Hva skal man ikke si?

[Anonym bruker]

Flere av dere som har skrevet her inne, sier at folk sier de mest idiotiske ting til dere i tiden etter at dere mistet barnet deres. Andre igjen skriver igjen og er usikre på hva de skal/ikke skal si.

 

Vi som bare opplever venners sorg fra "utsiden" - hva er de vi i hvert fall IKKE burde si/gjøre? Vi vil jo gjerne gjøre det rette, men mange av oss har visst gått i baret og sagt noe dumt.

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

- "Det går nok bedre neste gang, skal du se.." (Og så? Hjelper ikke for sorgen vi er i.... Jeg HAR mistet et barn.... )

- "Det blir så mye lettere når du får et NYTT barn" (Jeg kan ALDRI få et nytt barn... Kanskje flere, men ikke ett nytt i forhold til det jeg mistet)

- "Jeg vet hvordan du føler det" (sagt av flere som har mistet i SA i uke 5 osv... Det er ikke det samme som å miste et barn du har kjent liv til, sett vokse og blitt kjent med... Og i tillegg har måttet føde dødt...)

"Det går over" (Nei, sorgen min går aldri over... Er to år siden nå, og gjør absolutt ikke mindre vondt nå...)

[Anonym bruker]

Enig i det over, men det verste er faktisk når man ikke sier noe. Jeg ble så glad da folk ville snakke om det, om barnet mitt, som var det eneste jeg tenkte på i hele verden hele tiden. Bare vær en venn som vanlig, og lytt, spør, "hva føler du"? Du trenger ikke nødvendigvis si så mye eller prøve å trøste eller "muntre opp". Bare være der er flott : -)

[2små og en blå]

Min beste venninne fødte en sønn bare tre måneder etter jeg fødte min datter. Gutten hennes var død og jeg synes livet var ufattelig urettferdig. Jeg hadde store problemer med hvordan jeg skulle forholde meg til henne og hva jeg skulle si. Vi har kjent hverandre hele livet og plutselig visste jeg ikke hva jeg skulle si til henne. Men hun forsto meg. Hun sa bare at det kommer... Og det gjorde det. Vær der for henne og ikke vik unna. Det er det beste rådet jeg kan komme med. Min venninne hadde mange venninner før hun miste sitt barn, men desverre så er det mange som ikke taklet sorgen hennes. Si det heller som det er, at du ikke vet hva du skal si. Men at du tenker på henne og er der for henne. Det tror jeg betyr mye.

[Anonym bruker]

Har ikke selv opplevd å miste et barn, men har ei venninne som har det. Hun sa at det verste mange sa til henne var: "Skjønner ikke hvordan du klarer dette, hadde det vært meg hadde jeg aldri klart det".

Det er sikkert godt ment, men for den det gjelder har de jo ingen valg, d må jo bare klare det.

[Anonym bruker]

IKKE si: hadde det skjedd meg hadde jeg tatt livet av meg.

Da får man jo dårlig samvittighet for at man selv har valgt å leve med smerten.

[Anonym bruker]

Akkurat dette sliter jeg med også! Jeg har to stykker som jeg jobber sammen med (ikke nært i jobbsammenheng) som har født sine små barn døde. Jeg aner ikke hva jeg skal si, spesielt ikke etter at jeg selv fikk barn. Føler meg nesten "skyldig" for jeg at har ett levende barn og de ikke har det. De må føle det er forferdelig urettferdig og det skjønner jeg godt. Er litt forutinntatt men det er kanskje sånn jeg hadde følt det hvis det gjaldt meg.

Synes det er fryktlig vanskelig for jeg er så redd for å si noe "feil"..

[Kaosmamma' n]

Si ikke "hvem vet hva slags barn det hadde blitt", "det var bra det skjedde nå, og ikke om en stund".

 

Si heller følgende f.eks.: "Jeg vet at du har det vondt,og jeg vet ikke hva jeg skal si, men har du lyst til å prate om det, kan jeg gjerne lytte til deg".

 

Har selv opplevd både den første og siste varianten, må si jeg følte at den siste personen hadde mer forståelse for min sorg, og det var utrolig godt å kunne snakke om følelsene sine slik jeg hadde det.

[Anonym bruker]

 

Det værste jeg hørte da jeg mistet min lille gutt i 4mnd i svangerskapet....

 

"jaja, tenk hvis han var hjerneskadet eller hadde downs da?"

 

"du er ung, du kan få maaaange flere barn!"

 

 

" nå går det mot vår, da blir alt lysere og lettere!"

 

" han døde nok fordi han ikke var frisk, og det er jo bedre enn å få et sykt barn!"

 

 

Vel han var frisk, det var lege tabbe...JAAAAA jeg kan få mange flere barn (har ei lita datter nå) meeeen ingen kan gi meg HAN tilbake!!

Jeg driter i sommer og fint vær, skal sorgen liksom forsvinne da!!

 

faen folk kan si mye rart......!:-(((

[Mamma til verdens beste barn]

Ikke si at du vet hvordan man har det og sammeligne med katten du mistet... det klarte noen å gjøre til meg...

 

eller å si at du er jo så ung, du kan få flere barn... det sårer det, akkurat da klarer man ikke se så langt og selv om det er sant, vil man alltid ha ett barn for lite!

 

Ett generellt råd bare, lytt til hva den som har mistet sier, flere valgte å mene at noe annet enn hva jeg gjorde hva bedre for meg og det gjorde livet myyyyye vanskeligere enn nødvendig.

[Mammaen til engelen Luca]

Jeg har opplevd at mange ting kanskje har kommet litt feil ut, men det går bra. Jeg skjønner at det er vanskelig for folk å vite hva de skal si, og at det derfor er fort gjort å ordlegge seg litt klossete.

Et eksempel på det er ei venninne som klarte å si at "Huff nei, dette var nesten litt trist.." når jeg ringte fra sykehuset, for så å skjønne hvordan det hørtes ut og få fryktelig dårlig samvittighet.

Slike ting gjør ikke vondt, syntes jeg ihvertfall, for jeg skjønte jo at hun ble trist, men sjokket gjorde at ting kom helt feil ut.

 

De tingene jeg har syntes har vært vondt har vært folk som har omtalt Luca som et foster, han ble født i 7 måned, og hadde han levd ved fødselen hadde han hatt stor sjanse til å klare seg. Han var en perfekt liten baby, foster var et ord som gjorde vondt, veldig vondt.

Spesielt når det ble satt inn i setninger a la "Er det vanlig å begrave et foster da?". Det føltes som om min sorg, mitt tap, og mitt barn ble fratatt all verdi.

 

Ellers kan jeg si som de andre, maset om flere barn, kanskje det var like greit, når skal du bli gravid igjen da?, du er ung osv..

 

Men den mest irriterende setningen etterhvert ble "Du er så sterk, jeg hadde aldri klart dette".

Jeg skjønner at de mener det godt, men det er allikvel kjipt å høre.

Både fordi jeg er ikke sterk, man har bare ikke noe valg. Livet går videre om man vil eller ikke.

Og fordi det føles som de på den måten sier at de elsker barnet sitt mer enn jeg elsker mitt..