fødselsdepresjon, kan noen hjelpe?

[Anonym bruker]

Gjennom hele graviditetn har jeg hørt kvinner si at de misunner meg den første tiden med barnet for den er helt fantastisk. Lite viste jeg at denne tiden ble fylt med monde følelser og gråting nesten hele dagen. Jeg har vel fått det som kalles fødselsdepresjon og det føles forferdelig vondt. Det som sikkert skulle vært den lykkeligste tiden i mitt liv føles av og til som den verste nå. Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, men disse følelsene er helt forferdelige. Kanskje var jeg ikke forberedt på alle våkennettene og alt ansvaret som fulgte med. Jeg savner tiden da jeg gikk gravid.....Høres sikkert rart ut, men det var en fantastisk tid. Det hele er så vanskelig å forklare, alle disse vonde følelsene. Er det flere som har opplevd dette og som har noen råd? Jeg får heldigvis god støtte og hjelp av familien og samboeren er helt fantastisk. Hvorfor kan ikke jeg være lykkelig? Dette skal jo være den beste tiden i mitt liv. Jeg har jo fått den etterlengtede babyen min som jeg elsker over alt på jord....

[MM med spire]

Så trist å høre... Kjempevondt at du har det sånn...

Jeg er nok ingen ekspert på området, men jeg håper at du får god støtte av samboer, familie/venner og profesjonell hjelp.

Håper også at du har noen som er flinke til å avlaste deg, slik at overgangen skal gå lettere ,så du og babyen din får en fin tid i sammen.

Ønsker deg masse lykke til!!!

[Beibi82]

Har noen av de samme følelsene som deg, synes det er veldig trist og vanskelig å forholde seg til.. Savner også tida da jeg gikk gravid, føler at jeg ikke fikk tatt "farvel" med magen, den ble plutselig bare borte. Mye mulig det skyldes den skuffende fødselsopplevelsen, at det aller første møtet med jenta vår ble tatt fra meg (ble lagt i narkose under keisersnittet fordi spinalen ikke virka).......så kan ikke si at jeg kjenner noen berusende lykkefølelse nå, jeg svever ikke på skyer. Men jeg elsker den lille jenta vår over alt på denne jord, og føler meg FÆL og utrolig egoistisk som har de tankene/følelsene. Har ingen gode råd til deg desverre.. men flott at du får god støtte!!

 

trøsteklem

[popkind]

Så trist du skal ha det sånn - har ingen erfaring selv, men det er lurt å søke profesjonell hjelp, så det ikke går for lang tid... Kan sette spor... (har en venninne som slet veldig lenge fordi hun ikke turte snakke om det) I allefall godt mann og familie er forståelsesfulle...!!

 

Håper dette går over fort for din del, og at du får hjelp til en lykkelig tid med bebisen din....

 

KLEM

[Simåne]

Jeg har ikke vert rammet av fødsels deprisjon selv, men jeg har ikke født ennå heller.

En nær veninne av meg ble sterkt rammet av det, jeg har intrykk av at det er en god del kvinner som blir rammet av det, noen bla min egen mor, var så sterkt rammet at hun ikke orket å stelle min bror da han var baby, men ho e og va ei fantastisk god mor alikavell.

Vist du sliter skikkelig, anbefaler jeg deg og få profisjonell hjelp, venninnen min fikk det og det hjalp henne. Det er viktig å ta svangerskaps deprisjoner på alvår, fordi i noen tilfeller kan det vedvare lenge vist en ikke får den hjelp og støtte som en trenger.

 

Du er sikkert en kjempe god mor, selv om ikke følelsene dine er slik du skulle ønske........

 

Ønsker deg lykke til, dette ordner seg vist du bare tar i mot den hjelpen som det finnes i gode venner, familie og fagfolk.

 

Stoor klem!!!

 

[Anonym bruker]

Hei du! Sist eg var hos jordmor snakk vi om akkurat det her - psykiske reakjona etter fødselen. Eg e sjølsagt ingen ekspert, men ho sa at det viktigaste va at en tok kontakt med helsestasjonen (sikkert med helsesøster) og få komme å snakke med nåkken der. Jo før jo heller - det kan gjer vondt verre å vente for lenge! Og hugs at det ikkje e heilt uvanlig det du oppleve no - berre det at vi ikkje e så flinke å snakke om sånt. For ka anna oppleve vi i løpet av livet, som er ei like stor forandring og omstilling på alle plan, som det å få barn? Sannsynligvis ingenting. Det er ikkje rart vi reagera...

Så mitt råd e å ta kontakt med helsestasjonen, sjøl om samboer og familie e heilt topp mot deg no - kan vere godt å snakke med nåkken heilt utenforståande også! Eg skrive litt av erfaring, eg har aldri hatt fødselsdepresjon (e på slutten av mitt følrste svangerskap så det ekje så rart), men har vore så deprimert at eg måtte ta imot proffesjonell hjelp over ganske lang tid. Det e derfor eg seie du ikkje skal vente - det blir meir og meir å jobbe med, og det e jo ikkje nøldvendig å al det balle på seg!! Hugs at du har lov å føle det du føle og at du kan få hjelp til føle deg så mykje bedre!! Lykke lykke til!! (om du ikkje vil snakke med helsesøster, så kanskje legen din??)

 

God klem frå ei som veit at det funka med litt god hjelp (sjøl om en aldri hadde trudd at akkurat eg skulle ha bruk for det) - lykke til igjen!!!

[Anonym bruker]

Glømte å skrive at helsestasjonen skal også ha en psykolog tilknytta seg, så du evt sleppe å stå i lang ventekø i det vanlige systemet...men det er ikkje sikekrt du treng psykolog - kan vere nok med andre fagfolk som veit ka det går i!

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen:) Er ikke lette dette, er jo ikke man forteller om til alle og enhver heller. Håper det blir bedre etter hvert og også jeg får nyte denne tiden sammens med verdens herligste baby. Hadde vel vært greit å søke om litt hjelp ja, må vel ta det steget tenker jeg.

[*Lucia*]

Leste i en bok her om dagen at det var noe som het babyblues eller noe lignende. Dette kom som regel på dag 3 og man bare gråt og gråt og gråt. Det er jo selvfølgelig veldig trist når denne følelsen ikke går over igjen.

 

Tror jeg skjønner litt hvordan du har det. Er redd jeg skal bli litt sånn selv også. Spesielt siden "alle" prater om hvor fantastisk det blir.... Er førstegangsfødene så jeg aner ikke hva jeg går til.

 

Heldigvis har også noen fortalt meg at det tok laaaaaang tid før f.eks morsfølelsen kom. Den følelsen de hadde fått var mer en ansvarsfølelse også kom morsfølelsen etterhvert. Alle opplever nok dette forskjellig. Det er i alle fall kjempe bra at mannen din og familien din vet dette slik at de får støttet deg. Håper at du også klarer å fortelle det til "fagfolk"

 

Lykke til!! Og stor trøsteklem!!

 

PS: Og du er helt sikkert en kjempe flink mamma!!!!

[mamman til nyttårsbarn]

Har en nabo som slet med dette, de jobber begge to på apotek og i den forbindelse så prøvde hun ut en form for tabletter/v itaminer. De ga henne visst masse overskudd, slik at hun kom seg "opp igjen".

 

Vet ikke om det kan være noe for deg, men det kan jo være verdt å prøve. Det er jo en stor forandring å få et lite barn som krever deg hele tiden, kanskje du bare er fullstendig "kaputt"?

[mammafor2gang]

Uff, så vondt å gå og kjenne på dette... Du er heldig som har familie som stiller opp, men det er ikke alltid nok. Kontakt helsestasjonen, og si det akkurat som det er. DU vil få hjelp der. Samtidig vil jeg si at du ikke skal tenke negativt om deg selv, selv om du ikke løper rundt og sprudler og er lykkelig. Du har vært igjennom en stor forandring i livet ditt, og kroppen din har det skjedd mye med. Fra å bære frem et nytt liv, så føde det og etterpå så skal du gi av deg selv hele tiden til denne lille "fremmede" som krever all din energi og tilstedeværelse!!

 

Mange kjenner på vonde følelser etter fødsel, og tror nok at mange har et litt rosenrødt syn på hvordan den første tiden skal være... Meg selv inkludert... Så får man seg kanskje et aldri så lite sjokk etterpå. Og det når alle hormoner raser og kroppen skal tilbake til utgangspunktet!!! Ikke rart vi blir litt utenfor... og noen mer enn andre!!

 

Ønsker deg lykke til... Ikke vær for streng mot deg selv, senk skuldrene og forventningene, la de som ønsker å hjelpe deg få gjøre det... og vit at det blir bedre:)))

Trøsteklem.....

[Hermelina]

Uff, får litt vondt inni meg når jeg leser hvordan du har det, og kjenner jeg blir litt redd for at jeg skal oppleve det samme. Er førstegangs selv. Det jeg vet med depresjoner og triste følelser som vedvarer, av ulike årsaker, er at det er svært viktig å få hjelp!

Det er så bra at du har en snill og forståelsesfull samboer og en god familie, men hvis dette ikke går over av seg selv så MÅ du ta kontakt med noen profesjonelle som kan hjelpe deg, og som kjenner til gode løsninger for å hjelpe deg!

Det er så mange over her som har skrevet mye fornuftig, så jeg signerer bare på det!

 

Lykke til med det du har foran deg, det går nok helt sikkert bra med deg!

Og jeg er også sikker på at du er verdens beste mamma for babyen din!!

 

klem

[Leola]

Hei!

Tror ikke jeg hadde noen fødselsdepresjon. Men de første 3 mnd med babyen var ikke koselig i det hele tatt. Lite søvn å det å ikke få noe tid for meg selv var veldig uvant.

I tillegg så krevde en liten baby mye mer enn jeg hadde forestillt meg. Man ser jo for seg at de første mnd ligger babyen å sover søtt i vogga hele dagen mens mor gjør andre ting, og bare ammer og skifter bleier innimellom. Men slik er det så ABSOLUTT Ikke!

Heldigvis ble det mye bedre etter 3 mnd. Var veldig mange som sa til meg også at de 3 første mnd er de verste.

Lykkefølelsen kom ikke umiddelbart heller. Jeg følte ikke en øyeblikkelig morskjærlighet for sønnen min slik som mange skriver at de får under fødsel. Dette tynget meg veldig og jeg var redd jeg var en dårlig mor.

 

Heldigvis kom alt etterhvert. Jeg vente meg gradvis til den nye tilværelsen, og jeg ble stadig gladere i sønnen vår. I tillegg så er jo en full av hormoner den første tiden. Hormonene lurer oss ofte og gir oss følelser som vi ikke har til vanlig.

Gi det tid å prøv å få litt tid for deg selv om du har mulighet. Kom deg mye ut i frisk luft, gå lange trilleturer, det hjelper!

Vet ikke hvor gammel babyen din er, men dersom den er nyfødt så prøv å gi det litt tid. Ta kontakt med helsestasjonen eller legen din dersom du føler situasjonen er helt håpløs.

 

Å ta det med ro, jeg tror veldig mange føler det slik som deg den første tiden etter fødsel.

Det er en veldig stor overgang å gå fra å ha kun seg selv å tenke på til å få barn.Jeg tror, og håper, at det skal bli mye lettere for meg denne gangen. Venter nr 2, og tror og HÅPER INDERLIG at overgangen fra 1 til 2 er enklere enn fra 0 til 1, selv om jeg prøver på å forberede meg selv på at jeg kan få mange følelser som kan bli vanskelige å takle denne gangen også.

 

stoooor trøsteklem

[Anonym bruker]

Dere er så snille og gode alle sammen at jeg nesten begynner å gråte av dette også

Tusen takk for oppmuntrende ord! De gjorde veldig godt:)

[Smart, sjarmerende og spesiell]

Vet ikke om jeg hadde fødselsdepresjon med nr1, ble aldri konstatert, men hatet å være hjemme med en svært krevende baby, kunne gråte efter å få lov å gå på jobb. Fikk så og si ingen avlastning av mann, og hadde lite venner/familie i nærområdet; dessuten typen som ikke ber om hjelp og helst vil klare meg selv. Husker 10 mndrs fødselspermisjon som en eneste lang ørkenvandring. Morsfølelsen var der med en gang, men ble overskygget av mat- (fikk ikke tid til å spise selv) og søvnmangel; han sov ikke mer enn 2 timer av gangen natt eller dag de første 4 mndr. Opplevde det totalt sett som overveldene å bli mor, og tenkte mange ganger at kunne jeg valgt omigjen ville jeg heller vært ham foruten. Først efter at han har nærmet seg 2 år har jeg egentlig klart å se foreldrerollen som noe positivt.

Nå venter vi nr 2 (overtid), føler meg bedre rustet, og denne gangen deler vi permisjonen 50/50. Det tror jeg er en bra løsning for oss; da får vi voksenstimuli og tid for oss selv (på jobb) annen hver dag, og likt ansvar for baby, hus og hjem. Får bare håpe hun tar flaske...