Har dere angst...? Litt lang.

[Lree]

Har ei jente som ble født uke 29, 960 g og 35 cm. Har ikke hatt NOEN problemer, hun klarte seg kjempefint da hun ble født. Nå er hun 20 mnd og er verdens fineste. Som en helt vanlig unge. Problemet jeg tar opp er egentlig meg og det jeg føler når hun er syk. Syk da mener jeg feber, ørebetennelse og nå: oppkast. Jeg får rett og slett angst. Vet ikke hva som utløser det, men hvis jeg gir meg selv lov til det nå så kan jeg begynne å storgrine. Hun begynte å kaste opp i går kveld og har gjort det i hele natt. Trodde hun ble bra utover dagen, men etter middagen kastet hun opp igjen. Dette er sikkert normalt, det er bare jeg som ikke har erfaring, men jeg er altså ubeskrivelig nervøs, og jeg vet ikke hva jeg er nervøs for. Jeg har vondt i magen og kjenner at hele kroppen knyter seg. Jeg ser på henne nesten hele tiden og "ser" at hun skal til å kaste opp selv om hun ikke gjør det.

 

Tenker egentlig også ofte på døden. Altså redselen for at hun skal dø. Ofte da mener jeg minst en gang i uka, kanskje annenhver dag.

 

Er det noen andre som har det slik? Ikke si jeg skal gå til psykolog for det vet jeg nesten helt sikkert at jeg ikke kommer til å gjøre.

[Anonym bruker]

Hei=)

Har også en 29uker. Kjenner meg litt igjen i det du sier.. Jeg har også i perioder vært EKSTEMT redd for at hun skal dø, og også at jeg skal dø fra henne. Er ikke godt å ha det sånn, men jeg tror det kan være mange faktorer til at du føler det slik... Kanskje du er veldig sliten, både psykisk og/eller fysisk, da pleier visst slike følelser å komme snikende, men jeg tror også at det har noe med den traumatiske opplevelsen vi har hatt ifbm å ha fått et prematurt barn.. Jeg har hatt det veldig periodevis, og særlig i perioder hvoor jeg har vært veldig sliten, eller følt at hun har vært ekstremt krevende over lengre tid... + mangel på nattesøvn o.l.

Jeg gikk til helsesøster og fikk pratet med henne og en barnepsykolog for å høre litt hva de tenkte... De sa at hvis det ble en ting som preget hverdagen min i stor grad, burde jeg hvertfall få "pratet ut" om det, men jeg har med tid og stunder og etterhvert mer nattesøvn klart å bearbeide det selv på et vis... Kanksje det innhenter meg igjen om en stund, hvem vet...

Tror hvertfall at det du opplever er veldig vanlig, kan til og med være en form for posttraumatisk stress.. Hvis du føler at dette tar helt overhånd i hverdagen din vil jeg nok om ikke anbefale deg å gå til psykolog, så hvertfall få snakket ut om det med en terapeut, en god venn eller hvis du har...partneren din.

Hørtes dette litt kjent ut, eller er det absolutt ikke sånn du mente...?

uansett...lykke til=)

[Lree]

Joda, det har nok mye med at jeg er stressa for jeg begynte på sykepleiestudiet i høst og det har vært et enormt slit og press. Har forprøve den 13. des og jeg er så sikker på at jeg ikke består. Spesielt nå som hun har blitt syk på de sårt trengte lesedagene mine. Jeg har prøvd å snakke med samboeren, men han sier bare at "slik må du ikke gå og tenke for da blir du bare skrullete". Det er jo ikke noe jeg planlegger, tankene bare detter inn i hodet. Bare det å skrive det ned her inne hjelper på littegrann, men har på følelsen at dette er noe som kommer til å sitte lenge. Uansett, tusen takk for at du ville svare.

[Anonym bruker]

HAr faktisk selv også gått gejnnom det studiet, uten barn forøvrig, det var før hennes tid, men jeg vet hvor tøft det er, og beundrer de som klarer å gå gjennom et så krevende studium i tillegg MED barn. Det står det respekt av. Hadde en god venninne på studiet som gikk sammen med meg de to siste årene som var alene med to små barn... hun klarte det hun, og da kommer du til å klare det du også... I verstefall får du jo bare ta deg pauser underveis.... Er jo ikke KRISE om du stryker nå, det er jo bare å ta det opp igjen etter jul... Men du burde nok prøve å endre tankegangen din litt ,og innstille deg på at DETTE skal du fa**** meg greie...=) Kan du ikke lage en avtale med samboeren om to kvelder i uka f.eks hvor du drar på skolen og leser...Eller at han er hjemme med henne hele dagen hvis hun er syk, så får du hele dager til å lese.. Uff...vet at det sikkert er helt teit å komme med sånne råd, for du har sikkert vurdert alle muligheter selv, men innimellom trenger man ofte at noen andre hjelper en litt med å se andre løsninger... Tror du trenger litt "alenetid" på å komme deg litt til hektene igjen, så du får satt inn sluttspurten mot prøven din... Det ordner seg nok skal du se...lykke til=)

[Anonym bruker]

ja jeg skal si deg det at det er ikke en lett burde å bære,, jeg sliter enormt med angst,, lille gutten har vært så mye syk og vært mye på sykehuset det første året sitt,, inn å ut,, vi er konstant til lege,hs føler jeg , hjan b.lir fort syk ,, dette har resultert i angst til meg, jeg sliter faktisk så ille med det at jeg bli medisinert, er konstant redd for lille gutten ! orker ikke snakke så mye om det, er såå utrolig sårt ,, men vill bare si jeg forstår dæ utrolig godt,,,

[Lree]

Jeg begynte på sykepleien fordi jeg hadde det faktisk veldig bra på nyfødtavdelingen på Haukeland. Vet det er flere som har opplevd både det ene og det andre der, og som ikke kan si seg enig med meg, men jeg gruet meg faktisk til å reise derifra. Sikkert av flere grunner, men jeg ble kjent med andre mødre som jeg har god kontakt med nå, og jeg følte også at de har svært stor kompetanse der oppe. Jeg må si at jeg ønsker å jobbe der, i det minste når vi skal i sykehuspraksis andre året. Kanskje jeg kan gi noen noe av den trygghetsfølelsen jeg fikk fra pleiere og leger da jeg var der. Dette var kanskje litt utenom opprinnelig tema og feil forum, men i og med at det ble snakk om skole her så vil jeg bare si at jeg er KJEMPEGLAD for at jeg begynte på sykepleiestudiet. Jeg har egentlig kontroll på leseopplegget mitt, men med fare for å høre en smule egoistisk ut så kom denne oppkastperioden her på et utrolig dårlig tidspunkt. Samtidig som at jeg ble bare enda mer stresset enn før.

 

Jeg har lurt på mange ganger om jeg har valgt rett i å ta dette studiet med tanke på at jeg blir så lett påvirket av andres historier om sykdom og syke barn osv. Andre greier det så hvorfor ikke jeg? Det viktige der er vel å skille veldig mellom jobb og privatliv. Jaja, det var kveldens "terapi". Faktisk ganske greit å få ting ut gjennom tastaturet også. Ble liksom bare tømming av tanker, men er jo ingen som må svare på dette her da. God natt.

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Hei *klem* Jeg starter med en klem, fordi jeg vet hvordan du har det. Ikke det med studiene og greier, med det med barnet ditt. Jeg har en 27+3'er.. fikk to gutter, den minste var 484 gram. Han levde bare en måned.. Men andremann, som var 1058 gram lever i beste velgående i dag

 

Min tanke om hvorfor du er så livredd når barnet ditt blir sykt er helt logisk og veldig veldig naturlig, er jeg ganske sikker på. Du fikk jo også et lite barn, og var sikkert ganske lenge på nyfødt intensiv.. og der er de jo ganske "på hugget" når det gjelder sykdoms-symptomer, og bakterier, og "misfarginger" på barn eller ekskrementer.. Så når barnet ditt blir sykt, tror jeg at underbevisstheten din "husker" den angsten du gikk med på intensivavdelinga. Jeg gikk hvertfall med den, hvertfall mens vi var på Ullevål.. Når vi ble flyttet til det lokale sykehuset her, så var det fordi han hadde blitt så sterk og fin.. Og det er jo ikke til å komme fra, at når du tilbringer tid på en sånn avdeling, og har fått et så lite barn - tenker man mye på døden. Det er jo en kritisk situasjon for barnet, og en traumatisk situasjon for foreldrene.. Jeg har fått tilbud om å snakke med både prester og sosionomer og psykologer.. men føler at jeg har fått bearbeidet ting ved å snakke om de med mine nærmeste. Man må bare være åpen om følelsene - og kommer tårene, så la dem komme - og kommer angsten, så fortell noen om det! Mora di, eller søstra di om du har noen, eller kanskje mest naturlig - mannen/kjæresten din.. Det er ingen kur å gå å holde på det alene hvertfall!

 

Jeg er helt enig med deg.. de folkene som jobber på Nyfødt Intensiv er engler! Vi fikk så mye støtte fra både legene og sykepleierne.. flere av dem gråt da vi reiste, i med-glede. Jeg tenker på alle sammen med et godt smil om munnen! De er en egen rase! Og du er utrolig snill som vil gjøre det samme gode mot andre, som de gjorde mot deg! Jeg beundrer deg! *s*

 

Håper det går fint med deg, framover!

[Anonym bruker]

Hei.Han er snart 3 år. Sønnen min ble unfanga med ks i uke 34. medfødthjertefæil, hadde rs.viruse da han var 2 mnd. jeg kjenner meg så gåt igjen, jeg blir kjempe redd og nærvøs, når han blir syk, selv om jeg vet at det er normalt å bli syk, det er jo ganske vanelig å bli forkjøla, ha feber og kasteopp.

men jeg blir så redd.