Til dere som er "redde moren deres skal drepe dere"

[Har en av hver-full stopp nå=)]

Skal fortelle min historie om da jeg ble gravid som 17...

Jeg var LIVREDD for å si det til moren min..Eller far og men han "driter" jeg litt i og da...

Uansett...var redd for å si det til mor og..forstår ikke hvorfor fordi er ikke en typisk mor man er "redd" hun hadde sine regler å var ganske streng men samtidig utrolig snill !

Poenget mitt er at hun ble ikke sint i det hele tatt..Hun ble ganske rolig..Men så bare smilte hun å sa hun skulle hjelpe oss på alle måter!!

Å snakket om hvor kjekt det var at hun skulle bli mormor...

Så ikke ta sorgene på forskudd...det kan gå mye bedre en dere tror =))

Lykke til jenter =) det går fint det =)

 

 

[Andrea87. <3 Erika06+bøllefrø]

D vrika som e kjempe mor

 

[Gjest]

Ja, mora du virker super =) Mora mo som kasta meg ut da fordi jeg ikke ville gå på den skolen som hun ville at jeg skulle gå... Flyttet inn med kjæresten min. Og etter 2 mnd DA fikk jeg komme å besøke brødrene mine igjen ;-)

[Gjest]

Virker som en kjempe snill mamma du har=)

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er gravid, og trodde det skulle være enkelt å si det til mamma. Har et veldig speielt forhold til henne, hun stiller alltid opp for meg. Men aner ikke hvordan eller når jeg skal si d! Er i slutten av min 5 uke...

Pappa derimot, klarer meg ikke..og han blir sikkert fly foranna! Men for å være ærlig, "det driter jeg i". Liker han ikke, og håper bare jeg finner meg en plass å bo..kan jo ikke bo hjemme når ungen kommer..

[♡Maria18&Snuppa♡]

da jeg ble gravid var jeg sikker på mamma kom til og skrike og hyle og smelle med dører og lage et hælvete som bare det,jeg så for meg jordas undergang..

 

jeg la den positive gravid testen oppi en boks,ga den til henne og løp opp på rommet og låste døra og gjemte meg under dyna..og etter ca 10 min kom mamma helt rolig opp og banket på døra,jeg åpnet forsiktig og jeg fikk en stooor klem så satt vi og prata heele kvelden om hva vi måtte gjøre fremoer osv..

 

så til dere som gruer dere til og fortelle mamma&pappa ta sjansen di blir ikke alltid så forbanna som vi tror.tviler på at mor&far gir oss en på tryne fordi vi har blitt gravide,det virker ikke helt logisk..

[prøver igjen?]

Jeg har dessverre en negativ erfaring med dette... Hadde vært sammen med typen i 1,5 år, bodd sammen i et år, nesten ferdig med utdanning og så ble jeg gravid. Ringte mamma fra byen og fortalte det - hun skreik og kjeftet og smelte og var steik forbanna. jeg sa at hvis du ikke roer deg så gidder jeg ikke komme ut til deg og snakke om det. hun sa det var jeg nødt til, så jeg reiste ut der. Der ble jeg møtt av enda mer kjefting og smelling, hva i helvete tenkte vi på, hadde vi ikke hørt om prevensjon? (jeg brukte pillen men ble gravid uansett). Nå måtte vi faen meg ta oss sammen og jeg skulle ta abort det var ihvertfall ingenting annet som skulle gjøres. så gikk hun og ringte legen og bestilte time. hun og legen ble enig om at jeg skulle ta medisinsk abort neste uke.

 

Men så er hun noe for seg selv også da. Pluss at hun hater eksen min (barnefaren). Så forhåpentligvis har dere bedre mødre enn jeg har.

 

Beklager hvis dette gjør dere mer nervøse, men jeg tror ærlig talt få mødre reagerer slik som min mor. og jeg visste det også på forhånd at uun kom til å ta det slik.

[LilleVero]

heihei.. jeg var også redd for at moren min sklle klikke i vinkel.. nå er jeg jo riktignok 18 år og myndig, og bor sammen med verdens herligste gutt/mann (han er ganske mye eldre enn meg) men jeg var likevel redd for mammas reaksjon..

 

grunnen til at jeg trodde hun ville bli sint er at jeg ikke er ferdig med utdannelse, hun mener kjæresten er for gammel (29) og hun mener rett og slett jeg ikke er ansvarsbevisst nok..

 

men etter at jeg fikk fortalt henne det og hun kom seg over det verste sjokket, gikk det faktisk veldig greit.. hun støtter meg, og er der for meg uansett.. det er verre med resten av familien.. bortsett fra bestemor, mamma og broren min og kjæresten hans(de har nettopp fått en liten gutt) er det ingen som støtter meg.. men det er greit.. de trenger nok bare litt tid.. det er foreldrene som er de viktigste.. og så lenge mamma tok det bra er det greit.. pappa hadde nok vridd seg i graven, men det får heller bare gå.. dersom det lir en gutt, kommer jeg til å kalle han opp etter pappa, så da har jeg på en måte "gjort opp" med han føler jeg..

 

men nå babler jeg fælt her.. hehe.. lykke til til alle som skal fortelle det til foredre.. det ordner seg nok:)

 

stor klem

[Teltpluggen]

Jeg var også nervøs for å si det til mamma.. Visste ikke hvordan liksom.. Så det ble litt vandring mellom etasjene her (Jeg og forloveden min bor i kjelleren til mamma og de) før jeg endelig tok motet til meg og sa det. Hun ble ikke hoppende glad (Eller.. viste det i alle fall ikke men det er ikke så "vanlig" her liksom:P) men ikke sinna heller! Spurte om ikke jeg gikk på pilla da? Jooda sa jeg, men det skjedde likevel. Åja, sa hun da. Vel.. Hadde ikke rekna med det helt enda men det blir jo koselig! Har jo ikke så små lenger nå. (Barn har kommet tett fra mine tre yngre søsken til nevøer)

Så satt vi og snakket om hvilke ting jeg kunne få hos søsteren min og svigerinnen min til babyen og mye slikt. Egentlig en veldig positiv reaksjon:) Tror de fleste får litt sjokk når døtrene kommer tidligt å forteller om graviditet, men jeg tror også mange av dem gleder seg etter hvert:)

Jeg er selv 18 år, og dermed eldre enn mamma da hun fikk min eldste bror, så alderen kunne hun egentlig ikke si så mye på

[Tinaisme]

Jeg var også livredd for å fortelle mamma at jeg var gravid..

Ettersom min spire er resultatet av en one-nightstand da jeg var på ferie i utlandet gruet jeg meg virkelig..

Drøyde det i det lengste før jeg sa noe.. Siden jeg hadde litt ekstra på kroppen fra før tenkte jeg at mamma ikke la merke til noe..

Men da jeg hadde vært på ultralyd og fått vite at alt var perfekt, hadde jeg ingen grunn til å ikke si noe..

Pga at jeg var så nervøs klarte jeg ikke å si så mye i tlf, og det endte med at min søster som hadde vært med og var helt i hundre tok over tlf..

Mamma hadde hatt mistanken lenge, men var nok ikke helt sikker på at hun trodde på det uansett.. Hehe..

Endte opp med å reise dit på kvelden med ultralyd bilde og alle andre papirer.. Var så utrolig nervøs da jeg gikk inn døra.

Men mamma var helt rolig.. Og nå i ettertid så er hun helt gira på å handle inn til sitt første barnebarn..=)