Mine erfaringer.....

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ser det er så mange her som sliter med det samme som jeg gjorde for en tid siden, derfor har jeg lyst til å fortelle min historie..

Vet at ingen kan sammenlignes, men dette er mine erfaringer, og de tanker jeg gjorde meg opp under mitt livs vanskeligste tid!

 

Jeg var sammen med kjærsten min da jeg ble gravid. Vi visste begge at det kunne skje, og hadde snakket om det, men trodde vel ikke at det skulle skje oss. Men så kom dagen da jeg skjønte at noe var på gang, og testen viste selvfølgelig to streker..

Vi ble fortvilte begge to, og gikk mange runder med oss selv for å bestemme oss for hva som kunne være det beste for akkurat oss. Forholdet hadde skrantet en stund, men vi var begge enige om at vi ville jobbe med det, og ønsket å være kjærester fortsatt.

Så tilslutt ble vi på en måte enige om at jeg kunne ta det avgjørende valget, og for meg var abort egentlig ikke noe alternativ. Jeg visste og at om jeg måtte bli alenemor skulle jeg klare meg, jeg er i full jobb og har leilighet og bil osv.

Men da jeg hadde fått tatt valget mitt og vært hos legen og bekrefta graviditeten slo kjæresten min seg vrang!

Han var sint og fortvila, og sa vi aldri kunne få det barnet. Hvis det ble så jeg bar det fram måtte jeg leve med å ha ødelagt livet hans, og jeg måtte klare meg helt alene. Min familie støttet meg fra dag en, men jeg ble plutselig usikker... Hvordan skulle jeg klare å ødelegge livet til den jeg elsket mest på jord?

Men tankene var også noen andre; Hvordan kunne han som sa han elsket meg mest på jord gjøre dette mot meg?

Jeg har aldri vært så fortvilet i hele mitt liv...

 

Tilslutt gikk jeg med på abort, ene og alene for hans del.. Dette er det dummeste jeg noen gang har gjort! 11.januar 2007 skulle jeg hatt termin...

Istedet sitter jeg uten barn og uten kjæreste pga en abort jeg lot meg overtale til å ta...

Tilliten til min kjære klarte jeg aldri å bygge opp igjen, og forholdet tok slutt et par måneder etter aborten. Samme hvor mye han sa han skulle støtte meg og hjelpe meg så ble ting aldri de samme igjen!

 

Sier dette bare for å minne om at dere må tenke dere godt om....

For alle er ikke det rette å ta abort for kjærestens sin skyld, for min del var det hvertfall ikke det... Og gjett hvem som og angrer nå?

Joda, han som egentlig skulle blitt pappa i januar!

 

 

[Anonym bruker]

Dette ga meg en tankevekker! Takk for at du ville dele historien din:)

Jeg er i et lignende dilemma selv, jeg som har skrevet innlegget fortvilet og redd...

Men jeg har vel egentlig funnet ut at jeg må gjøre det jeg ønsker:) og det blir å beholde barnet! blir ikke enkelt, men å leve et liv uten et barn jeg skulle ønske jeg hadde, går ikke=/

 

 

[Anonym bruker]

hei!

 

kjente meg godt igjen da jeg leste det brevet ditt.

jeg var i samme situasjon i fjor, hadde da vært samme med min kjæreste i neste 2 år. men hadde "holdt på" i 5.

vi hadde bodd sammen i 2 år, og hadde nå kjøpt oss leilighet som var til oppbygging.

så ble jeg gravid. slutter med prevensjon 6 mnd før fordi min kjære hadde da fått beskjed om at han var steril. (hadde gått på mange kurer, men ingenting hjalp).

så ble jeg selvfølgelig gravid, og jeg ble jo glad. min kjære ble usikker, men vi snakket mye om det. og han ville ha barnet.

men plutselig villa han ikke allikevel, og vi var på møter med familiepsykolog og mange ganger til helsesøster. jeg var sikker på å beholde barnet.

husker en gang han sa at han ikke ville ha noe kontakt med barnet hvis jeg beholdt det.

vi bare kranglet hele tiden, og tilslutt kastet jeg han på dør.

ble mye styr, ingen av familiene støttet meg slik de skulle.

så skjedde det, 1 november bynte jeg å blø, litt over 13 uker på vei. jeg hadde slitt sånn åsykinsk at kroppen min selv hadde støttet ut fosteret.

DA (dagen etterpå faktisk) ble jeg plutselig bedt hjem til svigers på middag. (jeg var ikke velkommen der nåe jeg var gravid vel og merke), og min kjære sa han ville ha meg tilbake igjen. og at hvis jeg ville ha barn skulle han mer enn gjerne være med på det.

og det sa han da!!

etter alt det jeg måtte gå igjennom på egen hånd.

jeg tok han selvfølgelig ikke tilbake. han pøvde ivrig i 4 mnd å få meg tilbake, angret seg skikkelig. noe jeg syntes han hadde bare godt av.

 

nå er jeg sammen med verdens beste fyr, og er over 5 mnd på vei. ikke planlagt, men vi ble kjempeglade allikevel.

så ting ornder seg alltid, uansett hvor ille man kan ha det i perioder :-)