ABC-fødsel

[Ravna]

Fredag 17. mars var jeg på kontroll hos jordmor på ABC. Det var da åtte dager til terminen 25. mars, og jeg begynte å føle meg mer enn fødeklar. Slimproppen hadde gått for tre uker siden, og jeg hadde hatt ganske harde kynnere omtrent like lenge. De siste dagene var det som om samme kynner varte i flere timer, magen var hard nesten konstant. Jeg hadde også tatt bringebærkapsler i tre uker, tre stk to ganger om dagen, men akkurat denne dagen var boksen tom, og jeg bestemte meg for ikke å kjøpe en ny, siden jeg egentlig ikke hadde noe tro på det. Hadde dessuten fått beskjed om litt lite fostervann på UL to dager tidligere, håpet jo at ting ville skje før det ble nødvendig å sette fødselen i gang.

Jordmor kunne slå fast at alt var bra med den lille i magen, og tilbød seg å prøve å strippe meg da jeg fortalte hvor utålmodig jeg var, noe jeg tok imot med takk.

Strippingen var ikke vond i det hele tatt, bare litt svakt ubehagelig. Jordmor kunne etterpå fortelle meg at jeg hadde ca fire cm åpning, men hun kunne ikke si noe om når jeg kunne vente meg fødsel. Hun anbefalte meg å gå litt etter strippingen, og siden været var fint, gikk jeg først fra Ullevål til Majorstua (ikke kjempelangt, men nok når man har høygravid kropp), før jeg fikk gjort unna noen ærend på et kjøpesenter, der jeg passet på å gå mest mulig i trapper. Så dro jeg hjemover, og handlet masse tunge ting i butikken og slepte det i hus før jeg omsider fikk satt meg i lenestolen.

Hadde mye kynnere utover kvelden, og jeg småblødde litt, men det hadde jeg fått beskjed om at ville skje etter strippingen. Mot midnatt begynte kynnerene å bli litt vonde, som svake menssmerter, og jeg regnet med at det var maserier. Klokken to gikk vi og la oss (datteren min var hos faren sin, og da er vi alltid så lenge oppe). Tidlig neste morgen, lørdag 18 mars, våknet jeg av en smerte i magen, omtrent som når man våkner av at mensen har kommet. Så på klokken, den var 05.20. , og mannen min sov. Jeg krabbet ut av sengen for å gå på do, men da jeg reiste meg opp kjente jeg til min overraskelse at noe rant nedover lårene. Jeg skyndte meg ut på badet for å se hva det var, og ble ganske forskrekket da jeg så at det var blod! Kjente flere tak i magen med noen få minutters mellomrom, omtrent så vonde som det jeg våknet av. Jeg kjente ikke noen bevegelse fra babyen, og jeg ble sittende en stund og dytte på magen, uten resultat. Ble litt bekymret, og bestemte meg for å ringe ABC. De mente jeg kunne ta blødningen med ro, ettersom jeg hadde blitt strippet, og ba meg drikke noe søtt. Hvis jeg ikke kjente liv innen ti minutter, skulle jeg ringe tilbake. Jeg nevnte takene i magen, og da de hørte hvor hyppige de var, ba de meg om å komme til kontroll uansett.

Jeg tok meg et glass brus, og da ble det liv i magen nesten med en gang. Pustet lettet ut, og gikk tilbake til badet for å forberede meg litt, dersom det skulle vise seg å være noe mer enn maserier på gang. (Fikk blant annet ordnet med klystèr, som jeg hadde kjøpt inn på forhånd. Hadde veldig liten lyst til å ta det på sykehuset mens mannen min ventet utenfor dodøra).

Da jeg hadde stelt meg litt, gikk jeg for å vekke han som fremdeles sov søtt. Forklarte at jeg muligens hadde veer, og at føden ville ha meg inn til en kontroll. Jeg spurte om vi skulle ta taxi, men han insisterte på at han kunne kjøre, så det ble egen bil.

Underveis til sykehuset ble jeg temmelig sikker på at det som foregikk i kroppen min var mer enn maserier. Takene kom med tre til fire minutters mellomrom, varte i litt under ett minutt, og de ble merkbart vondere på de 20 minuttene det tok oss å komme til Ullevål.

Vi var fremme ved sykehuset ca klokken syv på morgenen, og vi ble tatt imot av en hyggelig jordmor. Hun tok oss med inn på en fødestue, og undersøkte meg. Jeg hadde fremdeles fire cm åpning, men hun tøyde det til nesten fem. Hun mente at det var liten tvil om at fødselen var i gang.

Så gikk hun ut, og der satt vi, mannen min og jeg, og tittet på hverandre. Ingen av oss hadde nok egentlig trodd at noe kom til å skje før terminen, og det var fremdeles en uke til!

Halv åtte var det jormorskifte, og en veldig søt jordmor kom inn og presenterte seg for oss. Veene kom med samme hyppighet som før, men de ble stadig vondere. Jeg satt i en lenestol og pustet meg gjennom dem.

Halv ni tok mannen min seg en tur ut for å få seg litt frisk luft, og mens han var ute merket jeg plutselig at det rant mellom bena. Det hadde kommet masse blodig slim, og jeg ringte på jordmor. Forrige gang jeg fødte, var det ikke noe blod før etter at barnet var ute, så jeg ble ganske redd, men jordmor beroliget meg med at slike tegnblødninger var helt normale og ufarlige. Hun skjekket åpning, den var omtrent som før. Hun sjekket også fosterlyden, og den var litt høy. Jeg fikk derfor beskjed om at jeg ikke kunne gå i badekaret enda, ettersom det gjerne økte fosterlyden enda mer. En time senere kom riene med samme hyppighet og varighet, men de var adskillig vondere. Ble ganske kvalm, så jeg gikk ut på badet og kastet opp med vilje, bare for å få det overstått. Jordmor sjekket fosterlyden igjen, den var på 170, og hun bestemte seg for å ta ctg på meg. De trillet inn et apparat, festet beltet til magen min, og gav meg en slags knapp til å trykke på hver gang jeg kjente bevegelse fra babyen. Det med trykking på knappen gav jeg fort opp- hadde ikke sjanse til å kjenne bevegelse gjennom riene. Det var noe galt m,ed ctg-apparatet, og en alarmlyd kom flere ganger. Første gangen tror jeg både mannen min og jeg holdt på å dø av sjokk, jeg var sikker på at det betydde at den ikke lenger registrerte fosterlyd, men jordmor beroliget oss med at det bare var en feil på aparatet. Slike maskiner burde ikke ha lyd!

Etter en stund tok de apparatet vekk, jordmor sa hun skulle diskutere resultatet med en annen jormor. De kom til at alt foreløpig var i orden, men oppfordret meg til å gå litt rundt for å hjelpe barnet nedover i bekkenet. Det var ikke lett å gå, riene var vonde, men jeg hang over "prekestolen" og klarte det på et vis. Fant ut at riene var lettere å komme gjennom hvis jeg vugget fra ben til ben mens de stod på. Blødde mer. Etter en stund orket jeg ikke å gå lenger, lå bare strak på sengen og fantaserte om lystgass.

Neste gang fosterlyden ble sjekket, rundt kl 11, var den en god del lavere, og jeg fikk beskjed om at hvis den holdt seg der kunne jeg få gå i badekaret om en halv time. Etter en halv time kom jordmor tilbake og undersøkte meg, og mens hun gjorde det,gikk vannet. Kjente det bare som et lite "pop" inne i kroppen.

Dessverre ble badet utsatt enda litt til på grunn av dette, for jormor ville at jeg skulle ta på meg et bind slik at hun kunne vurdere fargen på vannet. Det gikk ytterligere en halv time før jeg fikk gå i badekaret, klokken var 12 da jeg steg oppi.

Det var deilig å komme i badekaret, og jeg fikk bruke dusjen mot de områdene av magen og ryggen der smertene var størst. Brukte masse varmtvann, og snart ble det så varmt at jeg ikke orket å bruke dusjen lenger. Heldigvis hadde mannen min fulgt med på det fødselsforberedende kurset vi var på, og ba om å få noen kluter. Deretter gikk han i skytteltrafikk mellom vasken og badekaret med kluter fuktet i kaldt vann. Tror nesten aldri jeg har vært så takknemlig for noe som for de klutene!

Riene kom veldig tett etter at jeg gikk i badekaret, og ganske snart begynte de å endre seg, og jeg kjente et press nedover. Jordmor slo fast at det var full åpning, fire cm de siste 45 minuttene.

Jeg hadde glemt at pressveer føltes så brutalt. Vanlige veer er "bare" vonde, men pressveene føltes som en invasjon av kroppen. Forrige gang jeg opplevde det, fikk jeg litt panikk og turde ikke å presse med en gang, men denne gangen klarte jeg å si til meg selv at det bare var å prøve å få det overstått så fort som mulig. Selve utdrivningsfasen tok 15 minutter, så det gikk ganske raskt (og takk for det!). Jeg holdt mannen min i hånden, spendte kroppen bakover og presset det jeg maktet-og plutselig, 13.07., hadde jeg født! Jormor la en bitte liten skapning, fullstendig innsmurt i talg, opp i armene mine. Jeg tenkte ikke på å spørre om kjønn eller noe som helst, jeg var i et slags sjokk, tror jeg, over at det faktisk hadde kommet en baby. Mannen min satt på badekarkanten med tårer i øynene. Den følelsen lar seg bare ikke beskrive, så jeg skal ikke prøve, men dere som har født vet nok hva jeg mener!

Etter noen minutter ble den lille gutten (det var en gutt, som de sa på ul-en) pakket inn i håndklær og gitt til faren sin, mens vi ventet på morkaken. Den kom uten problemer noen minutter senere, og så ble jeg tatt opp av badet for å stelles. Akkurat som ved forrige fødsel kom jeg fra det med et par overflatiske rift, og det ble satt et par sting "for sikkerhets skyld". Ingen revning bakover i det hele tatt, jeg takker oljemassasjen i ukene før fødselen for det!

Jeg opplevde nok denne fødselen som vondere enn den forrige, sikkert fordi jeg ikke hadde smertestillende av noe slag, men jeg følte meg hele tiden trygg og godt ivaretatt.

Vi ble liggende i dobbeltsenga på fødestua i tre-fire timer etter fødselen. Den lille gutten vår sugde fint på brystet ved første forsøk, og etter en stund sovnet han. Vi ble liggende og bare sluke ham med øynene, han var så nydelig! Han hadde masse svart hår, det hadde jeg ikke trodd, og liknet litt på faren og litt på storesøsteren sin. Han var 53 cm lang, veide 3715 gram, og hadde hodeomkrets på 35 cm.

De to neste dagene tilbragte vi på pasienthotellet på ABC. Det er dager jeg aldri kommer til å glemme, og jeg tror de var enda mer spesielle for mannen min. Det var fantastisk å kunne være sammen om den lille hele tiden, og ikke behøve å sende far hjem til spesielle tider, slik jeg måtte da datteren min ble født og jeg lå på firemannsrom.

Etter to døgn reiste vi hjem.

Tiden etter fødselen har gått veldig bra. Jeg har mer enn nok melk, og den lille sover (stort sett) om natta. Men jeg var ikke forberedt på alle følelsene som ble satt i sving i meg. Den første uken etter fødselen begynte tårene daglig å trille helt uten grunn, og jeg fikk dårlig samvittighet ved tanken på å f eks skulle bruke tid foran pcen, eller lese en bok (selv mens jeg ammet!). Akkurat det, hvordan man kan føle seg etter en fødsel, synes jeg vi burde få mer informasjon om på forhånd.

 

Dette var min fødselshistorie, ganske så udramatisk.

Jeg får runde av med å anbefale ABC på det varmeste- de tar seg virkelig fantastisk godt av deg der! Jeg vil definitivt føde der igjen, hvis det blir aktuelt