Jeg vil ikke skrike i fødsel? Hva syns dere her inne om det?

[Gjest]

Jeg vil ikke brøle og skrike som et uhyre under fødselen. Jeg orker ikke tanken på at noen skal se meg så ut av kontroll. Jeg håper inderlig ikke jeg får så vondt at jeg må skrike sånn heller. Jeg har født to ganger uten å komme med såkalte groteske primalskrik. Hva syns dere her inne at jeg ikke vil brøle og skrike ubehersket i fødsel? Er jeg feig som ikke tør å hyle og skrike som en urkvinne i fødsel???

[Gjest Antarctica]

Å være feig er ikke noe problem, slik jeg ser det, skulle være rart om man ikke engster seg i det hele tatt, men du har et problem som er alvorligere enn feighet.

 

Det er åpenbart at du er mest opptatt av hvordan du tar deg, ut, hvordan din fødsel opleves fra utsiden, hva de andre tilstedeværende måtte mene et cetera.

 

Dette er et indre problem i din selvbevissthet, og jeg syns forferdelig synd på deg, men det har lite eller ikkenoe med fødsel å gjøre - det har å gjøre med ditt forhold til deg selv og verden rundt.

 

Det var dine og andres tilsvarende innlegg på denne debatten som fikk meg til å skrive om fødsel og idealer, og jeg har virkelig vondt av dere som ikke klarer å oppleve verden fra deres eget ståsted, men som hele tiden vurderer dere selv utenfra, med så streng en målestokk.

 

Å ikke ville være ute av kontroll, å ikke ville ligen et uhyre - hvor har du dette fra? Disse negative ordene? Jeg har født to ganger, og var ikke den som kontrollerte det, men kroppen min hadde kontroll, og kroppen min er jo også meg! Livmor og muskler tok styring og gjorde som den måtte, hva er galt med det? Er det uverdig at kroppen fungerer? og brøle som et uhyre, hvorfor sier du sånt? Jeg brølte ikke som et uhyre, jeg brølte som en fødekvinne. Et ekte, fullblods menneske, ikke en dannet og kontrollert pappfigur. Hvorfor vil noen være det? Vil du?

[Gjest]

Når det gjelder den evinnelige skrikingen i fødsel, så vil jeg slippe å få så enorme smerter at jeg må hyle og skrike ubehersket. Jeg er redd for smertene og redd for hjelpeløsheten. Det er problemet.

[candymams]

Hvorfor skal alt vi gjør være så kontrolert, vi ender jo til tider opp som kontroll friker i dette samfunnet her. Klart det er bra om du kan klare å ha såpass kontroll at du klarer å sammarbeide med den som skal hjelpe deg gjennom fødselen, men om du føler for å skrike som en urkvinne så gjør det....lykke til

[Gjest]

Jeg tror at de som skriker under fødsel gjør det ganske uten å tenke seg om...hvis du ikke har følt noen behov for å skrike er det vel ikke noe problem at du ikke skriker...og hvis du skriker så er vel det helt greit også??? Jeg har ikke født før og vet derfor ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Generelt pleier jeg ikke skrike når jeg får vondt, men hvis jeg føler for å hyle kommer jeg til å gjøre det så mye jeg vil, for jeg tror det er like naturlig som å ikke hyle. Det er din fødsel, gjør det som føles riktig ut for deg...da er du ingen pyse

[Gjest]

Hvor mange ganger må du si dette egentlig? Kan du ikke bare slå deg til ro med at alle har egne ønsker om fødselen, egne opplevelser og egne smertegrenser? Inger her kommer til å være til stede under fødselen din likevel og jordmødre er vant til litt av hvert. Ingen vil vel ha det så vondt at de skriker?? Men er det vondt så gjør det ikke ting bedre å ha en vrangforestilling om at skrik er et tegn på at du er et uhyre. Synes oppriktig talt at du bør få profesjonelle råd før den tredje fødselen din så mange ganger som du har vært inne på disse sidene med meningene dine om skrik osv.

[Ma-i]

Aner ikke om du er feig.

 

Men både styrkeløftere og andre med krevende sporter utstøter STYRKE skrik i utførelsen, nettop for å hente frem ekstra krefter i jobben de gjør.

DEt er jo det en fødekvinne gjør også, og ofte hjelper det til å lette å få fortgang i fødselen OG ikke minst MINSKE smertefølelsen.

 

Har utstøtt kraftbrøl i pressriene og det hjalp meg til å presse hardere og føle mindre vondt, det gikk også fortere.

I tilleg fikk jeg svært gode kommentarer fra jordmor i ettertid, at jeg fant fram til fødekvinnen i meg og gjode jobben godt og riktig.

 

men selvfølgelig ditt valg, om utseende har så mye å si, at hvordan andre opplever DIN fødsel har mer å si enn hvordand du har det.

 

Ønsker deg lykke til med alt jeg, du gjør dine valg.

[Gjest Antarctica]

Nei det er ikke bare smerten: ..."at noen skal se meg så ute av kontroll", sier du!

 

Ja , vi ville alle helst ha født uten smerte, men det du sier i hovedinnlegget er at du ikke vil bli SETT slik eller slik, ikke ligne et monster eller et uhyre osv. Når jeg leser det, blir jeg bare trist. Jeg lurer:

 

Hvem har plantet slike tanker i hodet ditt? Tror du virkelig det finnes et menneske i verden som får mulighet til å se og oppleve en fødsel, som tenker "Fy faen, hun er helt ute av kontroll, for et uhyre, at hun ikke skjerper seg med den hylinga"?

 

Ingen tenker sånn. Ikke jordmor eller lege, og jeg håper i alle fall ikke mannen/medhjelperen din tenker sånn... i så fall bør du ta med noen andre, noen du stoler på, og som tåler å se deg i en situasjon der du velger å gi slipp på kontrollen.

 

I følge "de som vet" får man nemlig bare mye mer smerter av å tviholde på kontrollen. Det er da man spenner seg, motarbeider fødselsarbeidet osv.

 

Men du nøffemor; hvorfor tar du ikke kontakt m din jordmor og forklarer hvor vanskelig dette er for deg? Ikke for at du skal våge å skrike, men for at du skal våge å la kroppen føde. Det finnes hjelp å få. Selv uten å gå til drastiske skritt som narkose etc.

[@ELLE]

Synes ikke du er feig og skjønner deg faktisk ganske godt. men om man gjør det eller ikke, spiller ingen rolle synes jeg...

 

De har nok sett litt av hvert tenker jeg...

Synes ikke du skal grue deg til dette...

Lykke til!

[Gjest]

Ikke vil jeg hyle og skrike når jeg føder. Og ikke vil jeg gråte i begravelser, i begravelser går folk og gråter i flokk, da stopper det for meg. Jeg gråter heller hjemme hos meg selv, ikke offentlig i begravelser der alle andre gråter. Jeg har aldri fått til å gråte i begravelsene jeg har vært i, fordi jeg syns det blir en kunstig situasjon når så mange andre rundt meg går og griner i flokk. Flere som har det sånn?

[kristin_på overtid]

Det tror jeg ikke at du klarer å styre! Det som kommer det kommer:)

[Anonym bruker]

Jeg har det motsatt. Har aldrig klart å gå i en begravelse uten å gråte!

Hadde jeg vert i en begravelse der jeg ikke kjente den avdøde eller familien, hadde jeg nok grått alikevel, av medfølelse for di pårørende...

Sånn er jeg=)

[Gjest]

"Men både styrkeløftere og andre med krevende sporter utstøter STYRKE skrik i utførelsen, nettop for å hente frem ekstra krefter i jobben de gjør."

 

Men det er feil at styrkeløftere greier mer om de skriker, faktisk greier de mindre.

 

Fødende kvinner skal få ut barna sine, og om de bruker noen rier mer eller mindre om de skriker eller ikke, så er ikke det noe problem.

 

Nøffemor, jordmor og barnepleier er ikke viktige mennesker senere i livet ditt, og uansett hvordan du oppfører deg så får de betalt for å være der, det er jobben deres, og de har i nesten absolutt alle tilfeller sett og hørt noe verre. Ingen andre på klinikken kommer til å vite hvem som har skreket heller. Det er tydelig at du har angst for å fremstå som ukontrollert, og du kan få hjelp til å forholde deg til dette på en måte som gjør det lettere for deg. Du trenger ikke å være fanget i forestillingen om at du alltid må virke perfekt. Som du ser er det ikke så mange andre som gidder å være perfekt i en så tøff situasjon som en fødsel er, og det er ingen som ser ned på dem likevel. Det viktige i en fødsel er at mor kommer gjennom det og barnet blir født. Alle andre kommer i andre rekke. Du har lov til å være deg selv når du føder.

 

[Taram har gutt&jente]

"Jeg har født to ganger uten å komme med såkalte groteske primalskrik. "

 

Du skriver i et annet innlegg her at du i begge fødslene fikk epidural, noe som gjorde at du aldri hadde uutholdelige smerter.

 

Jeg blir da faktisk litt provosert over å lese det du skriver her, for hva vet vel du om fødselssmerter når du knapt har kjent på dem? Om man "vil" hyle ut i primalskrik eller ikke har liten betydning når smertene tar overhånd, men dette har ikke du fått kjenne skikkelig på, så jeg synes spørsmålet ditt her er helt på jordet. Feig er du ikke, bare altfor opptatt av hva andre måtte synes.

 

 

[Anonym bruker]

Nøffemor, du høres ganske hysterisk ut. Nå tror jeg flere her inne må være lei av innleggene dine om urkvinner og primalskrik.

[tessa 82]

Skjønner litt hva du mener jeg... Selv synes jeg det er ganske skremmende å skulle blottlegge seg sånn! En ting er at man allerede ligger der så naken og "hjelpesløs", men selv om det visstnok er noe av det mest naturlige i verden å brøle så har jeg en liten sperre der....

Har vært med på timer i meditativ bevegelse, men da vi kom til brølingen ble det for rart for meg...

Men... hvis det hjelper meg under fødselen håper jeg at jeg klarer å drite i det!

 

[Gjest MammaTil2 & LynVingen]

Har ikke lest alle svarene du har fått, men slik jeg ser det, er det vel bare du som vet hvordan du ideelt ønsker å føde eller ikke. Er jo greit å huske - denne gangen også - at fødsler ofte ikke blir som du forventer, så hyler du, ja, da hyler du - og selv ting man har gruet seg til å forhånd kan fort bli uviktige når man er "midt oppi det". Selv synes jeg det er ganske uvesentlig, dessuten er jordmødrene her forferdelig flinke til å si "bruk kreftene dine på å puste nå"

[Anonym bruker]

under min fødsel så følte ikke jeg får å skrike... eg lagde presse lyder når eg pressa ... det kom noken offe, syte lyder inni mellom men ingen skrik eller brøl... i mitt syns så trenger man ikke skrike og brøle.. hva hjelper det.... men jeg hadde ein fantstisk fødsel... varte i 7 timer og gikk i ett var ikke mange minutter jeg fikk slappet av, og så det er sagt jeg fikk IKKe noe smertelindring... var i badekar da...( sterkt anbefalt, det vra digg)

[Mammas_2_solstråler <3]

jeg personlig skriker hvis jeg har vondt, også hjemme. Det kan gjelde alt fra å ha slått meg i fingeren, til tannsmerter, bekkenløsning, ja alt mulig. Jeg føler at jeg får ut det verste og ferdig med det.. Sist gang jeg fødte, ville jeg IKKE ha noe smertelindring, fødte helt naturlig. Og jeg skreik og brølte ohh du skulle bare ha hørt meg...haha Og etter hver brøl så lo jeg av meg selv =) Hadde jo så lite kontroll på disse skrikene, at jeg bare måtte le av det. Jeg fødte etter 4 timer, mitt første barn. Etter at pressriene hadde startet så brølte jeg bare 2 ganger, så var ungen ute på mindre enn 5 min. Min jordmor beskreiv min fødsel som "fantastisk fødsel"!! Hun synes jeg var tøff nok å ikke ville ha noe smertelindring, da er det vell lov å vise "utkvinnen" i oss. Jeg venter nr.2 om 3 måneder og jeg kommer garantert til å brøle igjen, og det driter jeg i. Hvis det er den måten jeg og kroppen min jobber best sammen så får det vell være. Jeg er ikke den stille typen uansett, alle mine venniner forventa at jeg skulle være den av oss so skulle brøle og skrike, og slik var det. Stolt å ha gått gjennom noe så vondt som fødsel uten å bruke kunstige smertelindringer. =)

[Anonym bruker]

Da jeg fødte forrige gang gråt jeg og ropte på mamma(jeg er 34........) Innomellom var jeg veldig fokusert på at jeg måtte ta meg sammen, og sa det til jordmoren, hun sa: hvorfor det? Skrik og hyl så mye du ønsker du! Det var litt deilig å høre!

[Anonym bruker]

Hør her,hvorfor skal du skrike da?Skremmer andre bare da.Jeg hørte skrikinga helt ned på gravplassen nedenfor KK,skjønner ikke hvorfor dere planlegger å skrike eller innbiller dere att dere må skrike?Skal dere virkelig presse å få angst å alt,gjøre kroppen spent å hard for så å skrike?Tenk på å slippe taket,slapp av,pust roligt i takt,du må være så slappet av att du ikke klarer holde hånda til din kjære å da kan dere takke meg etterpå å si"Ja hvorfor skulle vi egentlig skrike i smerte når vi kan lytte til kroppens signaler å slappe totalt av å få en fødsel vi ønsker å oppleve igjen"?

[Gjest]

Slappe totalt av under fødsel? Har du vært gjennom en?? Tror svært få kropper gir tydelige signaler om å slappe av, det er en av kroppens største påkjenninger, selv om det er naturlig å føde gjør det ikke automatisk opplevelsen smertefri. Har man vondt må man få skrike om man føler det hjelper, bør ikke blokkere seg helt på grunn av hva andre synes og meninger om hva som "passer seg". Å engste seg for at man skal skremme andre er det siste man bør tenke på i en slik situasjon vel?

[2gutter&2jenter]

For all del, vi føder jo!!! Det er ikke øyeblikket for forfengelighet eller tenke på om vi skulle skremme andre. Tenk på det som skjer, konsentrer deg om den oppgaven du har. Det er viktig å puste dypt, følge rytmen i veene, om det er vondt så er det vondt, om du må skrike, så gjør det, det kan faktisk være forløsende og smertedempende. Hvis du er redd for smerten så kan du sørge for å ta kontakt med sykehuset før termin/fødsel og gi skrftlig beskjed om at du skal ha lystgass og epidural, det hjelper mye. Da kan du få detnåe du trenger det, da er sykehuset forberedt, og du slipper å åoppleve at epiduralen kommer for sent osv.

[Torill-83]

hehe da eg var fått ut babyen min, og jordmora holda på å vaska han måtte eg le av all skrikinga som kom frå dei andre romma på føden. men då fekk eg beskjed av mannen min at eg var no skreke litt eg og ? ? da va ikkje eg fått med meg heilt i orden at folk skrik litt. trur det kjem naturleg i mange tilfeller. det er jo ikkje akkurat behaglegt å føda.

[Lirum]

Er det ikke bare å føde som man syns er best for seg da? Noen kjenner behov for å skrike og noen ikke, og om en som i utgangspunktet ikke ville skrike, faktisk gjør det, så tror jeg vedkommende vil leve godt med det i ettertid. Det er vel ikke sånn at det en tenker er best for SEG alltid er best for alle, og det er vel ikke slik at de som tenker anderledes en enn selv tar feil eller har et problem??? - Jeg for min del ofret det ikke så mange tanker på forhånd. Det får bli som det blir tenkte jeg og det ble det. Jeg er også en litt sånn "totalkontroll-type" , men heldigvis takler jeg smerte ganske godt. (Å være redd takler jeg kankskje ikke så godt!) - under min første fødsel tenkte jeg ikke så mye over hva slags lyder jeg laget, men jeg tror det var stille og litt rytmiske lyder, sukk og noen stønn og litt oioioioioioioi - Akkurat ved forløsningen skal jeg ha brølt voldsomt, men det husker jeg ikke for jeg var ganske oppslukt og skriket kom nok av at jeg liksom tok i det jeg hadde av krefter for å trykke ungen ut!

 

Jeg ble kanskje litt sånn "skrek jeg virkelig?" - Men det er jo ikke noe jeg går å tenker på akkurat. De jordmødrene og den pleieren som var der har deltatt på nesten 60 fødsler før de er ferdig med turnusen sin, og ingen av de var ny i yrket, så vi kan vel si de har tatt imot iallefall 150-300 barn, og da tror jeg liksom ikke mitt hyl var så minneverdig. Og om noen står på en GRAVLUND og hører brølet fra en fødekvinne, da tenker jeg det må være vakkert! En hilsen fra det nye livet til det gamle? En hilser jo ikke i ettertid på de som har hørt brølet eller skriket.....

 

Jeg tror også at hovedinnleggeren her kan berolige seg med at om hun har født før uten å skrike, så skal det vel litt til før den tredje blir en skrikefødsel. Og skjer det at hun allikevel skriker så har hun vel god grunn for det! og oppstår SÅ gode grunner tror jeg ikke det kommer til å by på noen problemer i ettertid.... jeg tror forøverig at det største problemet for folk her er med hvilken letthet man kan anklage folk for å ha problemer??? Det finnes jo ingen fasit, noen skriker og noen gjør det ikke , noen tenker på det og noen gjør det ikke, noen kjenner sterkt behov for å hyle og andre er engstelig for å måtte hyle - jaja, og så da!

 

Lykke til alle, med og uten skrik, brøl og andre bekymringer!