Orker ikke tanken på det som kommer.

[Anonym bruker]

Det er i dag 27 dager igjen til termin og jeg fatter ikke hvordan dette skal gå.

Jeg er i et fast forhold og barnet er mer enn ønsket. Alikevel har jeg siden den blå streken viste på graviditetstesten grått ved tanke på fødselen. I mange år har jeg sagt at jeg ikke skulle ha barn (sannheten var frykt) da ville jeg jo slippe å forholde meg til fødselen.

 

På første kontroll hos legen nevnte jeg dette men han avfeide det elegant ("du er bare 10 uker..."), siden har jeg ikke vært hos legen. Jeg ble sinna og bestemte meg for å ta det opp med jordmor. Det har jeg gjort og hun har tatt det veldig bra. Jeg ble henvist til sykehuset for samtele om keisersnitt, men fikk avslag. Det eneste legen der gjorde var å få min kjære til å bli motstander av keisersnitt pga. alt det fæle som kan skje både med meg og barnet. Så nå sitter jeg her full i angst for det som snart må gjennomføres og som jeg overhode ikke er klar for. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forberede meg på en fødsel som jeg ikke ønsker å gjennomføre. Min kjære prøver så godt han kan å trøste meg ved å si at han nok skal støtte meg så vi kommer oss gjennom det, men det er dessverre ikke nok for meg.

 

Nå vil jeg bare gjemme meg også kommer jeg frem igjen når alt er over.

 

Kan noen please forklare meg hvorfor i alle dager det "kun" er menn som sitter og tar avgjørelsen på om man skal få innvilget keisersnitt eller ikke. Hvordan kan de sette seg inn i situasjonen? Hvorfor kan ikke jordmor eller lege som har oppfølgingen av hver enkelt ta avgjørelsen de som ser hvordan man takler dette gjennom hele svangerskapet?

 

Huff, mulig jeg er litt urimelig nå men tårene triller og jeg er så frustrert, sint, lei meg og vet ikke hva... En ting er nå sikkert, jeg tror det blir et enebarn.

[Desperat 3 gangs fødende]

Slik du har det nå bør du gjøre noe snarest mulig. Kontakt sykehuset igjen og be om samtale snarest mulig. Du kan ikke akseptere at de ikke tar din fødselsangst alvorlig. Eller bytt sykehus. Jeg var selv over 30 før jeg fikk førstemann, mye pga. angst for å føde. Valgte å føde de to første vaginalt da jeg syntes tanke på ks også var skremmende. Men etter to fæle fødsler med store babyer fikk jeg innvilget ks og hadde planlagt ks for 3 uker siden. Jeg ble også proppet full av skremselspropaganda om alt som kunne gå galt. Ting kan nå sannelig gå galt under en vaginal fødsel også. Mitt ks har gått helt fint og jeg er kjempefornøyd. Skal ikke ha flere barn nå da jeg synes 3 får holde. Men jeg hadde ikke vært i tvil om at det måtte bli ks om jeg skulle hatt flere.

 

Om det ikke skulle bli ks på deg må du ihvertfall sørge for å få et opplegg med at du f.eks. får en jordmor som du kjenner og har tillit til, at du blir lovet epidural etc. Sørg bare for at de tar deg på alvor og at det blir en fødsel på dine premisser.

[Anonym bruker]

Be om en samtale med en jordmor på sykehuset der du skal føde. Si at du vil ha epidural under fødselen, og at det må stå i din journal. Epidural er et kjempegodt alternativ til ks. Tar bort det meste av smertene under riene. Når du skal presse barnet ut kan du få litt vondt igjen, men denne delen av fødselen varer ikke lenge og du kan selv påvirke den ved å presse godt.

Jeg var også redd for å føde, men med epidural gikk fødselen helt fint. Denne bedøvelsen virker svært bra på de aller, aller fleste.

Ikke vær redd mer, epidural er ikke skadelig eller farlig for verken mor eller barn.

[azamat bagatov]

hei. føler med deg. slik du har det, er akkurat sånn det var for meg for 18 mnd siden.... jeg slåss meg til ks, og etter 6 mnd kamp klarte jeg å nå fram til de helvettes legene og jordmoren.... hvilket sykehus er det du skal på? trøsteklem fra meg

[Anonym bruker]

Takk for at dere støtter meg.

Jeg var hos jordmor igjen i dag og hun har heldigvis skjønt alvoret. Hun har skrevet et langt brev til sykehuset hvor hun forklarer situasjonen. Jeg har ny time på sykehuset neste uke, da tar jeg med meg brevet som jordmor har skrevet + at jeg tror jeg vil skreve et brev selv også for å forklart tingenes tilstand med egne ord (tror jeg like godt kan gjøre det for jeg får jo ikke frem så mye når jeg sitter der, tårene triller bare jeg tenker på det).

 

Kryss fingrene for meg, jeg er ved litt bedre mot i dag takket være min fantastiske jordmor. Jammen godt det finnes noen av dem også.

 

 

[Desperat 3 gangs fødende]

Kjempebra at du endelig har møtt litt forståelse. Får håpe du når igjennom på sykehuset også.

[Anonym bruker]

Jeg blir helt fortvilet her jeg sitter - du kan jo ikke gå gjennom en fødsel når du har det sånn. Håper inderlig du får ja fra sykehuset denne gang. Vet du, jeg hadde om nødvendig gått oppover i systemet hvis jeg var deg. Og som noen andre sier: Bytt sykehus! Ta deg fri fra jobb (om du ikke er sykemeldt eller i perm allerede) og ring alle sykehusene du vet om! Forklar situasjonen og se om du finner noen som forstår. Hva så om du må føde (ks!) langt hjemmefra, bedre det enn å bli tvunget til å gjennomføre noe du ikke er klar for.

 

Og du, et råd fra meg til deg: Hvis det blir vanlig fødsel, så vil jeg anbefale deg å ta med deg en kvinne som selv har født, en du stoler på, f.eks. en mamma, tante, søster, venninne, el.l. - en som kan fungere som en doula (søk på nettet om du trenger forklaring på hva en doula er) for deg. Hadde selv en dårlig fødselsopplevelse, og tenker at det som kunne forandret alt, var om jeg hadde en kvinne som var der for meg, hele tiden, som en slags reservemamma (slik en jordmor egentlig skal være, men ikke alltid er!) - en som kan snakke mykt og rolig til deg og holde hånden din og si at alt går bra og at du kommer til å bli en fantastisk mamma og at hun vet akkurat hvor vondt det er osv. Min erfaring, både under egen fødsel og alt jeg har hørt fra venninner, er at menn ikke alltid takler trøsterollen så godt, for de er jo ofte ganske redde, og mange ender op med å lukke seg helt inne i seg selv - og det er ikke noe godt for den som sitter/ligger/står der og føder og kanskje føler seg helt alene.

 

Selv skulle jeg ønske over alt i verden at jeg kunne hatt med meg mamma/en venninne under fødselen min. Men tanken falt meg dessverre ikke inn før etterpå, jeg tenkte vel at det ville blitt for privat. Men nå tenker jeg tvert imot at det kunne forandret alt. I gamledager hadde man jo alltid kvinnene i familien sin der, så ga de doktoren en på trynet (verbalt, om ikke annet) hvis han gjorde ting de visste fødekvinen ikke ville.

 

LYKKE TIL! Skal tenke på deg.

[Anonym bruker]

Jeg har vært på sykehuset igjen og der møtte jeg verdens snilleste og mest forståelsesfulle lege. Snakk om fantastisk mann! Hvis noen er i tvil så finnes det faktisk helsepersonal der ute som fortsatt er opptatt av at vi skal få en god fødselsopplevelse.

 

Avtalen er nå at det er jeg som bestemmer. Jeg kommer til å gå til fødselen er i gang også ser jeg det ann om dette er noe jeg føler at jeg takler eller om jeg vil ha keisersnitt. Det verste/beste er at etter at jeg fikk denne avtalen med legen så kan jeg merke at jeg er mer innstillt på å føde normalt. Merkelig hvordan man plutselig får en helt annen innstilling til tingene når man føler at man blir hørt.

 

Jeg fortalte legen at jeg tror svært mye har med hvilket personal vi møter når vi kommer til sykehuset. Da sa han at dersom jeg føder mellom firedager før og ti dager etter termin så har han vakt og dersom jeg ønsket det kunne han være til stede. Dette takket jeg ja til siden jeg da i det minste kjenner et ansikt når vi ankommer. Jeg skal gjøre alt for at junior kommer til verden i løpet av disse to ukene så han får hilse på denne fantastiske legen han også )

 

Nå tror jeg at jeg skal klare dette også for jeg har jo både en plan A og en plan B.

 

 

[Anonym bruker]

Forresten, nå er det bare 13 dager igjen.