hei hei igjen.. (meg som plutselig fikk)

[Anonym bruker]

Nok en dag er "over" og lillemor har d fint.

har hatt henne på brystet noen timer idag, er lei meg for at det ikke blir flere.. føler meg som sagt slem og at jeg ikke bryr meg, men d gjør jeg.

mer enn noen ting annet..

om en uke eller to kunne jeg få bade henne, sa de.

jeg kjente at tårene kom igjen da også.. " da kan du få lov "

føles så feil.. er jo jenta MI.. må da få bestemme det selv.

 

har lyst å reise til foreldrene mine og vise hu fram, og..

vil være en ordentlig familie..

jeg kommer sikkert ikke til å amme heller, for det er nesten ikke melk å hente. De sa det sikkert var fordi at jeg var så stressa..

 

hvordan kan de vite at jeg er det?

jeg sitter jo der rolig som få på dagen.. og smiler og later som at ting er fint..

 

og barnerommet står her bare å virker så tomt..

mannen min sier det virker som jeg sørger, nesten som hun er død.

 

jeg klarer bare ikke å se for meg at hun en dag blir med hjem...

hun bare ligger der så liten folkens.. hvordan klarte dere det??

og hvorfor klarer ikke jeg det??

er jo ikke den eneste jeg, men..

[har en liten spire i magen min]

signerer med nick jeg nå.. siden jeg sikkert kommer til å være her litt..

føler det som en "trygghet" å kunne "snakke" med dere...

godt å få råd, uten å må sitte ansikt til ansikt.

kanskje det er lettere å skrive ned følelser?

[3ihjerter]

Kjære deg!!!

Føler veldig med deg i denne tiden med alt du går igjennom. Det er mye som skjer både med din kropp og den vesle jenta di..

Jeg følte det veldig slik som deg, og tror det er veldig normalt. Ble kjent med flere andre mødre på nyfødt avdelingen og vi har hatt de samme følelsene rundt det. Ville ikke at de(tvillinger) skulle trenge andre enn meg, og som du synes jeg det var utrolig rart at jeg en dag skulle hjem med de..

Men tro meg, DU klarer det helt fint. Vær flink å prate med de som steller barnet ditt, de skal være der for deg også, og har lang erfaring med "sånne som oss"..

Jeg svarer deg gjerne på innlegg også hvis du føler det kan være til hjelp!!! Stor klem fra meg til deg!!!

[Gjest]

Hei kjære deg!

 

Jeg fødte lillegutt 8 uker før tiden for 16 mnd siden nå. Det kom som et sjokk på oss også. Jeg fikk morkakeløsning og måtte ta krisesnitt, veldig dramatisk oppplevelse... MEN det ordner seg til slutt! Jeg og synes det var en tøff tid på sykehuset, spesielt med det du nevner: å ikke få "bestemme" over ditt eget barn!! Prøv å tenke på at det er til barnets beste og at om ikke lenge kan du nyyyyte tiden med barnet ditt! Jeg fikk faktisk til ammingen, selv med keisersnitt og stress, men om du ikke får til det, gjør ikke det noen ting, barn vokser opp like fint på MME! Noen tips hvis du vil prøve å få det til: Stress ned!!!! Sov så MYE som mulig når du ikke er ikke hos barnet ditt. Drikke litervis med vann hver dag, og pump deg hver 4. time.

 

Snakk med noen som jobber på sykehuset i stedet forå å gå med negative tanker hele dagen. De er vant til mammer som oss som bekymrer seg! Deter jobben dems, så vær så snill å gjør det....

 

Kjære deg: Dette kommer dere til å klare. Om ikke lenge er dere hjemme igjen, og sånn som meg: Har en på 16. mnd som stabber rundt, og det leeeeenge siden bekymringer og sykehus...

 

Lykke til:o)

[*Maggi*]

hei hei: )

Så bra at vesla har det bra! Fikk du spurt noen om de har noen du kan snakke med på sykehuset?

Ellers er det nok riktig at det er lettere å få skrevet ned følelser enn å si dem, og det letter også på trykket å få skrevet dem ned. Jeg skrev dagbok så godt som hver dag under sykehusoppholdet, og det hjalp meg veldig der og da (fikk likevel reaksjonen etter en tid da, som du vet.....)

[Anonym bruker]

Hei og gratulerer med jenta !

 

Jeg må si jeg kjenner meg godt igjen i innleggene dine og føler med deg. Det er ikke lett å bli kastet inn i en slik ny tilværelse.

Livet ble ikke akkurat slik man trodde.

 

Jeg fødte selv et prematurt barn i uke 25. En kaotisk tid med masse oppturer og nedturer. Masse hormoner i sving.

 

Jeg var også den som latet som ingenting, mens følelsene inni meg var svært vonde.

 

Etterhvert ble jeg så sliten og søvnløs, og gikk inn i en depresjon.

Det snudde da jeg begynte med lavdose antidepressiva (etter 2 mnd), og tankene om alt som var vanskelig gled sakte med sikkert over. Det var garantert det som gjorde at jeg fikk hodet over vann igjen.

 

Jeg sier ikke at du har en depresjon, og at antidepressiva ikke er noen lettvinn løsning. Men for meg var det reddningen der og da.

 

Men jeg tror du har ganske vanlige reaksjoner i den situasjonen du er i, men du må være oppmerksom på forskjellen på en depresjon eller om det kun er naturlige reaksjoner på tilstanden du er i nå.

 

Vet jeg beveger meg litt på tynn is når jeg skriver dette, men klarer du og dine omgivelsene å tyde dine reaksjoner, vil det kunne være til hjelp for deg.

 

For øvrig kan jeg nevne at jeg koste meg veldig med lillegutt etter hjemreisen, da ble han endelig min, den følelsen hadde jeg ikke på sykehuset.

 

Lykke til videre !

[Anonym bruker]

Hei igjen !

 

Det var jeg som skrev innlegget over.

 

Jeg har lest noen av det andre du har skrevet her på siden, og det du nevner noe om at du tror det kan "klikke" for deg, eller at du er i en psykose. Akkurat slik følte jeg også de første 14 dagene. Det var en slik "ut av meg selv opplevelse" som jeg aldri noensinne hadde opplevd tidligere.

Dette gikk heldigvis over av seg selv .

Søvnløsheten overtok etterhvert som tiden gikk, og da skjønte jeg selv at det dreide seg om en depresjon.

Og jeg måtte ty til medisiner, noe jeg i utgangspunktet ikke ville.

 

Hvordan man klarer det ? Et godt spørsmål, det er vel slik at en mobiliserer alle krefter når ting står på. I ettertid så skjønner man nesten ikke selv at en klarte det.

 

Men dette klarer du ! Det er jeg helt sikker på !

 

Etter 3 måneder fikk vi hjemgutten vår, det var utrolig deilig, og morsfølelsen kom for fullt.

I dag er han er flott gutt på 4 år .Og klarer seg godt på alle områder.

 

 

 

[jojjo]

Hei,

 

jeg har begynt å svare mange ganger jeg, og så har det trillet et par tårer hver gang og så har vesla våkna eller et eller annet sånn Tror det er viktig å si til seg selv at man skal få føle det man føler, ennå vesla er snart fire måneder nå, en helt nudelig og "perfekt" baby som gir så masse glede, så er det akkurat som jeg fortsatt har en liten "sorg" når det gjelder fødselen og den første tida på sykehuset. Selv om alt gikk bra liksom. Hvis man greier å snakke med noen er det sikkert kjempebra, har tenkt på det mange ganger senere, man er litt ensom med følelsene sine. I barselgruppa mi så har jo alle en helt annen opplevelse (og mye større babyer), jeg liksom misunner alle den tida de gikk og sleit på overtid, og den lange fæle fødselen de hadde.., som de syns var helt pyton! Jeg liksom ser i øynene deres at det er vanskelig å sette seg inn i dette, så da blir det til at jeg ikke sier så mye..

 

Jeg tror det er sjokket når man plutselig føder, svangerskapet er jo vanligvis en gradvis forberedelse for kroppen og sjelen. For oss som ikke har gått helt etter boka så er vi bare nødt til å ta tida til hjelp for å finne igjen balansen etter noe sånt. Og tida på sykehuset er jo så tøff, babyen er et sted og du på barsel og du må pompe og komme deg sjøl og være hos babyen og..Man får liksom aldri pustet ut eller "sett" på babyen sin eller noe før etter en stund. Heldigvis kommer det lettere dager! Sjøl måtte jeg ha planlagt keisersnitt, og selv om jeg visste det en stund på forhånd, så grein jeg meg gjennom de siste dagene. Var akkurat som hele kroppen og hodet strittet imot, jeg var ikke "der" liksom. Tenkte bare på at nå skulle jeg liksom "sparke" barnet ut av magen, det var akkurat som at fornuftige argumenter om at hun ikke kunne vokse der inne ikke beit på de følelsene.

 

Har etterhvert funnet en slags balanse i dette og sier til meg selv at det er lov å føle både sorg og glede oppi alt, og det er lov å la ting komme gradvis, det er umulig å ha morsfølelse og alt mulig fiks ferdig oppi noe sånt. Hadde dette skjedd meg igjen hadde jeg gått mer inn for å finne noen å snakke med som forsto tror jeg, pr nå har jeg ingen. Det som hjalp meg mye var å være mest mulig i nærkontakt med vesla, liksom "tømme" hodet og bare sitte i en stol med henne. Da følte jeg at det var oss to selv om det var mange andre som hadde et ord med i laget, og det lindret liksom følelsene rundt fødselen. Det er jo bare du som er mor uansett og skal være det i det lange løp. Etterpå har jeg tenkt på hvor mye hjelp jeg fikk der som "vanlige" fødende ikke får. Fikk hjelp til å prøve å amme hver eneste gang, stell osv osv.

 

Jeg kunne bo på sykehuset og rusle rundt der hele døgnet om jeg ville. Med unntak av legevisitten kunne jeg være der kontinuerlig. Selv om det er mye styr og apparater og folk og sånn, så må man ikke føle seg utenfor, for målet er jo at mor og barn skal greie seg selv til slutt. Og ingenting kan erstatte kroppskontakt og kos med mor, det vet jo de også Så må man bare passe på å hvile seg (ikke lett) for du sjøl skal jo og komme til krefter etter fødselen osv.

 

Husker godt også følelsen av at herregud liksom, hvordan kan jeg ta med meg dette knøttet her ut i den store verden..Første gang jeg skulle gå til helsestasjonen holdt jeg på å snu og rømme hjem. Men akkurat det går fort over:) Så utviklet hun seg kjempefort, og nå har jeg nesten glemt hvor liten hun var, og selv om det sitter igjen et lite skår fra sykehustida i hjertet til mamsen, så begynner det liksom å bli lenge siden allerede

 

gratulerer med vesla di og masse lykke til!

[har en liten spire i magen min]

tusen takk!

har sovet hjemme i natt, og skal reise ned til sykehuset nå.

mannen min sov der i natt.

jeg har tenkt og tenkt, og tror kanskje jeg skal snakke med psykologen der nede.

Har fått tilbudet, 3 ganger, men takket nei.

liker ikke tanken, men kanskje det er det letteste og greieste.

Ellers har jeg fått litt mer "gnist" av å skrive med dere, og få de oppmuntrende ordene.. er kanskje det jeg trenger.

 

Er veldig glad i lillemor, helt ubeskrivelig.

hvorfor kan jeg ikke vise det?

i går gikk jeg inn og ut av rommet hennes, og tenkte at der skulle hu vært.

vil så gjerne huske fødselen, at hun ble lagt på brystet mitt.

Men det gjør jeg jo ikke.. for det skjedde ikke.

 

Istede har jeg bare vonde minner av at jeg våknet alene, uten mannen min. Da jeg tok meg på magen kjente jeg jo også at barnet var ute...

men lite visste jeg om det var jeg eller barnet som var dødt..

 

tror faktisk jeg følte meg død...

 

men! ny dag,nye muligheter.

skal komme meg nedover og være med familien min.

 

 

nok en gang, takk for svar...

 

betyr så mye for meg. tror faktisk d hjelper mer enn en psykolog.

dere har jo vært igjennom det!

[Guttemamma x 3]

Føler med deg. Tida på sykehuset er veldig hard.

 

Jeg hadde heller ikke så mye melk i begynnelsen, men da Lillemann fikk komme litt ut og ligge på brystet økte produksjonen. På Rikshospitalet sa de at det ikke var nødvendig å stresse sånn med melkeproduksjonen. Synes å huske at de sa det kunne ta opptil 14 dager før den kom i gang etter en dramatisk prematurfødsel. Det er vel litt tidlig for deg enda, men du kan sikkert få resept på nesespray som hjelper til med utdrivingsrefleksen. Uansett; det går helt fint med MME også.

 

Jeg snakket mye med de som jobbet på intensiven/nyfødtavdelingen. Både om Lillemann og om hvordan vi hadde det. Prøv å snakk med dem, de er proffe og kan hjelpe deg.

 

Vi hadde ikke fått handlet inn noe før han ble født, og på sykehuset var vi bare fokusert på dagen-i-dag. ”Plutselig” begynte de å snakke om å skrive ham ut og da måtte ”panikk-handle” klær og utstyr. Vi beholdt dette dagen-i-dag-fokuset leng. Vi tenkte rett og slett aldri tanken på at ”neste år på denne tiden” kommer han til å si ”mamma” og ”pappa”.