Vil være anonym så legger det inn her, please se og hjelp meg!!

[Anonym bruker]

Fant ut nettopp at jeg er gravid igjen, vi har fra før en felles og sambo har en fra før. Ikke planlagt, og vi er begge litt fortvila.. Men jeg vil ha barnet, abort er uaktuelt.. Sambo snakker i kveld om abortpille og at jeg må dra til lege så fort som mulig så det ikke blir for sent for å ta en slik. Evt abort på sykehus.

 

Kjenner jeg blir både sint og lei meg når han sier dette, jeg sier jeg kan da vel ikke ta livet av min egen unge! Vi er begge godt voksne, og å ta abort blir ikke aktuelt (vi er i 30-årene). Han mener vi ikke klarer oss økonomisk. Han har fast jobb, mens jeg blir sansynligvis arbeidsledig om 3-4 mnd. Vi får økte utgifter og mindre inntekt. Men hvorfor skal ikke vi klare det når så mange andre klarer det?

 

Var klar over at han ikke ville ha flere barn, og denne graviditeten kom ut av det blå, men den er velkommen fra min side. Å få dette barnet betyr allerede mer for meg enn forholdet, for hvis han ikke kan gi meg dette (ønsker meg to barn) har jeg det bedre uten..

 

Ble langt dette, men trenger litt støtte nå..=)

[Gjest]

som du sikkert hvet så kan han ikke tvinge deg til å ta abort...og min mening er at du ikke gjør det,for hvis barnet betyr mer enn forholdet (noe jeg må si meg enig med deg i) så vil du slite med den aborten resten av livet og kommer altid til å angre.

 

og viss du tar abort så vil du føle det så galt at det vil ødelegge forholdet like mye som om du velger barnet (om han ikke hadde ombestemt seg da og alt hadde gått fint)

 

synes du skal lytte til deg selv og gjøre det du vil.

 

men også,ta en prat med han så han virkelig forstår hvor alvorlig du er...kansje dere blir enige.

 

alle må gi og ta litt..men barn er ikke og leke med.

 

(ikke negativ mot deg viss du føler det ) ønsker deg lykke til,og håper du finner svaret du kan leve med)

men ikke glem de andre barna oppi alt dette ) nå som det er jul og greier.

kos dere litt også da )

klem fra meg (som kommer litt fra samme situasjon)

[Anonym bruker]

Har sagt til han at jeg klarer ikke tanken på å ta bort mitt eget barn, og kan ikke leve med det etterpå.. Men han bare snakker om det økonomiske, og at han ikke har overskudd til et barn til..

 

Huff, ikke greit nei..

[Gjest]

viss du har mulighet for å få ny jobb nå så får dere fødselspenger fordelt på hver mnd..og om den lille får dagmamma eller barnehageplass før han/hun blir 1 så har dere jo veldig go sjangs for å klare det. )

[Anonym bruker]

Takk for støttende ord.. Må sove litt på det og ta en ordentlig prat med han i morgen etter jobb. =)

[Mammaaaaaa]

Jeg hadde aldri tatt abort bare fordi mannen ville det!! Er din kropp og det er du som må leve med sorgen resten av livet!!!

 

Vi fikk barn da ingen av oss hadde jobb, men det ordna seg tilslutt! Vi var konstant blakk, hadde akkurat nok til mat og bleier men det var verdt det!!!

 

Håper typen din skjønner hvor viktig dette er for deg og ombestemmer seg snart! Og stå på ditt! Ikke ta abort bare fordi han vil det!!!

[Gjest]

Hei!

 

Minn samboeren din på at det finnes massevis av støtteordninger som gjør at dere kan få det til å gå rundt økonomisk.

Samt at dere får jo etterhvert litt i kontantstøtte når du er hjemme med flere barn, samt at barnetrygden øker og du får støtte fra aetat frem til du får ny jobb, og at dere får engangsbidraget (siden du vel slutter i jobben før du har opparbeida deg nok mnd. til mammaperm. (i jobb 6 av de 10 siste mnd. før fødsel)). Avhengig av den totale inntekten etter at du er ferdig i jobben kan dere muligens kvalifisere for bostøtte-ordninger dersom mannen din ikke tjener veldig godt.

 

Og husk: For om du mister denne jobben vil ikke det si at du ikke er kvalifisert for andre jobber! Det kan da dukke opp nye jobb-tilbud!

 

Lykke til!

[Solskinnsjenta]

Hei.

ville bare sende deg en trøsteklem.

 

Jeg håper inderlig at du beholder barnet, og at sambo klarer å godta valget ditt etterhvert.

Jeg oppfatter hans reaksjon som en sjokkreaksjon.

Dessuten, menn er praktisk anlagt! Blir de presentert for et "problem" er den naturlige reaksjonen å finne "løsninger".

For ham betyr et barn bl.a. økonomiske utgifter, da er det naturlig at det er de argumenter han bruker.

 

Ville bare gi deg en sjanse til å forstå hvordan han tenker. Han er glad i deg og de barna dere har, og vil gi dem som lever en sjanse til et bedre liv.

For ham er barnet fortsatt litt hypotetisk. En del menn har problemer med å forholde seg til barnet som en person før UL, ev magen begynner å vokse og han også kan kjenne bevegelsene.

Derfor har ikke han samme følelser for barnet som du har.

 

Ble visst litt langt dette...

 

Behold barnet!

 

Lykke til!

[Snappie]

Det er ikke lett dette! Hvis jeg hadde vært i din situasjon hadde jeg søkt om ny jobb med det samme, uansett hva det innebærer, for å bevise for deg selv og din samboer at dette skal dere klare sammen! Da har du hverfall inntekt fremt il du går ut i permisjon, i permisjonen og du har annledning til å jobbe etter du er ferdig i permisjon i en evt. redusert stilling!

[Anonym bruker]

Hei. Synd at dere har ulike ønsker. Men om du føler så sterkt for å få barnet så syns jeg du skal bære det frem!! Om du blir uten jobb i dag så husk, at alt forandrer seg med tiden, og om 1 år eller 2 så vil det kanskje være jobb å få tak i! Tenk sånn. Er redd du vil angre på om du tar abort siden ønsket ditt om å få barnet er så sterkt.. Lykke til da:)

[Anonym bruker]

Hei=)

 

Tenkte jeg kunne fortelle deg litt hvordan jeg hadde første gang jeg ble gravid...

Dette skjedde for ca 2 år siden. Jeg er i utgangspunktet ganske ung og var overhodet IKKE forberedt på det som skjedde! Jeg var i full jobb og hadde ikke vært sammen med kjærsten min i mer enn litt over et halvt år. Han var ikke i jobb på det tidspunktet og hadde akkurat opplevd en krise innenfor sin familie, så den mentale statusen hans var i utgangspunktet ikke på topp...

Så kom dagen jeg testet positivt... Det eneste jeg klarte var å sette meg ned å grine. MASSE!!! Jeg klarte ikke å se han i øynene engang etter å ha fortalt han at jeg var gravid... Vi hadde på forhånd pratet om at hvis noe slikt skulle skje så ville jeg ta abort. Jeg hadde planlagt at jeg fra høsten av skulle begynne å studere og det passet ikke inn i min livssituasjon på det tidspunktet.. Følte at jeg knapt nok var i stand til å ta vare på meg selv... Hvordan skulle jeg da klare å ha fullt ansvar for et liten menneske??

Og da jeg fortalte han det kom sjokk nr 2; det eneste han sa var "Jeg er ikke klar for det her!"... Uten noen som helst form for følsomhet overfor min situasjon oppi det der, satt han og sa dette samtidig som han så meg rett inn i øynene... Min reaksjon på det var å grine litt til og ringe legen og avtale time.

Bakgrunnen for valget mitt var basert på at jeg selv er skilsmisse-barn og jeg takker høyere makter for at mamma og pappa var verdens beste venner og samarbeidspartnere når det gjaldt meg, selv etter skilsmissen! Det var derfor veldig viktig for meg at han også ønsket barnet. Det er jo ethvert barns rett, mener jeg, å være og føle seg elsket!

Så kom utredningstimen på sykehuset... Han ble med meg opp dit og holdt meg i hånda helt til jeg skulle inn til legen... Jeg har helsefaglig bakgrunn, og av ren dumhet snudde ikke gynekologen ul-skjermen... Jeg skjønte med en gang hva jeg så på. Der fikk jeg i tillegg se baby`n min...=(

Jeg fikk time til abort noen dager seinere. I tillegg til en masse tabber fra sykehusets side og at jeg var så stressa og nedbrutt av hele greia endte det med en sa.

 

Etter alt dette og at jeg i tillegg ikke klarte å stå opp av senga i 3 mnd`r etterpå, fortalte jeg bare at det der ville jeg ikke utsette kroppen min for en gang til. Og han var enig! Han hadde sett hvordan det hadde tært på meg.

Og når vi fant ut at jeg var gravid igjen nå, var det faktisk han som først sa at han ville ha barnet.=) Men han visste ikke hva jeg ville, så han var nesten litt redd for å si det i tilfelle jeg hadde bestemt meg for å ta en ny abort...

 

Jeg er klar over at man reagerer forskjellig på noe sånt, men den opplevelsen var det verste jeg noen gang har utsatt kroppen min for... Jeg synes du skal Prate ordentlig ut med samboeren din og forklare at dette ikke er en enkel avgjørelse... Det rammer DEG både fysisk og psykisk! IKKE han!!! Og hvis det i utgangspunktet ikke er hans alternativ du føler er det riktige, kan du jo kanskje fortelle han om hvordan du vil være etterpå... Jeg gikk rundt med en følelse av at jeg kunne ha kappet av meg et bein og allikevel ikke ha så vondt som etter det der...

Jeg er ikke imot selvbestemt abort og mener selv det var riktig avgjørelse, men kroppen min forteller meg hver dag at det der var unaturlig!!!

 

Jeg hadde heldigvis mamma i ryggen hele tida. Og hun ga meg et råd som jeg synes er det beste jeg har fått noen gang: Du skal tross alt leve med avgjørelsen din etterpå... Og du kan jo tenke på at de færreste barn er planlagt (så dyktig har ikke jeg vært, hvertfall)...

 

Veit ikke om du blei noe klokere av dette, men det kan jo hende det hjelper noe??? Kanskje du kan vise den til samboeren din?? Og forhåpentligvis får han en økt forståelse... Han kommer nemlig aldr til å kunne forstå helt fullt...

[MammaChicka og Even Nikolay]

Bare si sånn kort og greit jeg at jeg vet akkurat hvordan du har det...

sambo reagerte på AKKURAT samme måte som din, men jeg sto på mitt..

Og nå har egentlig forholdet vårt aldri vært bedre, og han gleder seg MINST like mye som meg :D

Ting kan komme som ett sjokk, MEN det ordner seg for søte jenter=)

 

Lykke til uannsett hva som skjer...

[Anonym bruker]

Takk til alle som har svart meg! =)

 

Fikk ikke snakket særlig med han i kveld, han var på kurs, vi fikk besøk og så måtte jeg dra på jobb.. Han har vært litt fraværende..

 

Jeg kommer til å få barnet, om det så innebærer at jeg blir alenemor med to små! Kommer ikke på tale å ta abort fordi det ikke passer han å få et barn til, eller at han ikke har overskudd til det..

 

Det økonomiske er jeg overbevist om at kommer til å ordne seg, og som jeg sa til sambo før en kveld at når en får barn må man liksom sette seg selv litt tilbake, og kan ikke forvente å ha råd til alle mulige duppeditter. Barna kommer først! Og hvis vi nå gjør oss ferdig med barna i en stor smell nå, så får vi mange gode år når de vokser til..

 

Sa også til han at dersom dette går bra og barnet kommer kan han få lov til å slå knute på seg, da har jeg fått mitt.. Hvis han virkelig vil det da.. Hihi! =)

[Anonym bruker]

Det siste var fra HI ja!! =)