Oppdatering fra meg ble etterlyst?... Dette er en negativ tråd tværs igjennom..så er sagt...

[Sussa85 - snart 2?]

Jeg har ikke vært innpå her på lenge...kun lest litt.. har ikke orka å gratulert de som har blitt gravide osv...beklager virkelig dette.....

 

Pappa er blitt mye værre.... han er bestemt på å ta livet sitt... og som nærmeste pårørende og eneste slektning utnom min søster som ikke enda er myndig står jeg ansvarlig for det meste. Jobber med å få han innlagt osv.. jeg er sliten og ødelagt... det er ikke bare å få hjelp i dagens helsenorge... føler han er blitt kasteball mellom behandlingsteddet og fastlegen sin.... måtte ta han med meg på legevakta tidlig denne uka..da han sendte selvmordsmld til en kompis av seg.. han lovte å ikke ta livet sitt denne uka... kom d fram..så legen nekta å legge han inn... skal vi liksom stole på d da???.. drittopplegg.. imellom tiden sitter jeg hjemme....prøver å fungere på skolen... mens jeg er skitredd konstant..jula er ødelagt .... og mye annet....

 

Så over på meg... var som sagt til lege for over 2 uker siden..tok masse prøver osv..skulle få henvisning til innvendig ul.. skulle få beskjed innen 5 dager... nå er d som sagt gått 2 uker..og jeg hører ingenting... jeg har ringt..fikk beskjed om å vente som alle andre å smøre meg med tolmodighet... så ingenting skjer på den fronten...så har jeg jo natuelig nok mistet all sexlysten... d samme har sambo... jeg er bare lei meg... vi har ikke hatt sex på 2 uker.. jeg tror ikke jeg har hatt eggeløsning denne mnd.. bare masse rare tegn..akkurat som forrige mnd..føles ut som kroppen er på randen til å svikte mg... tonnevis med utflod... den funker ihvertfall ikke.. nå går jeg inn i 8 prøvemnd.. og jeg er skitlei hele opplegget.. og d værste jeg hører er at "kanksje er d like greit... kanksje d skjer når du minst venter d.. kanksje d skjer nå når du ikke tenker på d".... tror virkelig folk at jeg ikke tenker på d? ... desperat situasjon.... ikke sex... ergo ikke barn... jeg har vært kvalm og dårlig i en uke nå.... og d er ikke fordi jeg er gravid.. jeg har 0 matlyst...

 

i tillegg er forholdet mitt på randen konstant.... nettop fordi jeg er lei meg hele tiden.. d tærer virkelig på.. han er en kjempestøtte.... men d sier seg selv at d vil nå ett metningspunkt...

 

Så har vi skolen... jeg har funnet ut at jeg har valgt feil linje... vi skal ut i praksis i 4 mnd over jul..og eneste jeg gjør er å grue meg..og ikke kan jeg slutte.. for d første mister jeg retten til stipend og for det andre blir d hull om jeg blir gravid..og jeg mister retten til penger...

 

Så.... jeg har d ikke lett for tia... skulle ønske noe gikk min vei....

 

Og ja.. før noen sier d.. jeg burde skaffe meg hjelp selv..og få snakket ut om det.. men akkurat nå føler jeg ikke for å prate med noen utenforstående..jeg har nok med familien min akkurat nå! Så det rådet trenger jeg ikke... selv om jeg vet at dere mener det vel.. har tenkt mye på det selv...

 

Jeg føler selv at jeg har ansvaret for at faren min skal overleve... og det kan ingen forandre på...

 

i tillegg har jeg ett enormt ønske for at jeg skal bli gravid......

 

i forrige uke kom ei venninne av meg i klassen og fortalte at hun var 3 mnd på vei.. hun begynte å prøve lenge etter meg... hun fikk aldri mensen etter pilleslutt.. jeg er kjempeglad på hennes vegne, men det var virkelig ett slag i trynet... så sitter jeg her med verdens største dårligste samvittighet fordi jeg føler det akkurat slik! Hater meg selv for det... flere i fam har nyfødte unger!

 

Bim er vel ikke akkurat stedet for meg nå tror jeg... det ender bare med at jeg legger ut masse lei meg innlegg.. og d skal dere slippe

 

Jeg er stolt av dere alle som holder ut... håper dere blir gravide... og takk for støtten jeg får!!!

 

stor klem fra ei sliten sussa.......

 

 

 

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Trøstetanker og en stooor trøsteklem til Sussa-mor!

[MaybeMe?]

Kjære deg!

Du har det virkelig tøft nå, og jeg blir veldig lei meg når jeg hører at du har så lite støtte fra folk rundt deg. Det er liksom fedrene som skal hjelpe barna sine, ikke barna som skal måtte ta ansvar for at faren sin skal overleve. Jeg skjønner at du syns det er tøft å snakke med utenforstående om dette, så selv om det kanskje ville hjulpet, skal jeg ikke prøve å overtale deg til det. Jeg håper iallefall du får støtte fra din kjære, for alene er dette dobbelt så tungt å takle.

 

Selv mistet jeg faren min for 15 år siden, han tok selvmord, og jeg var bare 13 år. Man tenker alltid hva man kunne gjort for å forhindre det, men sannheten er at har de først bestemt seg så vil de klare det hvis de vil. Jeg håper faren din egentlig bare vil bli stoppet, og at han kan få tilbud om behandling. Dette er virkelig ikke noe du skal måtte ta ansvar for alene, jeg syns du er utrolig tøff som står sånn på.

 

Kroppen din har det nok heller ikke lett når du har det så tøft psykisk, men jeg håper du kan få hjelp av legen din.

Du virker som ei jente med bein i nesa, og jeg vil bare gi deg en kjempeklem! Håper snart alt går din vei. Jeg vet du har fått mye pepper her inne, men det håper jeg du klarer å heve deg over.

Lykke til, kjære deg.

[Sussa85 - snart 2?]

Tusen hjertelig takk...

 

Og jeg er kjempelei meg for faren din... jeg kommer til å føle skyld om pappa dør..håper virkelig at du har sluppet den! Ingen skal behøve å oppleve dette... det ødelegger en masse.....

 

Håper han roper ulv ulv.. men jeg tviler på det nå.. han har tross alt prøvd å ta livet sitt før... ordentlig prøvd..... men man kan aldri vite..jeg har forskjellige tegn som tilsier at han mener d han sier...

 

jeg har ikke snakket med legen min om dette med pappa osv enda... for jeg er redd hun kommer til å si at vi bør vente med å få barn..og ikke ville gi meg hjelp om hun vet hva som står på... og d orker jeg ikke..jeg trenger hjelp nå! .....

 

klem til deg!

 

 

[attpåklatt!!]

Hei kjære deg!!!

 

Så synd at du skal ha det slik som dette.. og ihvertfall nå før jul!!!!

Mange skjebner ute å går i dagens samfunn, og skulle tro vårt land var rikt nok til å kunne hjelpe der det trengs.. men slik er det desverre ikke.

Sender deg mange gode klemmer, sussa!! Håper det snart er lysning for deg... for dette sliter deg ut!!

Bruk folk rundt deg... ingen kan fikse dette alene!! Ingen fortjener å være alene ihvertfall...

 

Tenker masse på deg, sender deg gode og positive tanker!!

Krysser alt for deg!!

 

kosemoseoverdose...

[Sussa85 - snart 2?]

Takk for det vennen... trenger alle gode tanker jeg kan få.....

[Gjest]

For et ansvar som er lagt på dine skuldrer.. Du burde ikke ha så mange roller, egentlig burde du bare kunne få være datteren som støtter sin egen pappa i en vanskelig periode.

 

Jeg er ikke i dine sko, men om du vil ha et råd- så råder jeg deg til å snakke med din fastlege. Får du ikke det til, så ta kopi av det du har skrevet å gi henne dette. Har ingen tro på at hun lar dette gå utover dine ønsker om å bli gravid:-)

 

Lykke ønskninger din vei!!!!

[Sussa85 - snart 2?]

takktakk....jeg tenker på d:)

[Sussa85 - snart 2?]

Dytter til de som lurte..

[Sussa85 - snart 2?]

dytter igien til ei som spurte....

[StoltMammaForFørsteGang]

Jeg er redd dette er et innlegg du ikke vil like, Sussa. Kanskje er du ikke helt der at du er mottakelig akkurat nå, heller. Du kan la være å lese om du vil. Jeg ønsker bare å se det hele i et annet perspektiv.

 

Først og fremst så må jeg si at jeg er enormt lei meg for å høre om den tunge børa du bærer i forhold til din far. Skyldfølelsen kan nok ingen ta fra deg, men jeg syns du så absolutt bør snakke med noen. Din far må ta navar for sitt liv. Når han ikke klarer det skal det være et helsevesen som fabger han opp. Det høres ut som du har dårlig erfaring med dette, og så klart er du redd - de har jo gjort feile vurderinger før. Uansett er det slik at en på en måte må stole på de vurderingene som blir gjort. Jeg håper du får hjelp til å takle dette!

 

Jeg skjønner at du har et stort, stort ønske om å bli gravid. Stiller likevel et spørsmålstegn ved om det i det hele tatt er så lurt å prøve på det nå? Om du skulle bli gravid påvirkes fosteret av hvordan mor har det, og det høres ikke ut som du har det bra. Dersom nicket ditt betyr at du er født i 85 er du enda ung, du sliter i forholdet ditt og du føler et enormt ansvar for din syke far. Jeg vil anbefale deg å satse på å få forholdet skikkelig opp å gå igjen, søke hjelp til de tunge tankene du sliter med - så skal du se at kroppen din stabiliserer seg igjen og at du blir gravid.

 

Jeg sender allverdens varme klemmer og håper du får den hjelpen du trenger!

 

Klem, klem

[Sussa85 - snart 2?]

Jeg har nok sett det i dette perspektivet og skjønner du.. jeg prøver å se flere muligheter... og ja, jeg har nok tenkt at d beste er å utsette å prøve å bli foreldre ei stund....

 

Men så uten at dette skal bli tatt som "forsvaring" fra min side har jeg tanker om det motsatte også.....

 

Dette med pappa har alltid vært med meg siden jeg var 8 år og han ble innlagt for første gang i mitt liv.. (han har vært innlagt før jeg ble født) han har alltid sletti med depresjoner... og for alt jeg vet så har han vært like langt nede som han er nå flere ganger... forskjellen er at jeg nå er stor og føler et ansvar som nærmeste pårørende og eldste datter.. men jeg kan virkelig ikke gå å vente på at han blir bedre før jeg fortsetter med mitt eget liv.. og tankene mine kommer alltid til å være der.. det vil ikke hjelpe å snakke med noen utenforstående nå, i forhold til å rydde opp i tankene mine.. jeg kommer alltid til å være redd for at han vil ta livet sitt.. men som min sambo sier..jeg kan ikke gå å ha livet på hold fordet... jeg har gått til spsykolog før (3 forskjellige, i forhold til en hodepine jeg hadde for noen år siden..som viste seg å være pga av ridning og skade) og psykolog eller samtaler er virkelig ikke noe for meg.. ihvertfall ikke nå! Det jeg har tenkt å gjøre noe med er å bli flinkere til å fortelle familien min hvordan jeg har det og føler det slik at de kan "ta over" litt av børen min... jeg utgir meg for å være sterkere enn det jeg er...

 

Så over til dette med forholdet. Dette med forholdet mellom meg og sambo har med min far og gjøre..vi sliter ikke med forholdet ellers... det ble nok skrevet litt feil... jeg må innrømme at d å skrive at d er på randen er å overdrive. Men det føles slik enkelte dager da jeg ikke føler at han skjønner meg.. men jeg kan ikke forvente at han skal skjønne hvordan jeg har det hele tiden.. jeg er urimelig når jeg er svært lei meg.. men dette er noe jeg jobber med samtidig som jeg jobber med "sorgen"......

 

Når det gjelder graviditet har jeg ikke tenkt å sette det på hold av flere grunner... jeg er nå på vei inn i en fase hos legen hvor jeg forhåpentligvis får hjelp... Jeg orker ikke tanken på å avbryte dette nå på toppen av det andre. Jeg skal ikke bruke babyønsket mitt som en trøst fordi alt annet går meg i mot, men fordi jeg og sambo faktisk føler oss klare for å bli foreldre... og det er ett høyt ønske hos oss begge... i tillegg har vi en bonus i forhold til det at pappa vil elske å være bestefar..og det kan være ett lyspunkt i hans ellers triste hverdag. (men vi bruker ikke dette som noe virkemiddel for å gjøre han glad nei)

 

En annen ting som også tærer på forholdet er at det tar tid før jeg blir gravid... og det er noe mange par må igjennom.. usikkerheten.. han lurer på om det kan være han som er "problemet" osv.. jeg er sint på kroppen min... og det blir litt anspent... og trist når tanta kommer gang på gang..ihvertfall når det tar så lang tid i mellom hver gang hun kommer.. i løpet av snart 8 mnd har vi bare rukket 5 pp... det er utrolig irriterende...

 

Ett foster er utrolig sterkt... og det vil nok tåle litt sorg om noe skulle skje...det værste som kan skje nå (bank i bordet for at det ikke skjer) er at pappa faktisk gjennomfører det han truer med...og sorgen skal nok ett foster tåle... jeg kan ikke sette livet mitt på hold som sagt... vi må ta det som det kommer... Og jeg tror ikke jeg blir gravid heller..før legen har klart å hjulpet med meg mine sykluser.... de har ingenting med dette som har skjedd med pappa å gjøre.. og jeg håper at legen kan hjelpe meg snart..

 

Jeg har nå prøvd å skrive dette som alt annet enn forsvar på det du sa.. det er kun mine tanker...

 

klem

 

 

[StoltMammaForFørsteGang]

Det er bare du som vet hva som er best for deg. I innlegget ditt virket det som du sliter litt mer nå enn til vanlig, og jeg tenkte bare anbefale å vente til ting hadde stabilisert seg litt - ikke utsette i evigheter. Det virker som du har reflektert mye rundt dette - og som sagt, det er jo dere som vet best!

 

LYKKE TIL I ALLE FALL!

[*Netta* har 2 prinsesser <3]

Uffe... Jeg sank langt, langt ned da jeg leste innlegget ditt.. Så mye på en gang

Husk at det finnes alltid et lys i enden, selv om tunnelen kan være lang.... Sender varme tanker, og håper alt ordner seg for deg på best mulig måte..!!

[Sussa85 - snart 2?]

Er ikke bestandig man vet best selv....... Og meget mulig jeg gjør en stor feil ved å bli gravid midt oppi dette.. men på en annen side.. hva om graviditeten løfter meg 100 hakk?.... Nei ikke godt å si.. man må gå igjennom livet og ta sjanser.... Avogtil feiler man ...avogtil blir det riktig... vi får se... Jeg håper på det beste... jeg har hatt ett tøft liv..med mye motgang... og jeg tror og håper det har gjort meg sterk.. jeg skal ihvertfall videreføre det jeg har lært til mine barn....

 

Men det er som sagt mulig jeg tror jeg er sterkere enn jeg i realiteten er... det føles ut som jeg har levd mye lengre enn 21 år....

 

klem og takk for gode ord Håpefull!

[Sussa85 - snart 2?]

Tusen takk netta... og jeg og håper det er lys i enden... for både meg og pappa.. på en eller annen måte....

 

klem

[Blomst19PP]

Hei, Sussa.

Ting blir ikke alltid slik man planlegger, på godt og vondt. Synes du bør fokusere på det viktigste først, og så ta en ting om gangen. Med så mye som skjer rundt deg - og alt ansvar du tar på deg så er kanskje ikke et barn midt oppi alt den ideelle løsningen. Snarere tvert i mot. Småbarn er ingen lykkepille... Og for all del - ikke vær misunnelig for at andre blir gravide før deg... Dette er ingen konkurranse. Det blir litt smålig i den store sammenheng. Selv er jeg i min 19 pp. Høres ut som du bør fullføre det du har begynt på -før du evt velger å få barn. Å ja - som du sier selv - du bør prate med noen. Lykke til.

 

Klem fra meg

[StoltMammaForFørsteGang]

Hvis dere har økonomi til det hadde jeg anbefalt dere å reise på en ferie sammen. Det er i tilfelle viktig at noen du stoler på ser til faren din, slik at du klarer å slappe av. Så kan dere få lov til å være skikkelige kjærester noen dager. Høres ut som du har livserfaring som om du skulle være eldre enn 21. Husk at du er 21 og at livet har mye gøy å by på.

 

Ønsker deg alt godt!

[Sussa85 - snart 2?]

Ja vi har snakket mye om dette.. og vi håper det blir over jul:)

[Sussa85 - snart 2?]

Heisann Blomst.. du må ikke ta det jeg skriver i negativ forstand nå... men jeg har nettop svart på det du sier til Håp lenger opp.. håper du tar deg tid til å lese det....

 

Jeg må bare si det som det er.. jeg kom ikke inn hit til bim nå... fordi jeg ønsker å avkrefte eller bekrefte at jeg bør prøve å bli gravid... Ja, jeg tar i mot gode råd selfølgelig...som du kan se i svaret mitt til håp.. men som sagt... jeg kom ikke hit for å bli formant over.. jeg tolker nok det du skriver litt negativt og sårende.. fordi du skriver at "dette er ingen konkuranse, det blir litt smålig i den store sammenheng..".. Jeg har aldri sagt eller følt at dette er en konkuranse... men når man har ett sterkt ønske om å få barn blir det ja ett slag i magen når flere rundt det blir gravid mens du enda prøver.... Det handler ikke om at jeg vil først... det handler om at jeg også har lyst på...

 

Beklager om jeg misforsto innlegget ditt.. har ikke prøvd å tatt d i værste formening....

 

Dette var kun ment som en oppdatering til enkelte her inne som har lurt...

 

Takk for lykkeønskning...

 

klem

[Blomst19PP]

Ingen formaning - men du får bare tilbakemeldinger på ditt eget innlegg. Var bare vel ment - at du bør tenke deg om før du setter et barn til verden. Barn løser ikke alle problemer - og kan også føre til at vel harmoniske par og mennesker også kan splitte opp. Jeg har dessverre opplevd dette i nærmeste krets, at noen fikk barn fordi de trodde at alt skulle bli så mye bedre da... Men det gikk motsatt vei. Og siden du er i en situasjon du nå kan velge, så ville jeg bare be deg tenke deg om en gang til. Og det lykke til jeg sa - det mente jeg.

 

[Sussa85 - snart 2?]

ok... Jeg trenger vel ikke si d.. men sier det lell.. som jeg skrev lenger opp.. jeg tror ikke at ett barn løser alle problemer.. og ja ting kan bli værre av å få barn....Som du selv sier.. det kan hende med de "beste"..det er nettop det som er poenget mitt.. man kan ikke gå å vente på at alt skal bli optimalt før man gjennomfører ting.. snakker da generelt..ikke om baby...skal jeg være like sikker på alt i livet mitt kommer jeg ingen vei.. og jeg tror faktisk at det å bli foreldre nå vil gå helt supert...og jeg gleder meg enormt.. jeg har hatt lyst på baby i 2 år...altså lenge før dette med pappa forværret seg.... så det grunner ikke i det... men selfølgelig kan det bli tøft.. hva om han tar livet av seg?.. det blir en tung sorg... men jeg kan ikke gå å vente på det...... dette er ikke noe som kan fikses på ett par år... dette vil vedvare mye lengre.. han lider av depresjoner... og det kan ikke kureres over natten desverre.. jeg kan ikke gå å vente på at han skal bli bedre før jeg fortsetter med mitt eget liv...

 

hmm..jeg føler jeg sitter å forsvarer meg.. det er ikke nødvendig.. du får tolke det som mine tanker bare... og ikke mer enn det....

 

Vet dere bare vil meg vel....

 

klem

[Blomst19PP]

KJære sussa.

 

Jeg vet ganske mye om det du snakker om her. Depresjoner er ikke enkelt å håndtere, men jeg håper han får hjelp - at ikke alt ansvar hviler på deg. Du må ha noen du kan ringe som kan hjelpe deg når "det brenner", hvis ikke blir du helt oppspist. Det er de nærmeste som får lide under andres depresjoner. Og det er vanskelig å ta i mot hjelp fra de nærmeste... da man blir for nære... Er det ikke rart? Så du trenger et godt støtteapparat. Ta kontakt med det DPS-et du og han tilhører - og forhør deg. Dette er ikke ditt ansvar. Når du har gjort dette - da kan du trygt gå videre med ditt eget liv:)

 

Stor klem

[Kufiolilla]

Kjenner jeg blir litt sint på de som ber deg vente med graviditeten. Som om det å bli mor er en så overopphøyet greie som hvertfall ikke DU greier når du sliter som du gjør. Men sannheten er den at når du likevel føler så sterkt for et barn som du gjør midt oppi denne situasjonen, så trenger du dette barnet!!!! Stå på!!! For deg blir "maset" med et barn ingenting i forhold til hva du har vært igjennom før. Barnet blir meningen med livet ditt i en vanskelig tid. Har selv ei venninne som for noen år tilbake var i akkurat samme situasjon som deg, tro det eller ei. Faren greide dessverre å ta livet sitt under graviditeten. Men barnet hjalp venninna mi videre.

 

Mener ikke at man skal få barn i stedet for å gå til psykolog, eller å få barn av andre grunner enn at man VIL. Men du VIL trass i alt, og jeg tror du greier det til tross for den vanskelige tiden.

 

Lykke til, store klemmer herfra!!!

[StoltMammaForFørsteGang]

Jeg tror ikke du i utgangspunktet tolket innlegget mitt som negativt, Sussa. Vil likevel si til Kufiolilla at det aldri var meningen å formane eller fortelle Sussa hva som er best for henne - som jeg har understreket vet hun det bedre enn meg. Men jeg stiller spørsmålstegn, og det tror jeg er bra. Sussa skriver at syklusen er rar og at de ikke helt får det til. Syklus påvirkes av hvordan man har det - og mitt råd om kanskje å vente litt var ment slik at det da kanskje vil ordne seg lettere med graviditeten også.