Føler meg ensom..

[Anonym bruker]

Gubben farter i øst og vest, både med jobben og ellers. Trener og har et bra sosialt liv. Og her sitter jeg. Alene. Med alle ungene, og det er bra slitsomt når man har tre fra før. Jeg har vært sykemeldt i flere måneder pga kvalme og bekkenløsning og sitter hjemme 99% av tida. Har en jobb jeg haaaater og kunne tenkt meg å flytte. Kjenner ikke så mange her vi bor. MEN den jævla jobben hans er jo sååååå bra, og han elsker den. Han kommer aldri til å flytte frivillig. Synes han er en stor egoist som bare tenker på seg selv.

 

Blåser ut litt...

[findus]

Hm. Du sier at han trener og har et bra sosialt liv. Kanskje du kunne begynne med noen slags aktiviteter uatfor huset du også - så kom du deg i hvert fall ut og fikk treft litt folk - og så måtte han vært hjemme med ungene en kveld i ny og ne?

 

Hvis du er mye aleine, blir du jo ikke kjent med fler hvis du bare skal være hjemme...? Har du en avtale en kveld han har fri, er det jo bare rett og rimelig at han er hjemme med ungene:)

 

Tenker jeg, da. Men jeg kjenner ikke dere og veit ikke noe mer enn det som står der - så kanskje jeg egentlig ikke skulle brydd nesa mi... Uansett: Håper det ordner seg på et vis!

[kokosbolle]

Heisann )

 

Huff, dette hørtes slitsomt ut.. Har du snakket med mannen din om dette? At han kanskje burde tilbringe litt mer tid hjemme i denne perioden? Du er jo i 3.trimester, er du ikke? Alt blir jo mer slitsomt når man er kommet så langt, og en hjelpende hånd fra en snill mann kan gjøre livet så mye lettere. Men det vi ikke må glemme er at mennene våre langt i fra er tankelesere, og de trenger å få høre at vi trenger de hjemme.

 

Angående jobben din vet jeg ikke for jeg vet jo ikke hvordan mulighetene for ny jobb er der du bor? Men etter en lang og god permisjon med babyen, blir det vel kanskje deilig å begynne på ny frisk. Kanskje du bør tenke på å søke ny jobb når du skal begynne etter permisjon. Det må da vel være et annet sted du kan jobbe på den plassen dere bor?

 

Dette ble vanskelig, men det kan jo hende mye forandrer seg i løpet av permisjonstiden din, men med hensyn til mannen din tror jeg at god kommunikasjon er alfa omega. For menn de trenger av og til å få det inn med teskje. Kanskje er han mer forståelsesfull enn du tror?

 

Håper det ordner seg for deg )

 

Klem

[Anonym bruker]

Høres ut som om du trenger noen go'ord :-)

Jeg er gravid med min første, men kjenner meg igjen i noe av det du forteller. Både samboeren og jeg var veldig aktive i idrett på høyt nivå før jeg ble gravid. Jeg sluttet å trene når jeg fant ut at jeg var gravid for ca. 8 måneder siden... Samboeren min trener like mye fortsatt og 4 kvelder i uka går bort til det. I tillegg pendler han til klubben han spiller for, så en trening tar fort 2 timer ekstra. Jeg er to uker over termin i dag, og vært hjemme noen måneder nå og holder på å kjede meg ihjel!!! (Blir forhåentligvis satt i gang i morgen, om ikke sykehuset har for mye å gjøre...) Urettferdig at vi som er gravide, må legge om livet helt, mens gutta kan fortsette livet som ellers... synes du skal prøve å prate med typen din om det. Skjønner at det ikke nødvendigvis er lett. Vanskelig for gutta å vite/forstå åssen det er å gå gravid og "gi opp kroppen" sin for et annet lite vesen i 9 måneder... men man er jo tross alt to stk. som skal ha barnet i sammen.....