Fødsel og idealer

[Gjest Antarctica]

Blir så sjokkert når jeg leser hva en del av dere skriver i disse innlegga. Ikke minst på Far og mor-debatten, men også her på fødselsdebatten.

 

Har nettopp skumma igjennom littt forskjellig, og leser at man får "kjeft" av jordmor når man hyler, at man har gjort en "god jobb" dersom man føder uten smertelindring, og ikke minst, den evigvarende "rette enden", at far ikke må se når barnet blir født.

 

Disse merkelige holdningene går igjen mange steder. Bl a fikk vi det bladet på helsestasjonen, med tips om fødestillinger o.l. Der sto det faktisk om en fødestilling at "far ikke får se mer enn han bør".

 

HALLOOOO - "bør" han ikke se sitt eget barn bli født? Har han det verre enn jeg, liksom, han som kan nøye seg med å være tilskuer?

 

Eller "bør" han ikke se fordi det er noe SKAMMELIG som foregår? Skal jeg liksom være flau og dekke meg til og vise blygsel når jeg setter et fiks ferdig levende menneske til verden? Har jeg noe å skjule?

 

Ærlig talt, folkens. Fødsel er omgitt av så mye idealer at det blir helt unaturlig og sykt. Som om man er deltaker i selskapslivet og føder i en liten cocktailkjole mens man smiler og ler. Her skal man altså føde uten smertelindring, for da er man "flink" (til hva? å lide??) og så skal man ikke hyle når det er vondt (plager man de andre da kanskje? Er det de andre rundt deg som er viktige, når det er du som føder? eller er det udannet å hyle?) og ikke minst skal man skjule sine edlere deler, for mannen må ikke se at noe tyter ut der han selv har putta det inn...

 

Jenter, er det bare jeg som syns dette er tragisk og knuslete? Her bekymrer jeg meg for om barnet får oksygen, om det har god hjertelyd, om jeg selv mister mye blod, alt dette syns jeg er viktig å vite.

 

Men andre bekymrer seg tydeligvis mye mer over hvorvidt mannen deres syns det er "uestetisk" at skjeden hennes slipper barnet hans ut i den store verden!! Hva slags menneske er en sånn mann???

 

Hadde det ikke vært så synd, så hemmende, så betegnende for en kvinnefiendtlighet som kvinnene selv bærer videre, så skulle jeg ha ledd, men det er nesten for trist til å le av.

 

[candymams]

hei, helt enig med deg. Høres ut som enkelte skjemmes over kropp og fødsel. Må bare si halloo, hvordan ble de gravide...? Fødselen er jo en naturlig ting, akkurat som sex og nakenhet. Vi lever da ikke på 1800 tallet da kvinnene måtte gå med klær som dekket den gravide magen som var tabu, for det var et tegn på at kvinnene hadde hatt sex.

[Gjest]

Er enig med deg at mange fokuserer på "idealer" i for stor grad, er redd for at frykt for å skrike eller be om smertestillende kan virke dobbelt hemmende. Jeg sa før min første fødsel at jeg var åpen for enhver reaksjon fra meg selv og at jeg ikke ville bestemme meg for smertestillende/ikke før jeg var der - fødsel hadde jeg ikke opplevd før, og jeg satte meg inn i f.eks. ulike smertestillende hjelpemidler uten å si at jeg SKAL det og det. Har den samme innstillingen nå, gjør det for vondt ber jeg om hjelp, føler jeg for å skrike så skriker jeg. Synes det viktige er at ingen går på akkord med seg selv - at de heller gir f.. i uttalte eller oppfattede idealer.

Når det gjelder hvilken ende av senga mannen skal oppholde seg i så synes jeg det også bør være opp til ethvert par - synes det blir litt for lettvint å si at ingen tar skade av det.. Har en mann som er vant til blod og sår, men da han foretrakk å holde klut på panna mi i sluttfasen respekterte jeg det:)

[Alvepike]

Det er som jeg skulle sagt det selv. De holdningene holder ikke mål , en fødsel er noe EKTE . Ikke noe man skal bagatelisere og presse inn i dagens mote. Godt det ikke er bare meg som føler det slik!

[Anonym bruker]

med tanke på at det finnes sarte menn der ute, ooog man kanskje en gang har tenkt å ta opp sexlivet sitt, er det kanskje ikke så rart at det er menn som velger / og kvinner som ønsker at pappa ikke skal stå å heie med nesen oppi vagina, eller?

[Ma-i]

Men de sarte kvinnene har jo ikke noe valg i fødsel har de?

Så hvorfor skal det være forskjell?

Og da blir kansje denne sarte mannen litt opptatt av prevansjon etterpå også, når han faktisk vet hv ahan gjør.

 

Har ingen forståelse for det, syns at disse mennene som ikke greier å se har et stort problem de bør bearbeide i ettertid, når de først har lagd et barn bør de absolutt være med når barnet kommer til verden.

Akkurat som kvinner ikke kan være sarte og de har jo absolutt ikke noe valg.

 

[Ma-i]

Ja er det ikke synd på mannenkansje, stakkar..IRONI.

Kvinnen kan jo ikke akkurat velge å ikke føde, og har man vært med å lage barn kan man absolutt være med å få det ut i verden også.

 

Nei, å føde er en fantastisk jobb kvinnen gjør, ikke noe å skjule eller tie om.

Å sette et nytt menneske til verden er jo et mirakel, og et fabelaktig stykke jobb.

Jeg vil påstå at det er den viktigste og mest verdifulle jobben i verden, og burde været hyllet .

Ikke skjult og glemt.

 

Og om mannen syns at det ser litt skremmende ut så kansje han tenker seg litt ekstra om når det gjelder prevansjon i ettertid også da, og kansje han syns at hans kvinne erden mest vidunderlige og fantastiske på jorden i alle tid etterpå, nettop fordi han har sett kraften og jobben hun har gjort.

 

Få kvinnen frem i sitt rettelys og fødselen som den fantastiske jobben og begivenheten den er.

 

Go GIRLS

[Gjest Antarctica]

Hmmm. Sarte menn bør altså ikke se sin kones vagina mens hun føder. Hvorfor? Mister han lysten av en slik situasjon? Er det stygt og kvalmt å føde? Mange beskriver dette som om det skulle være noe skambelagt. Skammer man seg under fødsel? Slike tanker hadde jeg aldri overskudd eller tid til å huse under mine fødsler. Jeg hadde mer enn nok med å føde!

 

En norsk forfatter (Knut Faldbakken, trur jeg) beskrev det faktisk helt motsatt: at det var nettopp naturlig, fullkomment og rett at hans og hennes barn skulle dukke opp akkurat DER. Selve kjærlighetstunnellen, som ble veien til livet for et barn de to hadde avlet i dyp og ekte kjærlighet.

 

Dersom min mann ble utsatt for noe smertefullt, blodig og sterkt, men ikke livstruende, si for eksempel en skade eller en operasjon, og jeg måtte bivåne det, se ham hjelpeløs, høre smertehyl og se leger og pleiere stelle og hjelpe ham, ville jeg elske ham mindre? Ville jeg ikke ha lyst til å ligge med ham etterpå?

 

For en underlig tanke. Kom han gjennom det frisk og levende, ville jeg klemme ham hardere og kysse ham ømmere enn noen gang. Ville ikke din mann nettopp elske deg enda mer, og kanskje til og med begjære deg enda mer dersom han får oppleve ditt strev for å sette barnet hans til verden?

[Gjest]

Mora mi ville at faren min skulle være med henne da ho skulle føde meg. Han var med også, men han gikk ut på gangen da ho skulle presse meg ut. Han skulle liksom spares for å se ungen komme ut. Mora mi har fortalt meg om en mann som ho jobba sammen med som sa til henne at "ikke tving mannen din til å være med på fødselen, husk at dere skal leve sammen etterpå". Det han mente med det, var at en fødsel ser så motbydelig ut med skjeden som buler ut og blodet som tyter ut,....at enkelte menn kan få avsky mot kvinnekroppen etter å ha sett en fødsel. Den mannen der hadde sett sin kone føde, og han syntes det var et stygt og frastøtende syn å se på fødselen. Det så ekkelt ut og motbydelig ut å se på den prosessen at barnet kom ut og alt blodet,... Den mannen mistet lysten på å ha sex med sin kone etter fødselen.

 

Jeg tror at svært få menn tenker sånn nå. Nå har det vært så vanlig så lenge at fedre er med på fødselen, at det er helt naturlig. Dette var i den tiden det nettopp var blitt vanlig at menn ble med sin kone på fødselen.

[Snart mamma t 2]

Hei,Pashla:-)

Menn og kvinner er forskjellige på dette område, menn har ikke de naturlige forutsetningene for å håndtere en fødsel på samme måte som vi jenter. Jeg mener det burde være opp til hver enkelt mann å kunne velge om han vil være med på fødselen eller ikke. Jeg føler vi presser mennene inn på en arena der det ikke er naturlig for dem å være. Noen menn synes det er fantastisk å få ta del i den fantastiske opplevelsen et er når et barn kommer til verden. Mens andre igjen føler seg totalt hjelpeløs i en slik situasjon. Jeg tror ikke menn blir mindre glad i barna sine, selv om de ikke er tilstede akkurat når barnet kommer til verden:-)

Jeg skal snart føde mitt andre barn og min samboers første. Vi har diskutert dette, og jeg har sagt at hvis det ikke føles naturlig for han å være der, kan han "vente på gangen", det er helt opp til han. Han vet jo heller ikke hvordan han kommer til å takle situasjonen. Hva synes andre om dette?

 

Snart mamma til 2:-)

 

[Ma-i]

Det er jo ditt valg da, om du greier deg uten han der.

Jeg kune aldri ha tenkt meg å føde uten at pappaen var der, ikke bare for barnet sitt skyld, men også min da, det er jo han som kjenner meg best å vet hva jeg vil, han kan jo også lettere formidle mine følelser og ønske om jeg ikke greier det selv da.

 

Jeg var vettskremt første gangen og alt gikk så fort, mye kjappere enn nmoen hadde forespeilet oss og skikkelig tøft med en diger onge, hadde ikke han vært der vet jeg ikke om jeg hadde klart det så bra.

 

Han holdt klut på panna mi, støtta meg i ryggen, ga meg sukkerbiter så jeg ikke skulle svime av, og var min faste trygge borg akkurat da.

 

De neste gangene visste jeg jo mere om hvordan kroppen min var, men det vardeilig å ha han der også da, spesielt som "tolk".

Han har sagt at det var like skummelt for han første gangen, men at han alrdi ville vært foruten heller. Han fokuserte nok mest på meg da, andre gangen var han like opptatt av babyen som kom som av meg,og fikk med seg mye mere av alt som skjedde.

 

 

[Da HarViTreUnger]

Helt enig!!

 

Far kan se om han ønsker selv. Pappaen her i gården var veldig intressert i å følge med på hbva som skjedde "der nede" begge gangene. Han var oppe ved hodeenden når jeg ba om det. Han har ikke fått noen varige men og sexen er bedre enn noen gang nå etter to fødsler.

 

La den enkelte bestemme hva som føles naturlig - både for mor og far. La far få være med på det han ønsker og la han bestemme hva han eventuelt ikke vil være med på. La mor få smertestillende om hun ønsker det.

[Lynet]

Synes det var godt å lese innlegget ditt Pashla. Jeg har vært ganske provosert av enkeltes holdninger til andres innstillinger og valg under fødsel. Jeg har fått forståelsen av at siden jeg har født med epidural så er jeg automatisk ekskludert fra Norges mesterskap i fødsel. Helt greit! Jeg synes jeg gjorde en fantastisk jobb likevel - og for et nydelig resultat det ble.

 

Jeg synes vi burde respekter andres valg uansett om det er hjemmefødsel, keisersnitt, smertestillende, stille fødsel eller fødsel med MASSE lyd. Jeg stoler på at helsepersonellet rundt oss gir klar beskjed dersom det ikke er bra for den fødende eller barnet.

 

Når det gjelder far så synes jeg vi skal gi han også litt rom og frihet. Han kan ikke føde for oss eller overta smerten. De aller fleste av oss vet på forhånd at det bare er kvinnen som kan føde og at det er vondt. Det er ikke derved sagt at far MÅ se at barnet kommer ut av kvinnens kropp dersom dette oppleves som skremmende. Det ville ihvertfall ikke gjort min smerte mindre. Jeg ønsket at min samboer skulle være med på fødselen for å støtte meg og være der når barnet ble født. Ikke at han skulle ligge avsvimt på gulvet. Jeg ville ikke tatt det som et tegn på at min mann var feig eller syns det var uetisk. Bare skremmende! I mitt tilfellet syns samboeren at det var ok å få med seg at barnet kom ut. Jeg derimot syns at det var et ganske skremmende syn. Kunne ikke tenkt meg å se den delen av en fødsel igjen.

 

Jeg tror fødselen og opplevelsen er unik for hver enkelt og derfor har vi øgså ulike behov og ønsker. Burde ikke være så vanskelig å respektere det?

 

 

[Anonym bruker]

Er mange som mener mye om hvordan fødselen bør være. Ideelt sett, tror jeg vi skal være sømmelig kledt og passelig tildekket - vi skal svette & bli tørket med svamper, dette mens vi puster tungt. Hyl, skrik, høylytte stønn må for all del ikke forekomme. Vi bruker ikke smertestillende, men ber tynt om epidural når pressriene begynner. 2 press, så er ungen ute, dette så selvfølgelig ikke far, da lår m.m var dekket av et stort blått klede - og vi kan avbildes som en lykkelig familie, mor gjerne fortsatt upåklagelig sminket Er vel slik det ser ut i amerikanske TV-serier.

 

Nå ønsker jeg ikke smertestillende, hvis det kan unngås. Har født 2 barn uten noe annet enn akupunktur med første mann - og det gikk faktisk over all forventning. Akupunktur er ikke så veldig virkningsfullt, så det vil jeg ikke ha. Petidin sløver deg ned, så det vil jeg ikke ha. Noen sier saltvannspapler er vondere enn de lindrer, så de er bare et alternativ dersom jeg føler for NOE. Jeg vil helst ikke føle meg bundet til senga, og håper derfor jeg slipper epidural. Men det er under forutsetning at denne fødselen blir noe lik de andre - dersom den blir lang og hard, og jeg uansett ikke klarer annet enn å ligge i senga, tror jeg ikke jeg tar meg fem øre for å be om noe som fjerner smertene!

 

Noen trenger en jordmor som "kjefter". Selv om det føles som KJEFT der og da, kan det være den driven man trenger for å komme seg videre, slike jordmødre kan være gode å ha når man føler at man bare vil gi opp. Hvordan tror dere man hadde følt seg dersom jordmor bare satte seg ned i hodeenden og sa "ja, stakkars deg, dette gjør vondt gitt - helt greit at du gir opp nå..."?

[Gjest MammaTil2 & LynVingen]

Av og til blir jeg ufrivillig anonym - ikke at det gjør noe, men uansett.

[kaur *har født!*]

Hei Pashla.

 

Jeg tror der er noen missforståelser ute å går. Jeg har født tre barn. Fikk lystgass første gang under de hardeste riene under første fødsel, satt stort sett i dusjen med nr 2. og fikk akkupunktur med nr 3. Med førstemann var jeg for utslitt til å hyle, men konsentrerte meg veldig om å mestre smertene. Det hjalp veldig og kunne ta litt kontrollen selv. Med nr 2 kan jeg huske at jeg kom med noen hyl under pressriene. Jordmor sa at det ikke var så bra å hyle, for da gjør det mere vondt. Da jeg prøvde å finne tilbake til den "rytmen" jeg hadde under første fødsel gikk det bedre. I steden for å bruke luft og energi på å skrike, ble den brukt på å presse ungen ut. Når noen sier at de har fått kjeft av jordmor, kan jeg forstå at det oppfattes slik. Kanskje jordmor bør være flinkere til å forklare hva hun mener. Min jordmor forklarte det for meg, og jeg skjønte hva hun mente med det hun sa.

 

Når det gjelder at "far ikke får se mer enn han bør", vil jeg tro at det er av respekt for mor. jeg hadde full fødestue med nr tre. (mor, svigermor, min datter og mannen min) Jordmor og barnepleier var hele tiden opptatt av ting ikke skulle føles ubehagelig for MEG. Når mannen min sto klar for å ta bilder når nurket var på vei ut, var det helt greit at jordmor spurte meg om jeg ønsket det, og fikk hindret fotografering av min vagina når jeg sa at jeg hadde ikke SÅÅÅ stort behov for å ha et bildet av akkurat det. Jeg kan ikke se at det på noe tidspunkt var snakk om hva som sømmet seg eller ikke, men hva jeg selv ønsket.

 

Og når man får høre at man har vært flink når man har født uten smertestillende, er ikke det så veldig rart? Med siste fødsel tryglet jeg om smertestillende, men fikk det ikke. Fikk ikke sitte i dusjen engang. Babyen mått ha en elektrode på hode for å sjekke pulsen. Jeg fikk masse skryt. Jeg har Faktisk fått mye skryt alle gangene. Og regner med at jeg vil få det denne gangen ogsåv om jeg kommer til å gjøre det gangske klart at jeg vil ha epidural så fort jeg setter mine ben inn på fødestua...

[Polyanna71]

Jeg selv syns at både blod og avføring er temmelig ekkelt. Også under en fødsel. Naturlig eller ei. Selve det at barnet kommer ut av skjeden er bare vakkert, men avføringen syns jeg det var greit at kun jordmor skulle plages med. Det samme med store blodmengder. Og klippingen ville jeg absolutt ikke sett på selv!

 

Pinglete? Kanskje. Men jeg syns det skal være lov å være det også.

 

Jeg syns det å sette opp "mannen skal se ALT, for det er så NATURLIG og VAKKERT, så!" er akkurat like tåpelig som "ikke skrike" og "ikke bruke smertelindring".

 

[Maja i Moss]

Hei Pashla,

 

jeg ble så glad da jeg leste det du skrev. Er en del på disse sidene, men føler meg ofte fremmedgjort av alle de tilsynelatende gjengse holdningene til forholdet mellom kvinner og menn. Er førstegangsfødende på 27 med samboer på 31, og i en stor vennekrets er vi blant de aller første som får barn. De som har meninger om fødsel er dermed oftest folk utenfor nærmeste omgangskrets, gjerne på jobben. Og folk har så sterke meninger om private, individuelle ting de ikke har noe med at en blir helt matt.

 

Min samboer har fått høre fra mange mannlige hold at han må holde seg ved hodet mitt. Han har sagt at han ikke tror han klarer å la være å se barnet komme ut - helst vil han filme at ungen kommer - men ellers voksne menn advarer da mot konsekvensene. En mann jeg snakket med som selv har fått barn sa noe smart - de fleste voksne menn har ikke et så snevert forhold til seksualitet at den utelukkende er basert på det kvinnelige underlivs utseende Samboeren min har tørket mitt spy, blod og tårer ved flere anledninger - jeg har til og med fått diare i felles dobbeltseng på backpackertur, og vi har på ingen måte fått noe dårligere sexliv av å ha et så avmystifisert forhold

 

Jeg gruer meg mer til møtet med jordmor enn jeg gjør til fødselssmertene (men tar gjerne imot bedøvelse). Den begrensede kontakten jeg selv har hatt med jordmødre og det de få venninnene mine som har fått barn har opplevd har skremt meg. Kanskje jeg er heldig å få en jordmor som vi er helt på nett med, som forstår at samboeren min kjenner meg bedre og står meg nærmere enn all verdens helsepersonell, og som ikke snakker til meg som om jeg var en uferdig, men for all del blivende, hjemmeværende superhusmor. Men når man møter det offentlige og de ansatte i helsevesenet minnes man på at verden ikke er like likestillingsorientert og forskjellsaksepterende som mikrosamfunnet i ens egen akademikerboble.

 

Du skjønner det nok snart, sier damene på jobben til meg, du skjønner nok snart at kvinner har et helt annet forhold til sine barn enn det menn har. Tja. Hvorfor har det blitt sånn, da? Og hvem vil ha det slik?

[Gjest Antarctica]

HØR HØR, Maja.

 

 

Og til alle dere andre: jeg mener ikke at man "skal" plassere en mann der han får best mulig utsikt til kvinnens skjede i utdrivningsfasen. det er bare det at jeg er så forbausa over at dere snart fødende gruer dere sånn til å bli sett i fødsel, til å være ufikse og ufjonge foran mannen deres - NÅR DET DA VIRKELIG ER EN BAGATELL , tatt i betraktning den innsatsen dere gjør og det mirakel dere gir han del i !

 

Mannen min sa han ville ha vært skuffa om han hadde måttet vente på gangen. Jeg er glad han var der. Samme hvor ufiks jeg muligens var, og hvor rotete jeg var på håret....

[_Noname_]

Jeg synes mannen skal få velge selv om han vil bli med på fødselen jeg. Det er faktisk ikke alle som tåler blod. Når jeg føder vil jeg at mannen skal være der som støtte og trøst og det går jo ikke det hvis han får hetta og besvimer eller hvis han føler seg tvunget til å delta. Det å tvinge mannen til å delta er jo like ille som om mannen skulle nekta dama smertestillende.

 

Dessuten fokuserer alle så jævlig på selve fødselsprosessen at det er så fantastisk. Det er ikke fødslen som er fantastisk synes jeg. Det er jo heller resultatet. Og det er stygt å si det men jeg så bilder av en fødsel og det så skikkelig ekkelt ut og jeg syns at når mannen står og glaner midt oppi musa mens det skjer er dritfrekt. Min mann skal trøste meg når jeg føder. Ikke stå foran musa og rope ÅÅ seee der er hodet!! liksom

[Lirum]

ja, det er mange iealer. Men samtidig er det flere muligheter for å velge nå enn før. Og mange av dagens idealer er jo en direkte reaksjon på slik det var før. Da min mor fødte meg ble hun plassert på rygg i en seng med bena i bøyler og bedt om å ikke sutre!

 

At mannen skal holde seg i hoderegionen kan jo være svaret på en rekke hensyn. Det kan være kvinnens egen forfengelighet, mannens egen redsel og det kan være praktisk mht at det faktisk er en jordmor og en pleier som JOBBER i den enden...

 

Så det viktigeste er vel for den enkelte å tenke over hva som er greit og ønsket osv, jeg syns ikke det er HELT greit at far får velge... eller det vil si det er ikke snakk om lyst/ikke lyst. Men om far fryktes besvme eller tørne, kan man ikke presse han. Og det samme, det er sykt når fedre som har forlatt den svangre mor liksom SKAL FÅ LOV å være med... det er jo ikke noe show heller! Sånn sett må man veie hensyn fram og tilbake i tilfeller der det tvil - jeg for min del syns det er greit at pappan er der i hoderegionen - blir det for mange folk omkring "der nede" begynner jo de å snakke sammmen og kommentere det de ser og syns og forventer og bla bla bla... det opplevde jeg en gang nemmelig . og da kjenner man seg uttafor!

 

Så jeg er enig at man gjerne må være kritisk til idealer, men ikke vær historieløs og historen er jo også slik at man gjerne erstatter gamle idealer med nye! Og da er man jo like langt, man må tillate seg å tenke litt fleksibelt!

 

 

[Gjest Antarctica]

Syns ikke det ene idealet er bedre enn det andre - jfr det du nevner med gamle dagers kliniske idealfødsler og strenge jordmortanter - og jeg mente slett ikke å starte noen tråd om pappa bør eller ikke bør være til stede! Der har vi også et ideal, et litt sånn romantisk likestillingsideal: "Min kone og jeg skal føde på Ahus", liksom! At det er to stykker som er deltakere på like fot, yeah right!

 

Det jeg går ut mot er de fæle, fæle greiene jeg leser på denne sida, av typen: "Syns dere fødselen var nedverdigende, med alle menneskene som kikket i skrevet ditt og all hylingen?" Nei, tenk, det syns jeg ikke!

 

Jeg har ingen illusjoner om at mine fødsler skal se ut som på film! Det falt meg ikke inn at jeg skulle ønske å være naken med jordmor, barnepleier og gynekolog til stede, men da situasjonen inntraff var det like naturlig som at man er naken i garderoben til svømmehallen. Jeg føler meg ikke beglodd eller nedverdiget der heller, for på noen steder i livet er det helt greit at man er naken, på andre steder og tider er det upassende. I fødsel er det faktisk greit!

 

På samme måte er ikke fotballpublikum flaue selv om de hyler seg hese under en kamp. Dersom de brukte samme repertoar på trikken en torsdag morgen på vei til jobb, ville det være upassende, men det er helt OK å hyle på rockekonsert, på sportsarrangementer av en viss størrelse, og ikke minst, under fødsel.

 

MINE idealer om fødsel knytter seg helst til de forventninger jeg har til folk rundt meg! Jeg vil at helsevesenets folk skal skjønne meg, lindre mine smerter, ta hensyn til mine ønsker og sikre barnet mitt. Jeg vil at mannen min skal være "sterkere" enn meg, dvs bære meg litt framover i fødselen, jeg vil ikke "hjelpe" ham eller ha omsorg for ham - i alle fall ikke bekymre meg omkring hva slags type opplevelse han sitter igjen med! det er da jeg som gjør hovedjobben og har den verste (eller sterkeste) opplevelsen, uansett!

 

Der har du mine idealer - de dreier seg om fødekvinna sine behov, og barnets - ikke om å gjennomføre fødselen med eleganse. Da syns jeg det blir litt mye Hedda Gabler, litt sånn: Det er OK å myrde seg selv, bare det skjer "i skjønnhet"!

[Anonym bruker]

Jeg synes Pashla virker litt små-gal og bitter...

[Anonym bruker]

Ja, enig, Pashla er litt små-hysterisk med mange bastante og påståelige meninger.

[Lirum]

Keg syns pashala virker klok og erfaren og ærlig - hun forsøker faktisk å si noe viktig, fundert og personlig - og hun holder seg til saken!

 

Om man i en sånn debatt slenger frampå en krenkende karakteristikk av henne, jeg mener HVEM gjelder denne karakteristikken da?

 

Jeg synns anonym og anonym virker litt... anonyme???