Jeg skjønner ikke at folk som ikke har noe særlig kunnskap/erfaring med babyer...

[så var vi 4]

har så utrolig mye de skal ha sagt om oppdragelse av barna.

 

Søskenebarnet mitt kommenterer alt vi gjør med Martin.

 

Han har begynt å sove i senga med meg om natten, kommer over til meg i løpet av natta, og det hun sier er at vi ikke må lære han uvaner. Det er jo JEG som bestemmer hva som er en uvane, og det er sletts ikke hver kveld han sover med meg (uheldigvis). I tillegg kommenterer hun alltid når jeg tar han opp av gulvet hvis han gråter eller henter han fra senga si når han våkner. Er det virkelig så lett å forstå og vite hvordan hverdagen med en baby er, for jeg hadde aldri forstått dette før jeg fikk Martin.

[Anonym bruker]

Du får si det til henne da! Alle har en mening, men få vet hva de snakker om - spør du meg:)

[mams1979+2små]

Det der er jeg helt enig i!!!!! Bortsett fra at for min del gjelder det svigerforeldre..., som alltid vet bedre enn meg... De har jo hatt barn også da, men virker ikke som det hjelper..

Tror man bare må lukke øra i blant

[Retro-mamma]

Hos meg er det mine egen besteforeldre som sier "hun må lære seg å grine litt" og holder meg igjen i armen når jeg vil ta henne opp hvis hun gråter.

[Gjest]

Kanskje hun synes det er veldig stas med baby, og har lyst til å ta litt del i det som skjer? Kanskje hun ønsker å vise interesse?

Mitt inntrykk er at enkelte veldig lett ser på det som "innblanding" når personer i deres nærhet er interessert i ungene deres. Vi "eier" ikke ungene, og vi foreldrene er ikke de eneste personene ungene skal forholde seg til gjennom livet. Jeg tror at mange foreldre burde bli mer bevisste på det å se på andre personer rundt dem som en ressurs - både for dem selv og for ungene.

[Gjest]

det beste er å se på alle innblandingene som forskjellige alternativer. ikke noe du må gjøre men som du kan vurdere. Du kommer nok selv også til å plumpe ut med gode råd og meninger etterhver som erfaringene ved å være mor blir mange og gode.

[mozart]

vet hvor irriterende det kan være at folk hele tiden skal kommentere hvordan du skal oppdra barnet ditt. selv brast jeg ut i gråt på natta allerede to dager etter at jeg fødte. da lå jeg fremdeles på sykehushotellet. etter mange visitter fra bekjente der alle skulle fortelle meg hvordan jeg skulle ta være på ungen min og meg selv: gjør det, ikke det....

 

men nå som jeg skal besøke andre som har barn, så klarer jeg enkelte ganger ikke å la være å komme med innslag selv. ikke fordi jeg føler de ikke er gode foreldre, men fordi jeg har hatt god erfaring på visse områder og ønsker å dele de. men selvfølgelig - for mye blir for mye!!!

[BettyBoob]

synes jeg er så heldig jeg, har ikke hittil fått en eneste "jeg vet best" kommentar fra noen for med mitt barn er det faktisk jeg som vet best, og det virker som om de rundt meg er enige

[-carina-]

En venninne av meg og jeg var i byen med den lille gutten min (nå 4,5 mnd, da 1 mnd). Da vi skulle hjem gråt han så skrekkelig i bilstolen, så jeg skyndet meg å kjøre, slik at han skulle bli rolig av bilkjøringen. Venninnen min sa pytt, pytt, han tåler å gråte litt...

 

Jeg sa ingenting, men tenkte i mitt stille sinn, vent bare fem måneder du... Hun er gravid nemlig, og snart er det hun som har en liten en, som hun slettes ikke orker å høre gråten til... Da skal jeg si pytt, pytt, hun tåler å gråte litt... ;o)

 

Hi, hi... Jeg gleder meg! )

[Gjest]

Hva er det egentlig som er problemet?

Jeg skjønner faktisk ikke det, jeg!

Ville hun ikke bare støtte deg litt i en stressende situasjon, og vise deg at gråtingen ikke plaget henne?

[-carina-]

Nei, det var ikke noe stort problem, akkurat. Hun forstod bare ikke at jeg ble stresset av det. Hun syntes at jeg ble stresset unødig, hun mente at jeg nok ikke burde bry meg om det...

 

Har ikke laget noen stor sak ut av dette, jeg, plager meg ikke akkurat. Men jeg synes bare situasjonen er litt beskrivende for hva man tenker og mener før og etter at man får barn...

 

Før jeg fikk barn syntes jeg heller ikke at det gjorde noe at barn gråt, det skal jo barn gjøre og de tåler det... Men etter at jeg har fått barn så skjærer det meg jo i hjerte hver gang gutten gråter og jeg har alltid lyst til å ordne det gutten gråter for... )

[Gjest]

Det er sant. Det er visst mye verre å høre sitt eget barn gråte, enn å høre på andre sine barn. Sikkert fordi vi har instinkter som sier at vi skal hjelpe dem.

På helsestasjonen sist, så gråt min gutt helt hysterisk. Da var det ei av de andre som ville "trøste" meg, og sa: "Man han gråter ikke så høyt, da. Min gråter mye høyere når han først gråter". :-D

Jeg tror nok at det kommer an på hvem sine ører det er som hører!

[-carina-]

Akkurat det jeg mente...

Som jeg forstår nå etter å ha fått barn selv, men som jeg ikke forstod før jeg fikk barn. Og som min venninne heller ikke forstod da, men som hun helt sikkert forstår i januar...

 

Har jammen måtte forandre noen meninger etter å ha fått barn selv, ja! )

 

[Anonym bruker]

skjønte ikke den helt jeg? var det teit sagt av venninnen din? Hun ville vel bare være hyggelig? Så nå gleder du deg til hennes baby gråter?? Det er vel ikke akkurat videre sympatisk?