Noen som kan gi meg et godt råd??

[lillebolla -høygravid-]

En nær venn av meg fødte en sønn forige uke, men babyen ble født med lever og nyresvikt, og ble lagt i respirator.

Og i går fikk jeg en sår telefon fra henne der hun kunne fortelle at hennes lille engel var død.

Er selv gravid i uke 16, og vet liksom ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne etter dette.

 

 

 

[Vibeke28(fått to jenter)]

Åh fy så trist:-(

 

Fortell henne at du er lei deg, prøv å vis henne at du er der om hun trenger deg..

 

Tror man ikke får gjort noe mer enn det jeg..

[mamma til 2 prinsesser :)]

Så utrolig trist. Har desverre ikke så mange råd, men kanskje det å være der, og ikke skygg unna fordi det kan være vanskelig å takle. Si det rett ut til henne at du syntes det er vanskelig. Hun kommer kanskje til å syntes det er vanskelig hun og... Lykke til

[Gjest]

å herregud så trist....

frøs på ryggen nå jeg...

 

som jeg sa til en annen her inne for ikke så lenge siden,du trenger jo ikke si noe spesiellt til henne...bare la henne vite du er der for henne og at hun kan gråte på skulderen din om hun vil...

bare at du er der for henne er kanskje trøst i seg selv?

lykke til..

[lillebolla -høygravid-]

Tusen takk for svar dere..

Vil bare være der for henne, men er så redd for å si noe dumt, som sårer istede for å støtte..

 

[Gjest]

ja det er forståelig..

men som en annen sa over her,,du kan jo bare si du ikke vet hva du skal si som kan trøste henne,bare at du er der for henne...

[Gjest]

Triste greier... forstår at det er vanskelig..

 

Selv har jeg et vennepar som har vært gjennom 3 mislykkede prøverørsforsøk..

Det har naturligvis godt hardt ut over de, og dessverre er venninna mi ganske psykisk ustabil i utgangspunktet..

 

Jeg var fryktelig i tvil på om jeg skulle fortelle dem at jeg venter nr. 3, og jeg tvilte lenge.. men så valgte jeg å fortelle det..

Skal ikke si jeg var veldig høy i hatten da han ringte meg noen dager senere md beskjed om at hun var innlagt etter selvmordsforsøk..

Jeg tok jo dette som en direkte følge av min informasjon og angret sterkt..

Jeg har da i ettertid fått vite at dette ikke hadde noen sammenheng, men likavel..

 

Hun og jeg har snakket mye om dette og jeg har formidlet at jeg synes det er vanskelig å vite hvor grensa går for hvor mye hun vil vite om hva som skjer med meg for tiden, men hun har sagt at hun gleder seg med meg og venter minst like spent som meg på at knøttet skal komme.

Og hun skal være med meg og mannen under fødselen =)

 

Det er ganske utrolig hvor mye vi bekymrer oss for andres reaksjoner og hvor lite vi egentlig hadde behøvd å gjøre det..

Men det ligger til oss og det er vanskelig.

 

Snakk med henne... vær der for henne... trå forsiktig frem, men ikke unngå hverken henne eller tema - det å unngå tema KAN for henne føles som at du ikke vil at hun skal ta del i det og at du "unngår" henne..

 

Uansett... det er umulig å ha noen fasit på dette...

 

 

Lykke til =)