Grudde meg noe helt forferdelig

[Bubba75]

Jeg gikk å grudde meg i nesten 9 mnd til å føde. Når den første gleden over at jeg var gravid gikk over, så kom redselen for fødselen.

Da vannet gikk, tenkte jeg at hvis jeg gikk å la meg igjen, så gikk det sikkert over. Selv om jeg den siste tida hadde hatt så bekkenløsning at jeg nesten ikke klarte å røre på meg, så var jeg absolutt ikke klar for noen fødsel.

Så dro vi på sykehuset (hodet hadde ikke festa seg, så vi måtte dit). Der varte og rakk det, men til slutt kom vi da inn på en fødestue. Etter en stund holdt vi på å bli kasta ut igjen derfra, fordi det ikke ble noen større åpning. Jeg var hysterisk redd og fikk lystgass. Den ble jeg forferdelig kvalm av, så det funka ikke. Så fikk jeg grått meg til epidural. Mens vi ventet på hun som skulle sette epiduralen fikk jeg klyster og da ble det fart i sakene. Hadde noen veer da som ikke var veldig gode, men fortsatt var redselen for det som var foran meg altoverskyggende. Da jeg satt på sengekanten med epiduralnåla mot ryggen, var det en som spurte om jeg hadde pressveer. Tror ikke det tok mer enn 5 min fra jeg fikk innvilget epidurat til hun var der, men da var det for sent.

Jeg presset, gren, og sa gang på gang at jeg absolutt ikke var klar for å føde, og at dette turte jeg ikke. Det høres utrolig teit ut, men jeg ville hjem. Kom jeg hjem, gikk det sikkert over.. Fødselen stoppet opp, jeg ble klippet, sprakk så mye det går ann, og vesla ble til slutt tatt med sugekopp. Jeg fikk ros fra jordmødrene fordi jeg hadde hatt dagens tøffeste fødsel, men at jeg med en gang det var over tenkte på mannen min. (Han hadde helt angst for å skulle klippe navlesnora. Jeg var redd han ikke kom til å tørre å si fra selv, så når vesla hadde kommet ut var det noe av det første jeg sa.)

Det merkelige er, at selv om fødselen i følge jordmødrene var veldig tøff, så syntes jeg ikke det, hverken da eller nå. Jeg hadde vært så utrolig redd på forhånd, og jeg fortsatte gjennom hele fødselen å være redd for noe som lå foran meg. Og så pluselig var det over! Selvsagt var det slitsomt, men det orker man jo. Og jeg hadde to fryktelig vonde veer, men da gikk det fra ingen til full åpning på de to. Det eneste jeg gruer meg til når vi skal prøve å få et barn til, er å gå gravid i 9 mnd. Det er slitsomt det!