Er det stort savn å ikke ha en søster??

[Anonym bruker]

Vi har fire flotte barn, og føler at det er nok å holde på med- på godt og vondt. Tre gutter og ei jente. Jenta ønsket seg ei søster sist, men det kom en søt lillebror. Jeg ble litt lei meg på hennes vegne.. Alle fire har godt samhold, men hvordan blir de som voksne? Kommer gutta til å holde mer sammen? Blir hun ensom som eneste jente? Bør vi prøve på ei jente til (selv om det da blir 10 år aldersforskjell)

 

Råd, erfaringer?

[Anonym bruker]

jeg ville aldri gjort det pga at hun ønsker seg en søster, men om dere har lyst på flere barn blir det jo noe helt annet, problemet da er jo bare det at det faktisk kan komme en liten gutt til.. hva skal du da gjøre prøve en gang til??

[Gutt nr.3 "FØDEKLAR"]

Jeg har ingen søstre selv, kun to brødre. Jeg ble sammen med min mann da jeg var 16 år, de er fire brødre. Så jeg er veldig vant til å ha mange gutter rundt meg. Jeg ser at mine venninner er gode venninner med sine søstre, men det er likevel ikke et savn fra min side. I begge familiene er vi godt knyttet og vi går godt overens på kryss og tvers. Så har jo noen av våre brødre funnet seg kjærester, som vi også går godt ilag med. Kjempegøy.

 

Eneste jeg merker er at jeg alltid har vært litt mindre opptatt av "jenteting" enn venninnene mine, og kanskje holdt på med litt mer kjønnsnøytrale ting.

Begynte sent med sminke, hadde få barbiedukker, spilte mye fotball, like å leke i skog og mark, hjalp pappa med snekkring mer enn mine brødre, mv.

 

Men jeg har mange gode venninner og fine tradisjoner med de. Som i kveld, da er vi 10 venninner som skal ha vår tradisjonsrike julegrøt, hvor vi har gavesirkel. Vi har holdt på med tradisjonen siden ungdomsskolen, i år fylte alle 30 år. Vi finner på mye gøy ilag, både med og uten barn. Gleder meg til i kveld.

 

Jeg har altså egentlig aldri savnet det å ha en søster.

[Lirum]

Jeg ville ikke vurdert flere barn om du ikke ønsker flere selv! Det er jo du som skal gro dem alle, og du har jo nok til å fylle et arbeidsliv allerede.

 

Jeg er enebarn (to 19 år yngre halvsøstre da, men de er jeg jo mer som en tante for!) - og har alltid ønske meg søsken. Da jeg var liten var storebror det fineste jeg kunne tenke meg å ha. Men nå når jeg er voksen er savnet etter en søster faktisk ganske sterkt... men det har har nok mye med vår familiesituasjon å gjøre! Jeg er eneste barn av min mor, som er eneste barn av sin mor... både mine og min manns foredre er skilt opp til flere ganger, så vi mangler rett og slett en familiesammenheng. Det er ikke noe familie som omslutter oss og derfor tenker jeg vi savner familie på egen alder som vi "kunne dele håndteringen av siutasjonen med" ..... dessuten ser jeg langt etter de av mine venninner som HAR et slik forhold til sin søster som jeg liksom drømmer om da! Men jeg er jo helt blindt for de som ikke har noen god relasjon til søsteren sin..... så! Man vet jo ikke åssen det går!

 

 

min far er en av tre barn, to gutter og en jente... jeg vil si de har det veldig bra sammen, og der er det nok jenta som er samlingspunktet... det er hun som har sørget for at det har gått så bra... min far og hans bror ville neppe klart å skape noe "familiegreier" bare de to... Jenter er som lim, og sånn sett er det kanskje bra med en jente!

 

Vi kommer til å ha to gutter og en jente vi og, og jeg kan også kjenne et lite stikk på vegne av min datter.... ååå skal du ikke ha noen søster du da!?

 

 

Men du må ønske barn for egen del, og ikke minst være forberedt på at det også kan være en gutt!