Føler meg ille til mote når jeg ammer:-(

[Anonym bruker]

Har et barn som er 22 mnd og jeg ammet h*n bare til h*n var 7 mnd. Jeg likte aldri ammingen og sluttet derfor så tidlig. Vet ikke hvorfor jeg ikke liker det, men slik er det bare.

 

Nå har jeg fått et barn til og jeg har sagt at jeg skal prøve å amme iallefall i 6 mnd, men jeg føler meg allerede ille til mote når jeg ammer. I tillegg føler jeg at jeg blir "hemmet" av å ta meg av det eldste barnet. Med dette mener jeg at jeg ikke kan ta h*n med ut alene bare vi to. Jeg har begge hjemme med meg hele dagen.

 

Jeg vil gjerne finne på noe sammen med det eldste barnet alene, uten babyen. Men i og med at jeg er matfatet kan jeg jo aldri dra så langt unna.

Liker heller ikke å dra frem puppen mens det er andre folk der, men blir babyen sulten så må jeg jo det. Har prøvd å sitte på do og slike ting for å amme, men syns det blir bare mer stress og veldig ukomfortabel sittestilling. Men når jeg sitter helt alene og ammer så kommer denne "ille til mote" følelsen. Kan liksom ikke sette fingeren på noe, men liker meg ikke helt...

 

Noen med gode tips og råd?

[Gjest]

Jeg skjønner at du ikke liker å amme med folk rundt deg.

Det syns jeg heller ikke er noe særlig :/

 

En gang så var jeg ute å handlet, lillegutt var hysterisk og det var ikke ett eneste ammerom i nærheten

Jeg måtte sette med inn på Dolly Dimples, jeg satt meg i ett hjørne og prøvde å skjule meg med ryggen til.

Så hører jeg en dame si "vet du hva, dem kan no søren meg gi barnet flaske når dem er ute!"....

Jeg snudde meg og så på henne, så sa jeg bare "han er sulten, han tar ikke flaske!"

hun bare "åååh neida, hun var så vant med at søstrene hennes ammet så hun brydde seg ikke"... yeah right.... Så ettr det ammet jeg ikke ute lenger... Og fikk det heller ikke til etter hu dama sa det, så jeg måtte bare forlate plassen med en hyyylskrikende gutt

 

Men kan amme med venninder som jeg kjenner godt, om jeg er hos noen andre så spør jeg gjerne om dem har ett rom eller noe jeg kan sitte å amme lillegutt.

 

Men tar ikke babyen din flaske?? Så du kan pumpe deg eller gi mme slik at du og eldstemann kan ta dere en tur ut sammen???

 

Dette med at du føler deg ille til mote følelsen er slik jeg fikk avog til i begynnelsen med lillegutt... vet ikke hvorfor... :/

Men det har forsvunnet nå da

 

Uansett, om du ikke vil amme..... Så husk det at barnet greier seg fint med mme også!

 

Du får ha masse lykke til (vet ikke om du gadd å lese alt jeg dkrev, jeg kjeder meg og skriver en masse som ikke hadde helt sammenheng i spm ditt her) hehe....

 

 

[Gjest]

Klarer du å beskrive mer utdypende hva du mener med "ille til mote-følelsen"? Starter den med en gang, eller først etter at du har ammet ei stund?

[Anonym bruker]

Først og fremst synes jeg det var knallbra av deg å amme førstemann helt til han var 7 mnd. når du mislikte det så sterkt!

 

Jeg synes det du beskriver er et klassisk eksempel på en missforstått amme"politikk" der kvinner skal amme for enhver pris. Hvis jeg hadde vært deg så hadde jeg ammet barnet mitt morgen og kveld hjemme også gitt mme på dagen.

 

Event. kan du jo pumpe deg og gi!

 

Og hvis du ikke orker å amme i det hele tatt- ja så gi MME. Det er ikke verdens undergang..

 

 

[skravlebøtta]

Hmmm, dette høres ut som et alvorlig problem for deg. Måten du snakker om eldstegutten og at du vil ha tid med ham, får meg til å tenke at du er en oppegående mor som vil det beste for ungene dine. Det beste (hvis man kan) er jo i følge ekspertene morsmelk. Dine føleleser, skyldes de noe ved den fysiske kontakten, eller at barnet "snylter av din kropp" eller...??? Kanskje du burde ta det opp med helsesøster el? Når du er i stand til å amme er det jo synd at du ikke greier å nyte den intimiteten du kan ha med barnet, samt alle fordelene med å slippe å lage og bringe mat. For ikke å snakke om fordelene som du helt sikkert kjenner ved morsmelken...

Lykke til. Og for alt i verden, ikke bry deg om de få personene som ikke tåler å se at en baby mates på den eneste naturlige måten som finnes:-)

[Gjest]

Min "ille-til-mote" følelse var rett & slett at jeg følte det ikke var naturlig :-O

Men gikk over for min del

[Anonym bruker]

Jeg likte heller ikke å amme, jeg syntes det var kjempeekkelt. Det var helt unaturlig for meg å gjøre det, helt pyton rett og slett! Har ikke turt å si det til noen, men sånn var det... Ammet til h*n var 5 mnd, men hadde så lite melk at jeg måtte gi flaske med mme etter hver amming.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen:-) Vet ikke hvordan jeg kan beskrive den "ille til mote" følelsen, den er bare der. Syns ikke det er noe kos med ammingen.

 

Skuldrene vokser opp til ørene og jeg sitter bare der. Syns det er bare mas med hele ammingen. Klarer heller ikke å sette fingeren på hva det er med ammingen som jeg ikke liker. Jeg har melk nok og liksom ingen problemer med ammingen. Hadde jeg enda bare hatt det så hadde det kanskje vært lettere å slutte med ammingen.

 

Huff vet ikke hva jeg ville med dette innlegget, måtte kanskje bare få det litt ut. Legger ikke skjul på overfor venner og familie at jeg ikke liker å amme.

 

Men jeg tror jeg skal klare å amme til h*n er 6 mnd, men syns bare denne følelsen er så rar/ekkel...

 

Hovedinnlegger

[Anonym bruker]

Likte heller ikke å amme. Eller likte kosen og ammingen så lenge ingen andre var i nærheten. Og sammen med mamma, mannen, bestevennen og søsken så var d ingen problemer. Men med en gang d var andre mennesker rommet fikk jeg små-panikk, synes d var kjempe-ekkelt og følte at alle så på meg og brystene mine, følte meg på utstilling liksom. Ting ble jo selvfølgelig ikke noe bedre av at jeg aldri hadde nok melk til nr. 1, følte meg ikke noe bedre av den grunn, alle skal jo amme, d er d som er d beste for barnet. Selvfølgelig ville jeg også d beste, men hva hjelper d når du kun får ut 50 ml av 2 pupper, samme hva du prøver. Gjemte meg også bort for å få ro rundt meg, men d var jo ikke alltid at d var mulig. Så da satt jeg der da, og prøvde så godt jeg kunne å amme først og så var d fram med flasken, og alle spør og graver har du ikke nok, har du prøvd d da, også d,også d da.......

Ammet henne til hun var 4 mnd, da var d nok for hennes del, ville rett og slet ikke ha mer pupp.

 

Så kom nr 2 og jeg var virkelig innstilt på at denne gangen skal jeg få d til, og tenkte kanskje at jeg da ville føle d mer naturlig også, føle meg bedre hvis jeg hadde nok mat til han. Men hva skjer, jeg ammet og jeg ammet, gjorde ikke noe annet den uken jeg lå på sykehuset, og lillegutt skrek og skrek og skrek, fikk ikke nok mat. til slutt måtte jeg bare bøye meg for sykehus.personalet og innse at jeg denne gangen heller ikke hadde nok mat. Samme regla igjen, først pupp så flaske. Fortsat spørsmål, men lillegutt er mer utolmodig enn nr. 1, så nå var d slutt med pupp allerede etter 2 mnd. På en måte veldig befriende, men også litt trist, vil jo så gjerne få d til.

 

Må vel bare innse at ikke alle er skapt til å amme, selvom heldigvis de fleste får d til. Skulle gitt mye for å fått d til selv. Så godt d hadde vært og bare hatt maten klar til enhver tid, og sluppet styret med flaskekoking og varming. Vi klarer oss nå fint, og d beste av alt er jo at lillegutt er fornøyd og mett.

 

Hm sklei visst litt ut her, sorry. Håper du finner ut av hva som er best for deg. Han stryker ikke med av litt flaske vet du. Og en trygg og lykkelig mor er jo bedre enn en som ikke er helt fornøyd med situasjonen. Kanskje baby'n får d bedre også, de merker d meste de vet du....

 

Lykke til : )