førstemann født i uke 30 og nå gravid igjen, hvordan være glad?

[Anonym bruker]

Jeg fikk Eklamsi i uke 30 og jenta ble tatt med keisersnitt og jeg husker veldig lite fra første tiden på sykehuset. men alt gikk jo bra, og når jeg er her inne å leser kommer liksom alt tilbake og jeg husker hvor trist det var selv om det gikk bra. Så nå er jeg i uke 20 og klarer ikke glede meg fram til uke 30... hvordan kan jeg det? Tankene går bare på kom deg til uke 24, då kan det gå bra... kommer jeg til uke 30 - topp!! Hvordan skal en klare glede seg eller føle seg ovenpå når dette ligger i hodet hele dagen? vet et ikke er selvfølge å få prematur eller svangerskapsforgitning denne gangen, men faren er jo der og det er ingenting jeg kan gjøre... Jeg vil gjerne føde et normalt friskt barn og få det opp på brystet og amme som "alle" andre. Skriver her inne for det er jo her dere er dere som kan overhodet forstå det. Hadde tilåmed en vennine som klarte å si: jeg håper jeg ikke går heile veien ut og får keisersnitt jeg... det virker så lettvindt og du sliper å vente di siste mnd!!!! at det går an!

[§iris§]

nei jeg tenkte ikke så mye på det jeg.. men jeg hadde høyt blodtrykk under hele svangelskapet.. så jeg viste at jeg ikke kom til å gå fult ut.. lell om at det var ønsket.. jeg tok bare en dag om gangen jeg.. med hun førsta så fikk jeg i uke 31... i siste svangelskapet så ble jeg lagt inn i uke 22... skrevet ut igjen også lagt inn igjen.. målet mitt var å gå til uke 30.. jeg kom til uke 27.. men det er noen som har gått fult ut å,, så som du sier man vet jo ikke om man får prematur barn eller svangelskapsforgiftning... men lykke til.. ta en dag om gangen.. ikke tenk så mye på det.. skjer det så takler du det da.. skjer det ikke så er det kjempe flott..

[mamma77]

Først: gratulerer! Også: for en forferdelig dum venninne du har! Jeg hadde steila om noen sa det til meg! Skjønner veldig godt at du er engstelig. Jeg fødte 13 uker for tidlig- og min største redsel er å bli gravid igjen. Egentlig bare tull å ha angst for det for vi lever i sølibat ( fordi jeg har angst for å bli gravid)...men det er jo kjempeleit! Har ingen gode råd eller annet fornuftig å komme med. Men jeg ville bare si at jeg forstår redselen din kjempegodt. Håper at du kommer deg laangt over 30 uker og at alt går bra. Koselig om du oppdaterer litt innemellom så vi får høre hvordan det går!

Lykke til

[*Maggi*]

Får du ikke ekstra oppfølging i svangerskapet siden du fikk såpass tidlig sist?

Jeg fikk en jente i uke 27 for 3 år siden, og er nå gravid igjen i uke 18.

Vår datter måtte tas med keisersnitt p.g.a. morkakesvikt, og hun var dysmatur i tillegg til prematur. P.g.a. dette blir jeg tett fulgt opp av svangerskapspoliklinikken på sykehuset i dette svangerskapet. Har også allerede blitt 50 % sykemeldt fra jobben.

Det vi også skal gjøre (i uke 24 såvidt jeg husker), er å måle gjennomstrømningen i navlesnoren mellom morkake og baby, samt i forbindelsen mellom meg og morkaken, og ut i fra det få vite om det mest sannsynlig vil være behov for en for tidlig fødsel eller ikke denne gangen.

Vet at de også gjør det med de som har hatt diagnosen svangerskapsforgiftning, for å sjekke om det er motstand i gjennomstrømningen. Blir hyppig fulgt opp fra uke 24 og utover. Dette burde det jo være mulig for deg også å få, om du ikke er under slik oppfølging så ville jeg bedt fastlegen min sende meg til nærmeste svangerskapspoliklinikk el.l. så fort som mulig.

Kjenner forøvrig igjen "angsten" du går og bærer på - har en del av den samme selv; det ligger i bakhodet og gnager hele tiden, og jeg har sagt som deg at kommer jeg over uke 30, er jeg kjempefornøyd.... Før jeg får høre resultatet fra undersøkelsen i uke 24, våger jeg liksom ikke helt å glede meg.

Har forresten bekjent som fikk barn samtidig med meg sist gang. Hennes datter kom i uke 30, nå er hun gravid i uke 37, hun har også vært tett fulgt opp av svangerskapspoliklinikken . Prøver å tenke litt slik at "når hun kommer lenger denne gangen så gjør jeg det også"....