Noen andregangs med hard førstefødsel her?

[selfangerkjerringa]

Jeg må innrømme jeg er utrolig nysgjerrig på hvordan denne fødselen kommer til å bli, jeg... forrige var ganske hard, startet med rier ei hel natt, så gikk vannet neste dag, vi dro på føden og hadde derfra først 48 timer ineffektive, men smertefulle åpningsrier og så 13 timer aktiv fødsel før lilletuppa etter 1 1/2 time i utgangen ble tatt med vakum...

 

Pga god oppfølging er jeg overhodet ikke redd denne gangen, men jeg er veldig NYSGJERRIG!

 

Hvordan starter fødselen denne gangen? Kommer jeg til å skjønne at den er igang? Det lekker jo hele tida av opptil flere kroppsåpninger, hva om jeg ikke skjønner at det plutselig er fostervann som lekker? Eller kommer det et digert splosj? Om natta eller dagen? Hva med riene? Går de bare jevnt over fra å være kynnere til å bli rier? Eller starter riene skikkelig pang-tvertomsen? Natt eller dag? på butikken kanskje? hva om jeg TROR ting er i gang, får gubben hjem fra jobb, drar 30min til jm som forteller meg at neeeida jeg har ikke åpning en gang? Eller jeg overser symptomene og vi ikke kommer oss til jm før det er for seint å reise til fødestedet og jeg må trøkke ut ungen i sofaen på jm-kontoret?

 

grubler litt som dere skjønner.. hehe... fler her som har det sånn?

[ina:)]

Når jeg leser om hvordan du hadde det sist, skjønner iallefall jeg at jeg ikke har noe å klage over med tanke på hvordan fødsel jeg hadde med mathias. Selv om jeg har både følt og tenkt at den var tøff og hard...startet med at vannet gikk kl 24 og ungen var ute etter ca 19 timer. Han er født som stjernekikker, og jeg fikk epidural, petidin som smertelindring. Jeg var utrolig treg med å åpne meg og riene tok seg aldri helt opp, så det ble drypp. Jeg grubler som deg masse på hvordan det blir denne gangen, og kanskje har jeg ikke noe å syte over når det gjelder forrige fødsel??? Men akkurat nå føler jeg at jeg hadde driti i det uansett hvordan den ble bare den hadde startet...Herregud så amper og forbanna jeg er om dagen, skikkelig kort i lunta. Tydelig tegn på at jeg er møkk lei og sliten......

[selfangerkjerringa]

Jenta mi var sånn halvveis stjernekikker... dvs hun kom ut riktig vei, men istedet for å bøye hodet ned mot haka så bakhodet kom ut først, strakte hun seg ut og kom med panna først. Dvs 2-3cm større hodeomkrets enn med vanlig bakhodefødsel... Ævve! Fikk petidin midtveis i åpningsfasen, det skal jeg IKKE ha igjen!!! Både jeg og ungen ble skikkelig sløva av det Epidural ble jeg "tvunget" til å ta (har sprøyteskrekk og nekta), siden jeg var så sliten at jeg neppe hadde kommet meg gjennom fødselen uten. Drypp hadde jeg også. Og akupunktur, lystgass, oksygen, vannbad osv... blæh. Sliten...

 

Men jeg trøster meg med at det neppe kan bli like ille to ganger på rad!!! Det går ikke an, rett og slett, SÅ uflaks kan man ikke ha

 

Og til deg, ina: som min jordmor sa til meg: det er ikke størrelsen på fødselstraumet som er poenget, men ens egen følelse av traumet og hvordan det ble behandlet i etterkant!!! Din fødsel var nok antageligvis like jævlig som min

[ina:)]

Når det gjelder smertelindring denne gangen har jeg jo ikke bestemt meg for verken det ene eller det andre fordi jeg jo ikke hvet hvordan fødselen vil utarte seg... Men en ting vet jeg iallefall helt sikkert, har som deg ingen bra erfaring med petedin. På meg så virket den overhode ikke, helt bortkastet, så det skal jeg iallefall ikke ha igjen. Men om jeg kan vil jeg gjerne prøve badekar, fikk ikke det sist siden vannet hadde gått, var det pga infeksjonsfare eller tro, husker ikke jeg....Men noe jeg husker veldig godt er at Mathias slet med å puste med engang han kom ut. De løp avgårde med han, med pappan på slet, til et annet rom for å gi han oksygen og suge ut slim i halsen/pusterøret hans. Det var en helt jæveli opplevelse da de bare tok ungen min og løp ut gjennom døra uten å si noe til meg.... De var ikke lenge borte, men det føltes som en hel evighet.....

[Bergensbaby nr2]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sktiver. Hadde en helt jævlig opplevelse av fødselen til førstemann, mest pga at jeg var enormt redd, 21år med fødselsangst av høyeste grad, sykehusangst som hang igjen fra jeg var liten og fjernet mandler og en svangerskapslege som egentlig ikke gjorde ting bedre. Når jeg til slutt innså at jeg faktisk bare måtte dra på sykehuset, med konstante rier ble vi forsåvidt møtt av ganske greie folk, men det hjalp likevel lite. Men det hele toppet seg da sykepleierne fikk ut av min samboer at jeg hadde hatt astma som mindre og sendte han hjem for å hente medisin - midt i rushen!!!! De skremte han nemlig med at dersom jeg skulle bli tett under fødselen kunne både jeg og babyen dø, og det fantes ikke noe medisin de kunne gi meg på hele sykehuset. Hva er det å komme med Og dette uten at jeg fikk vite at han skulle dra en gang, fikk bare beskjed om at han var dratt. Poenget var bare at jeg hadde ikke hatt det snev av astma, eller brukt medisin siden jeg var 18, all medisin jeg hadde slengende var gått ut på dato med minst 1 år. Resultatet var at han var borte i nesten 2 timer, jeg lå og gråt etter han hele tiden siden han var min eneste trygghet og fikk dermed ikke konsentrert meg om det jeg burde, nemlig å takle fødselen.

 

De siste to timene av fødselen husker jeg ingenting av pga black out. Den dagen vi skulle dra hjem fikk vi beskjed om at jordmor var urolig for lillegutten vår av den enkle grunn at vi var så lite stresset av å være nybakte foreldre i en alder av 21 og 23.

 

Det gikk over 3 år før jeg i det hele tatt overveide sjansen for flere unger og da kun med full narkose under keisersnitt. Men nå når det nærmer seg merker jeg at jeg gir egentlig blaffen. Har blitt eldre, tøffere og tryggere på hvordan vi takler situasjonen. Nå vet vi ikke minst at det går over...

 

Den største uroligheten nå er om vi rekker å få på plass barnevakten til storebroren viss det skjer fort...og spesielt om noe skjer på natten.... men det ordner seg nok det også...

[rahi]

Kjenner meg veldig igjen og hadde mye likt som deg med første barnet. Lurer også på hvordan det blir denne gangen og om jeg kommer til å skjønne når det er på tide å komme seg på sykehuset og hva som er vonde kynnere / modningsrier / maserier/ ordentlige rier osv.. Har ikke så lange veien til sykehus, 15 -20 min -litt anna når du har lang reisevei som deg ka-ping.

[selfangerkjerringa]

Tror neppe det var pga infeksjonsfare - vannet var gått her også, men jeg fikk likevel ligge i badekar. Det var utrolig deilig forøvrig! Ga flott smertelindring for meg Akupunktur fikk jeg kun for å forsterke riene, men denne gangen vil jeg også ha akupunktur som smertelindring. Det var utrolig effektivt! Petidin er det som sagt bare å glemme, og jeg føler ikke akkurat for å få epidural heller... men som du poengterer - en må nesten bare vente og se hva som skjer. Kanskje blir det behov for epidural denne gangen også. vi får se Kjenner også igjen den følelsen du nevner til slutt der... for min del tok de henne riktignok bare bak et forheng, men det var dritskummelt å ikke vite noe, mens fire stykker i frakker og hansker fikla med unge mens tre andre dreiv og sydde meg og gubben stakker var helt forvirra......

[rahi]

Tror forresten også det er bra å prøve å styre unna petedin da det sløver både barn og mor mer enn anna smertelindring!