om å ta skrittet og hoppe ut i det

[jennida*18.07.08]

hei dere!

jeg er 21 og har så lyst på en liten at jeg smugleser her på BIM hver dag. tror det som hindrer meg fra å ta skrittet er kanskje min frykt for hva omgivelsene vil si. På universitetet der jeg er hver dag, er det ut på byn og livet uten forpliktelser som er best. Er jeg pysete?

Hva gjorde at dere turte? hva med foreldrene? mine støtter meg så høylytt i å ta utdannelse først, at det er vondt å tenke at jeg egentlig ville tatt den litt etter hvert..

 

pluss!

Har forlovet meg og skal gifte meg til sommeren, så nå er det nesten bare meg selv igjen, før magen kan begynne å vokse (kjæresten har fast jobb og lyst på så mange små som jeg vil gi han. Fantastisk!)

 

Men bortsett fra penger, ting og babysavn, hvordan forholdt dere dere til familie venner? Føler ikke de egentlig kjenner meg.. og vet de vil bli overrasket når de ser hva som kommer til å skje fremover.

 

tusen takk for at dere deler tanker og andre rare ting her på BIM!

 

[Gjest]

Min familie kommer til å tørne rett og slett. De blir nok kjempeskuffet over at jeg ødelegger planene deres om meg. hehe... Men akkurat nå så bare driter jeg i det! Vil leve mitt eget liv nå der jeg bestemmer, og ingen andre. Vil få min egen familie. Vil bli mamma. Gleder meg så!

 

Familien på min sambos side støtter oss fullt ut og er kjempeglade for at vi er prøvere...

[Gjest]

Vi bestemte oss for å få baby når mannen min fekk seg fast jobb (han har studert norsk det siste skuleåret) - og så satte vi igang vi. Det viktigaste for oss var jo at VI var klare for det. Fortalte det til familien min for to veker sidan, og dei tok det kjempefint - alle vart SKIKKELEG glade!! Hadde trudd vi kom til å få litt "var dette så lurt då? ikkje så god planlegging, nei"-feedback, men alle har berre vore superpostivie og alle gler seg til å bli besteforeldre/tanter/onklar/søskenbarn.

 

Vi har vore gift eitt år då, så det var kanskje inga bombe at det kom til å skje. For mange er det jo det økonomiske som er meir hinder enn at ein er midt i utdanninga (det kjem sikkert litt an på kva utdanning ein tek, men eg studerer språk, så det er lett å kome seg inn igjen i utdanninga), og det er klart at vi ikkje har så mykje pengar å rutte med som mange andre. Men vi arvar litt, kjøper litt brukt og litt nytt - og babyen vår kjem til å få kjærleik og mat, og det blir akkurat som då vi var små, foreldra mine var heller ikkje styrtrike (dei fekk faktisk første medan begge var studentar) - og det har jo gått fint med alle oss.

 

Så, dersom de er klare for det: Go for it! Det er ikkje familien din som skal ha baby, det er du og forloveden din - og det er berre de som kan vite om de er klare for det eller ikkje LYKKE TIL

[VinterSol+2]

heihei:)

 

Vi trodde virkelig at folk kom til å reagere negativt. Ikke hans familie, for de har virkelig ønsket seg småtråkk, men min familie (akademikere...) og alle venner og sånn..

vi var de første til å gifte seg og etablere seg, og nå de første til å få barn. Særlig jeg har også vært veldig høylydt rundt det at jeg skal iallefall ALDRI ha barn.. hehe

men så bestemte vi oss for å prøve, etter å ha vært gift i halvannet år, og kjærster i snart sju... og jammensann satt ikke spira på første forsøk!

 

De som har fått vite om det er veldig positive! Foreldrene mine syns bare det er stas, og mamma har allerede bestemt at hun skal ta meg med på nyttårssalg og spandere gravidklær til meg!

 

I tillegg er det masse kjempesnille mennesker som gjerne vil låne oss babyutstyr, vi trenger jo nesten ikke kjøpe noenting!

"dere som er studenter, vi vet jo hvor dyrt det kan være med baby, men vi har masse stæsj, dere kan jo bare låne så lenge dere vil av oss!!"

 

Er helt overrasket jeg.

 

Fått mye bedre respons enn vi trodde,

men det er klart, folk har vel forstått at vi er et seriøst og stødig par.. da syns de plutselig ikke det er så rart lenger...

 

lykke til dere:)

men vet du, bruk tida på å planlegge bryllup først, du blir inmari sliten når du er gravid! greit å slippe kvalme og trøtt i bryllupet!

 

*klem*

 

[jennida*18.07.08]

skikkelig koselig å få svar :-)

 

plus masse gode råd. Høres superfornuftig ut å fkusere på bryllupet først! god ide Da kan jeg være litt modig (gifte oss) og så litt modigere senere..

 

morsomt egentlig, for her i norge er det jo egentlig så mye støtte og hjelp hvis man bare ser seg om. kommer til å fortsette å følge med på BIM

 

 

Takk

 

[Gjest]

Jeg har flere venner som fikk barn i løpet av studietiden og de klarte fint å fullføre utdannelsen sin. Det er ikke værre å være student med små barn enn å være i jobb med små barn. Når kjæresten din i tillegg har fast jobb så vil jo økonomien være ok, så hvorfor ikke få barn dersom dere har lyst til det? Skulle gjerne fått barn tidligere i studiene jeg i stedet for nå helt i slutten (går ut i permisjon rett etter å være ferdig med studiene). Foreldrene dine er sikkert mest redd for at du A) ikke får gjort ferdig studiene og kanskje at du ikke får levet livet nok før du setter i gang med familie og alle de forpliktelsene som følger med.

 

Min erfaring er at kritikken omkring det å få barn plutselig dør ut når en faktisk er gravid....er jo liksom ikke så mye å gjøre da + at foreldre og venner syns gjerne det er gøy med barn. Før jeg ble gravid, og mange rundt meg enset at vi planla barn fikk vi høre sånne ting som: Du må skaffe deg en jobb du liker først, tenk om du ikke klarer å bli ferdig med studiene da, vil dere ikke reise rundt og se verden først.....men ikke et pip etterpå da. Bryr meg uansett ikke så mye om omgivelsene. Det er jeg som skal leve med mine valg og selv om jeg gjerne hører på råd føler jeg ikke noen forpliktelse til å følge dem Jeg vil anbefale deg å føle etter hva som blir riktig for deg. Kanskje du selv har lyst til å leve med null forpliktelser en stund til, eller kanskje det er på tide med barn...det vet du selv best.

[Twins i magen <3]

Vi hadde snakket om det i smug, og jeg hadde sluttet på pillen... men pga rar mens måtte jeg begynne på igjen for å rette den opp. Men etter ti dager på den nye pillen begynte jeg å ane at det kanskje var noe på gang, og det var det Så på en måte var det ikke planlagt, for vi hadde på en måte lagt det på is etter jeg begynte på pillen igjen.

Men når vi fortalte det til foreldrene våre (vi er begge studenter), var det bare positivt. De sier at så lenge vi ikke ser mørkt på det, så skal i hvertfall ikke de si noe vondt om det. De bare gleder seg og synes det er spennende de Første barnebarn på begge sider, så dette blir stort! Dessuten er det veldig lagt til rette for studenter med barn her i Trondheim Med billige studentbarnehager, og full barnehagedekning og greier.

[Jussbaby]

Heisann!

Eg er 29 år, og er også litt i prøvesonen.. En skulle kanskje tru at ingen ville reagere på at eg vart "svanger", men saken er den at eg går 2. året på juss, og dei fleste ser på meg som besluttsom osv... Uansett alder er det viktigaste at ein blir gravid med dei rette intensjonar.. dvs at ein ikkje pnlegg barn fordi ein er lei av å studere, kjeder seg, vil tilføre forholdet noke nytt e.l. EIn må kjenne seg sjølv og være sikker på at dette takler ein som mor og ikkje minst som eit par. Eg har aldri følt at "eggstokkane" mine har ropt, som enkelte seier, helt til for et halvt år siden.. då følte eg meg endelig voksen til å kjenne på at eg ønsker å vise omsorg for et lite nurk. Eg kan ikkje få sagt nok at det absolutt aller beste er å gjere seg ferdig med en utdannelse. Hadde eg fått valgt i dag hadde eg gjort meg sjølv ferdig med utdanning før eg var 27 for deretter å tenke på barn.. Men livet går i ulike retninger og mennesker er forskjellige. Så mitt råd er: bli gravid med dei rette intensjonar!!