dette ble kanskje langt og kronglete. Det viktigste sysn jeg er å ikke bli sint, men snakk rolig hele tiden, da hr du alltid et overtak og mulighet til å få det mer slik du vil. La han få litt ro til å fordøye det. Du kan gjerne si at hvorfor skal jeg være den som skal være rolig og ordne opp, mitt svar er da for en av dere må være den ansvarlig ovenfor ungen. Hvis ikke vil det ikke gå. sender masse klemmer og lykke til. Dette er en vanskelig tid for deg og du har min medfølelse!