Har jeg noe jeg skulle sagt??:S

[Potetstappe]

Jeg og min samboer kranglet forferdelig den siste tiden vi bodde sammen. Derfor valgte vi å flytte fra hverandre en liten periode. Det gikk veldig bra en liten stund, men så kunne det gå dager mellom hver gang jeg hørte fra han. Jeg ønsket ikke å ha et slikt forhold, og gjorde det slutt. 4 dager etterpå, hadde jeg en positiv test! Jeg fortalte det til han etter å ha prøvd å ringe han i 2 dager.

Han mente bestemt at jeg skulle ta en abort.

Vi har aldri brukt prevansjon da vi begge har hatt lyst på barn.

Det viste seg at jeg allerede var 16 uker på vei!

 

Han knakk helt sammen da han forstod at barnet kom enten han ville eller ikke.

Jeg sa til han at hvis dette var noe han absolutt ikke ville, kunne jeg sette "ukjent far", og aldri kreve noe av han.

Dette nekter han, og sier han skal ta sitt ansvar.

MEN! Han nekter å prate med meg før barnet er født, og mener at vi aldri trenger å ha noe som helst kontakt med hverandre, annet enn når han henter og leverer barnet når han skal ha det.

For meg fungerer ikke dette, og jeg tror det vil lage utrolig mye unødig vondt for babyen. Tenk å aldri se mamma og pappa snakke sammen!

 

Er det ingenting jeg kan gjøre, eller ha rett til??

Elller er jeg bare nødt å la han ha barnet da han har krav på det, og ikke ha noen kontakt med hverandre utenom henting og levering??

 

Blir utrooolig glad for noen svar/ synspunkter!

[Kadan]

Hei... dette var veldig komplisert og vanskelig situasjon og jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

 

Jeg synes at det er dumt og unødvendig at dere ikke snakker sammen, dere må kunne snakke og diskutere sammen når dere har (får) et barn sammen. Selv om han ikke vil snakke med DEG, så må han gjøre det for sitt barn sin skyld og dere må kunne holde sammen for ungen sin skyld. Men dette er min mening. Det andre som jeg vil si til deg er at siden dere ikke er gifte så har du 100 prosent foreldreansvar. Jeg vet ikke helt hvordan det kan lar seg gjøre at dere ikke kommuniserer men han henter og levere ungen, RART. Kanskje han kommer til å tenke seg om og se at dette er idiotisk og ombestemme seg.

 

Men jeg ønsker deg lykke til håper du finner ut av dette

 

 

 

 

[ths82]

Barnet har rett til å kjenne til begge foreldrene. Før faren opp og la han betale bidrag, du har ikke blitt gravid alene. Så prøver du å la være å tenke så mye på dette nå, og heller se om ting kanskje faller automatisk på plass når barnet kommer til verden. Du står rettslig mye sterkere enn barnefaren.

Skal han ha kontakt med barnet må han jo kunne ha en dialog med deg som er barnets mor. Klarer han ikke det trenger han ikke ha kontakt. Stå på ditt å la han ta avgjørelsenut i fra ditt ståpunkt. Barnet vil ikkeha godt av å være hos han om han ikke kan ha en dialog med deg. Når babyen er liten trenger den deg hle tiden. Han kan jo ikke bare komme å hente den. Og om han ønsker å bli kjent med barnet fra det er lite bør han jo være hos deg sammen med barnet. Han kan jo ikkela være å ha kontakt med det fram til det er et år, for så å komme inn å hente det som en fremmed for barnet. Så be han tenke litt logikk ovenfor barnet sitt, og slutte å kun tenke på seg selv som en barnslig liten unge! Skal han bli far å være der som far må han da prøve å vise seg voksen og ta ansvar.

 

 

[Gjest]

Når dere ikke er gift og ikke bor sammen er det du som har foreldreansvaret, og du står sterkest juridisk. Så kan du se etter fødselen om ikke ting faller på plass Han forstår han vel etterhvert at dersom man skal samarbeide om å oppdra et barn så må man nok kommunisere litt mer enn det han ser for seg. Han er nok litt i sjokk nå vil jeg gjette på og litt i et sånt stadie at han ikke vil innrømme ovenfor seg selv at dere nok pent er nødt til å ha med hverandre å gjøre dersom han vil ha noe barnet sitt å gjøre... Dere har jo hatt det godt sammen en gang i tiden og med mindre dere har gjort ting som har såret veldig dypt vil jeg tro at dere burde kunne snakke sammen for barnets skyld. Vil gjette på at ting ordner seg. Uansett vil jeg tro det beste for barnet ditt er å bli kjent med sin biologiske far, og det blir sikkert deilig for deg å ha noen til å passe ham en gang i uka eller noe dersom du klarer å stole på ham.

[Potetstappe]

Tusen takk dere:)

Det føles veldig godt å få høre litt hva andre tenker og evnt. ville gjort selv i en slik situasjon.

 

Fikk en rar, men god følelse i maven:)

[Gjest]

Ta kontakt med familieværn kontoret. De kan hjelpe dere i gang med en konstruktiv dialog, og kan hjelpe dere begge til å ta det ansvaret som kreves for å sette et barn til verden.

 

Jeg håper at det ordner seg for dere begge, og at det ikke blir for tungt for deg. det er ikke lett å starte mamma-tilværelsen som alenemamma, men jeg er stolt av at du tar ansvar, og ønsker samarbeid.

 

Lykke til med svangerskapet og hold oss oppdatert.

[alvinne]

Hvis far ikke er helt uegnet, rus e.l., så er det bare en formalitet for han å få delt foreldreansvar. Han står også sidestilt med mor når ammeperioden er over og kan kreve samvær eller hovedomsorgen.

[Mamman til Mina og Sara]

Huff, ille, sender trøste klem for jeg vet hvordan det er, hadde akkurat samme situasjon som deg sist med min samboer, ente opp med at vi flyttet sammen igjen, den endte desverre med en SA , og han hadde begynt å glede seg.. Han xen din kommer seg sikkert etterhvert, du SKAL IKKE gjøre noe du ikke vil bare fordi han sier det, er han med på leken får han tåle resultatet.

Dere er jo nødt til å ha kontakt, det er jo ting dere må bli enige om, opplevelser dere må dele sammen.. osv. Mannfolk er noen rare dyr...