trenger sårt hjelp jeg

[Anonym bruker]

jeg skriver litt her, kan være anonym. ønsker ikke å "dele" det jeg tenker med noen.. jeg har et innlegg nedenfor også.

plutselig ble jeg mamma til ei lita tulle.. hu ligger på sykehuset, i kuvøsen.

i går så jeg ikke ende på noe, jeg ville bare sove meg bort...(ikke sånn bort, men bort) og familien sier de skjønner meg.. men gjør de egentlig det? jeg har det helt vondt inni meg, jeg klarer ikke å ta det til meg at jeg er mamma til den lille jenta som ligger der, så bitteliten.

det går bra med henne.. jeg er der dagen lang.. føler jeg MÅ!

om jeg er hjemme får jeg dårlig samv, men jeg klarer det bare ikke.

er jeg egoistisk? mannen min er der, han passer på tulla...

hvorfor skjer sånn? kommer hun til å få det bra?

jeg er så inderlig glad i henne også, jeg vil gi henne bunnløs kjærlighet.

men ikke på sykehuset... er bare helt trist og føler meg tom..

hadde jeg for store forhåpninger? eller er jeg bare rar?

 

gi meg gjerne masse svar dere med de små!

 

 

[Gjest]

Bar så det er sagt; den reaksjonen du har er helt normal.

 

Jeg har selv fått to premature barn i uke 27 og 30. Så nå da gutten kom hadde jeg mange erfaringer fra den første sykehustiden. Da førstemann kom var jeg på sykehuset hele tiden fordi jeg følte at jeg måtte. Denne gangen sa jeg klart i fra at jeg ikke kom til å bo der mer enn nødvendig (pendlet heller) og at jeg tok meg noen fridager innimellom for å være sosial med venner eller bare gjøre noe sammen med samboeren min. Jeg så at mange av de som var førstegangsfødende var der hele tiden, med unntak av når de måtte sove.

Når du går på akkord med deg selv kan jeg love deg at reaksjonen kommer når jdu endelig får babyen hjem. Da skal jo du være opplagt og ha eneri til å ta deg av nurket. Det er vanskelig når du er helt på felgen og bare gråter for den minste ting.

 

Jeg var selfølgelig trist og nedstemt på sykehuset begge gangene og hadde ikke lyst til å være der, men det ville jo være rart om en ikke skulle reagere psykisk på slike opplevelser. En ting er at ditt barn er sykt og ingenting er forutsigbart, men du skal takle alle de andre skjebnene som du er vitne til rundt deg.

 

Jeg tror at du må innfinne deg med å ta en dag om gangen, si i fra til partner, sykehuspersonale og ikke minst deg selv at du må ta en time out når du kjenner at du trenger det, uten å ha dårlig samvittighet. Babyen din har det helt trygt og godt selv om du tar deg en dag fri, eller to for den saks skyld.

 

En annen ting; denne gangen valgte vi at ingen andre enn besteforeldre og søsken fikk komme på besøk på avdelingen. De fikk heller se bilder. Det er jeg veldig glad for fordi det også er en belastning å "holde maska" ved venner tilstede.

 

Så er det jo slik fra naturen side at kroppen din nå er full av hormoner og humøret deretter. Slik er det bare. Tenk at de gode dagene kommer!!

 

Vet ikke om dette var til noen hjelp, men jeg ønsker deg lykke til. Dette går bra, men ltt berg og dalbane må du regne med og tålmodighet er en dyd!!

 

Nå er gutten min 6mnd og er verdens deiligste! Jenta er 8 år.

 

Lykke lykke til!!!

[<3 storefis&lillefis <3]

Jeg skjønner deg så godt! Man føler seg bare helt TOM innvendig, og har bare lyst til at alt skal "gå over"..om man bare kunne skrudd tiden tilbake, "kunne jeg gjort noe annerledes", "Burde jeg skjønt ditt-og datt"...alle tankene som surrer rundt i hodet, til å bli gaaaaaaal av. Man vil så INDELIG bare være "normal", en av de heldige mammaene som trillier rundt med babyen sin på barsel.... bekymre seg over bleieutslett, såre brystvorter og "sånne" ting....ikke om babyen min skal leve eller dø... Uff....kjenner meg SÅ godt igjen i det du skriver. Er ett år siden jeg var der, men som det skulle vært i går... Fikk en jente i uke 29+5. Tok en stund før jeg klarte å skjønne at den lille bylten inni kuvøsen faktisk var den samme personen som hadde ligget inne i magen min bare dager før.... Så på henne, og visste liksom at jeg "måtte" være glad i henne...og var jo det, men syns ikke hun liknet på noen av oss....tenk om det var feil...jeg hadde jo ikke engang fått se henne da hun kom ut...masse rare tanker som svirrer, men det er HELT normalt...ting kommer til å ta tid, bare prøv å vær der for den lille jenta di...det ER samme lille prinsesse som lå inne i magen di, som var avhengig av deg for å vokse og gro....nå er hun mer enn noen gang avhengig av deg!! Det beste hun vet er å få ligge ute på brystet ditt i timesvis og lukte på mammaen sin, da er hun trygg... Bare vær der for henne, sitt hos henne, hold på henne og ta henne ut når du kan...det er hennes beste medisin!!! Unnskyld, dette ble langt, men jeg bare kjenner så godt den følelsen av hjelpesløshet...du gjør en kjempeviktig jobb..jenta di vet godt hvem du er=) hun trenger deg...

Stor klem til deg

[Micha..]

Jeg forstår deg så altfor godt...var som om jeg skulle ha skrevet det selv... som du ser på inlegget er klokken nå tolv og vi er akkurat kommet fra sykehuset.. har selv en liten jente som ligger der, hun er 13 dager gammel nå...født i uke 30...når klokken var halv ti følte jeg at jeg bare måtte opp dit igjen selv om vi var der før i dag, synes så synd på henne som er der , liten og alene...

dagene går med til å reise til og fra sykehus, pumpe, sutre og sove....er helt utslitt..

kan ikke gi deg noen råd, bare si at jeg forstår deg!!

[Gjest]

Du trenger ikke være hos henne hele dagen for at hun/du skal skjønne at hun er elsket av deg! Og de som jobber på avdelingen hvor hun ligger koser med babyene når de trenger kos og foreldrene ikke er der. Det så jeg hver gang jeg var hos datteren min når hun lå der, så ikke vær redd for at hun ikke har det godt hvis du/dere ikke er der hos henne hele tiden.

 

Søvnmangel er det værste du kan påføre deg selv i denne situasjonen, etter sjokkopplevelsen og hormonhelvetet, så tving deg selv til å sette av tid til søvn. Det er det beste rådet jeg kan gi deg tror jeg. Alt er enklere å takle hvis man er uthvilt!

 

Når dere får kommet hjem fra sykehuset så normaliserer ting seg veldig fort. Trøst deg med det. Følelsene du har nå er helt normale forresten. Jeg hadde det også sånn for bare 5 uker siden.

[Mamma 10 uker på forskudd]

Vet du, jeg synes at du med MEGET god samvittighet skal ta det fri i fra sykehuset. Ingen der ser ned på deg for at du må bort. Synes ikke at du skal gjøre ting fordi du føler at du må.

Vi alle her hadde forhåpninger og planer om hvordan det skulle bli med en nyfødt, så skjer ting plutslig, og det handler ikke om praktiske ting som nattsøvn og amming lengre. Det handler om sykdom, liv, død, behandlinger, skader. Da er det lov å ha sin egen reaksjon. Ingen reaksjon er feil eller rett.

 

Den tiden jeg lå på sykehuset med lillejenta mi, var jeg mye på sykehuset, men hadde pauser hvor jeg gikk meg en lang tur, dro på julehandel eller jeg og sambo dro på peppes eller lignende.

Av og til dro vi også hjem (2 timers kjøring fra sykehuset), for å sove og slappe av hjemme. Vi ble også oppfordret veldig av sykepleierne og ta litt tid utenfor sykehuset, for å kunne få lov til å avreagere.

I tillegg så fikk vi avtale med sosinomen på sykehuset. Først og fremst snakket vi med henne om praktiske ting som fødselspenger/pleiepenger etc., men også om følelsene vi hadde. I slike situasjoner må vi bare bruke de ressursene som er rundt oss. Kanskje det er bedre å snakke med en sosionom/psykolog enn mann og foreldre.

 

Til tider følte både jeg og sambo oss litt "dumme", legen spurte om vi lurte på noe, og vi sa nei. Ingen av oss skjønte hva vi skulle lure på. Eller burde spørre etter.

Mamma følelsen kom lenge etterpå. Jeg elsket jo det lille nøstet, men hun var liksom på lån. Det var sykepleierne som fortalte meg hva jeg skulle gjøre. I alle fall den første tiden, etterhvert ble det mye bedre og jeg følte mer ansvar overfor den lille.

 

Familien din kan også føle seg maktesløse. De sitter kanskje ikke med de samme følelsene som du, men de er også fortvilet. Noen gledet seg til å bli besteforeldre, tanter og onkler, så blir det også for de en spenning for hvordan det vil gå.

Og om de ikke forstår helt, så bruk familien din for alt det er verdt. Bruk skulderen til å gråte på, snakk med de selv om du føler at de ikke forstår. Det viktigste nå er at du er tilstede for den lille, og gjør hva du kan for at du kan gi av deg selv til henne.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

SNUFS! og gråten tar meg igjen... er hjemme igjen til middag, og blir her ikveld. lillemor har det fint.. ligger der..

jeg tok henne ut på brystet idag, og da tok hu hånda mi og klemte den hardt.. den ene fingeren min.. da knakk jeg sammen.

Bare gråt og gråt og ønsket at det var bare jeg og henne i det rommet.

men det satt jo såklart flere der...

hun er så fin og nydelig, men så liten og skjør..

er så redd jeg.. tenker på hva som skjer når jeg kommer hjem, og om livet hennes vil bli bra. tenker på alt!

tusen takk for mange fine og hjelpsomme svar...

du med gutt på 6 mnd, hvor mye veier han nå da?

er det rart å være foreldre til så små, eller går det over?

 

stor klem fra S

 

 

HI

[Gjest]

Kanskje det var nettopp å gråte du trengte. Lette på trykket...., men ikke så kjekt når det er flere tilstede i rommet.

Gutten min veide 1150 g når han kom og i dag veier han ca. 5500 g. Ikke store karen, men akkurat passe! Jenta mi var mye mindre, hun var så tynn at jeg var den eneste som orket å bytte/bade henne. Hun veide 870 g ved fødsel og kan huske at når hun var ett år så var hun ikke passert 7 kg engang.

 

Du har i alle fall baby veldig lenge. Jeg fikk ikke noe morsfølelse for jenta før det var gått et halvt år. Syns hun var stygg og skrikete. Fælt å si det, men slik følte jeg det.

Med gutten gikk det bedre, men da visste jeg jo hva jeg hadde i vente i tiden på sykehustet og følelsene rundt det. Men helt forberedt kan man aldri bli. Det var mye mer komplikasjoner med gutten enn med jenta selv om hun kom 3 uker før han.

 

Jeg vet jo ikke hvordan det er å ha normalfødte barn, så for meg er det jo helt naturlig at begge barna mine har vært så små.

Mange som kommenterer det. At jeg er heldig som slapp å føde store barn.. Eh? Hallo?? Skulle heller født 10 normalfødte barn enn keisersnitt i full narkose! Folk som har født til termin har ikke peiling på hvordan tiden på sykehus og hjemme etter utskrivin er, for det ER mer arbeid med en prematur baby. De kan være mer urolige, det er styr med matingen, vekt, etc.

Syns ofte at folk sier;Ja, men de er jo så flinke å redde barn nå for tiden" det er sant, men den psykiske biten er knalltøff og det være en del ekstraarbeid med de. I alle fall når det er veldig premature.

Jenta mi har alltid vært "vanskelig" og er under utredning for ADHD. Dette vet vi ikke klart enda.

 

Håper du klarer å nyte kvelden så godt du kan. Imorgen er du uthvilt og har nye krefter til en ny dag med jenta di.

[Gjest]

Hei på deg og gratulerer med jenta!!! Forstår at du tenker masse på hvordan det kommer til å gå med jenta di, jeg har også en prematur jente som er født i uke 27, hun er nå 10månder gammel. Om du vil kan du få se bilder av henne, vet det hjelper noen å se bilder av andre premature og liksom få bekreftet at dem faktisk blir større. Har dem ikke noen skjermer de kan sette rundt dere når du holder henne, slik at du ikke føler du er på utstilling??? De var veldig flinke med å skjerme oss når vi var på sjukehuset.

 

Klem fra meg [email protected]

[Gjest]

Offameg! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, men vet du hva? Allerede når termindatoen din er nådd så kommer du til å synes at nurket ditt begynner å bli småtjukk :-) Jeg syntes også at jenta mi var liten og skjør, men nå (1 uke etter termin) har hun valker på lårene sine :-) Helt nydelige valker. Det er bare å holde ut noen uker til, så skal du se at alt blir kjempefint!

[Anonym bruker]

hei hei igjen.

Jo, de skjermer meg.. men jeg klarer ikke gråte stillt, også kommer alt på en gang, slik at jeg flirer/skriker og tørker snørr og prater om hverandre.

jeg ringte ned ikveld, for å høre at alt var bra.

det var det.. hun fikk mat nå.. noen få milimeter med melk via sonden.

helt kjempe forferdelig, jeg skjønner ikke hvorfor jeg tar d så altfor tungt?

jeg er jo helt ferdig.

savner henne nå som jeg er hjemme, men vet hu har d bra.

 

de som jobber der er veldig flinke og tar seg god tid..

men jeg ønsker jo egentlig ikke at de skal ta seg tid til meg... eller jo, men! ikke sitte ved meg når jeg gråter og hikster, og ikke klarer å prate.

men det er vel ikke så greit for de heller.

 

mannen min holder oss heldigvis oppe, men jeg ser jo at d er fælt for han

også. vil ikke være egoistisk.. men kanskje jeg føler bare at drømmen er knust. Det som skulle være et "kick" for meg ble bare mareritt.

 

Vi hadde bestemt oss for å ikke vite kjønnet, fordi vi tenkte at det kom til å hjelpe oss å kanskje gjøre fødselen lettere.. spennende og bare høre gråt og " hva er det??? Jente??? gutt??? "

må smile litt når jeg tenker på akkurat det.

 

men istede så våknet jeg, helt i ørska av at mannen min fortalte at jeg hadde fått ei lita jente.. så husker jeg det ikke?

 

magen min var liksom "borte" og... nei..

jeg får komme på bedre tanker.

 

men jeg føler at ingen i hele verden skjønner meg..

 

hvilke sykehus var dere på da? selv er jeg i trondheim, mannen min er herrifra!

 

stor klem og takk for masse svar, igjen!

 

HI

[Gjest]

uff! Synes veldig synd på deg! Alle her inne vet hve du gjennomgår nå. Reaksjonen din er helt normal.

 

Du er nødt til å SOVE! Hvis du går rundt og er overtrøtt i denne situasjonen så føles alt dobbelt så vanskelig og trist.

 

Alt blir bedre for hver dag som går. Du må bare prøve å holde ut, og SOVE!

[*Maggi*]

Hei. Gratulerer med vesla!

Jeg får veldig vondt av deg når jeg ser forvilelsen i innleggene dine, og må si at jeg forstår deg veldig godt.

Litt om vår historie: Ble mamma til ei bittelita jente for litt over 3 år siden, hun ble tatt med keisersnitt p.g.a. morkakesvikt i uke 27 +2, veide 650 gram og var 33 cm lang. Vi fikk vite om at hun vokste for lite i magen noen uker før hun ble tatt ut, så vi fikk litt bedre tid til å forberede oss på dette, men du verden; ikke skjønte vi rekkevidden av å få et barn 3 mndr. før tiden!

Vi var gjennom mange epoker på sykehuset; jenta vår greide seg kjempefint, men hos meg svingte følelsene mye, selv om min sterke reaksjon ikke kom før lenge etter vi kom hjem. Under sykehus-oppholdet var jeg optimist, og syntes jeg taklet det fint, selv om skuldrene var oppunder ørene hele tiden, for det var jo aldri noen som ville gi noen garantier. Takket derfor nei til tilbudene jeg fikk om å ha noen å snakke med underveis. Da vi kom hjem, gikk det også ganske fint, det var først etter noen måneder hjemme, da jeg begynte å slappe av i situasjonen, at min reaksjon kom. Fikk en typisk depresjon med søvnløshet, nedstemthet og det skulle ingenting til å vippe meg av pinnen. Skjønte fort at dette trengte jeg hjelp for å komme ut av, og snakket med helsesøster om det. Hun ordnet time på Nic Waal-instituttet (i Oslo) hvor jeg fikk snakket med en psykolog som hjalp meg å sortere tanker og følelser, og etter et par måneder var jeg meg selv igjen.

I dag er datteren vår verden herligste 3 åring, det går utrolig bra med henne; hun har hatt så godt som ingen komplikasjoner etter den tidlige starten. Har slitt litt med maten, hun er ganske finspist av seg, og er fortsatt liten og nett av seg - 92 cm og 11 kg.....

 

Ser at du ikke ønsker å snakke med noen om dette, jeg håper du likevel tvinger deg selv til å snakke med en uavhengig person (ofte lettere å åpne seg for noen man ikke kjenner når følelsene er så såre...) Det vil helt sikkert hjelpe deg. Ellers er det lov å ta pauser fra sykehuset om du føler for det; datteren din har verdens beste barnevakter der hun er, så benytt anledningen - uansett om det er bare å være hjemme, å gå ut og spise med mannen din, gå på kino eller noe annet du gjerne vil gjøre. Ikke vær redd for å gråte ut, det er godt å få ut de innestengte følelsene.

Det er lov å ha reaksjoner på en slik opplevelse som det du/dere har vært igjennom/er i - og det er naturlig å trenge hjelp for å få sortert tanker og følelser.

Ser du er på St. Olavs - da er du i de beste hender. Selv var vi på Ullevål, der var de også kjempeflinke!

Ønsker deg alt godt - jeg er sikkert på at det går bedre med deg etter hvert, men det går fortere med litt hjelp: )

 

 

[Anonym bruker]

helt sikkert sant, men hva skal jeg si til en psykolog?

"hei, jeg fikk plutselig en datter før tiden og jeg tar det tungt? "

har aldri vært hos psykolog, eller pratet med fremmede!

kanskje jeg skal ta en tlf i morgen...

[*Maggi*]

Jeg synes du skal si det som det er; at du sliter med å få "de rette følelsene" og at du er forvirret p.g.a. situasjonen og hva som skjer med deg. Skjønner på deg at du synes at det er irrasjonelt og "dumt" å snakke om, men i situasjonen du har havnet i er det verken dumt eller irrasjonelt.

Jeg hadde heller aldri vært hos psykolog før jeg fikk time på Nic Waal, og har heller ikke store erfaringen med å snakke med fremmede om mine innerste tanker og følelser (er litt privat av meg på det feltet).

For å avmystifisere psykologen litt, så måtte jeg ikke ligge på en benk og se ut i luften mens psykologen spurte "hva føler du nå". De er utdannet (og ganske flinke til, etter min erfaring) for å få en til å åpne seg og fortelle.

Har du snakket med en sosionom på sykehuset (f.eks. om pleiepenger eller sånt)? De har helt sikkert en sosionom på St.Olavs du kan snakke med. På Ullevål ordnet også sosionomen samtaler med fagpersoner som er vant til å snakke med mennesker som er i nettopp din situasjon (foreldre med premature og/eller syke barn).

Som jeg skrev tidligere, valgte jeg å takke nei når jeg fikk tilbudet, for akkurat da syntes jeg alt gikk strålende. (Angret på det i ettertid da....) Du kan spørre hvis du skal på sykehuset i morgen, eller som du sier, evt .ringe dit. Hold oss oppdatert på hvordan det går med deg.

Lykke til!

[Gjest]

Hei på du igjen! Det er helt sikkert psykologer på sjukehuset, rart at du ikke har fåt tilbud allerede. Hos oss var dem innom på avdelingen hver tirsdag, så kunne de som hadde behov snakke med dem. Med engang vi kom til avdelingen kom en psykolog og snakket med meg.

 

Lykke til videre :-)

[....Hege 69]

Heisan, og gratulerer så masse med jenta di!

Jeg har ei jente som fyller 3 år tredje juledag, født i uke 27. Hun var 1013 g, og 35 cm da hun ble født, og i dag er hun ca 18 kg og 102 cm, frisk, rask og aktiv som andre barn på 3 år. Vi var også på sykehuset i Trondheim, og tro meg, de kan nyfødtmedisin! Så du kan i hvert fall føle deg trygg på at jenta di er i de beste hender! )

Kjenner meg også så inderlig igjen i tankene og følelsene du beskriver. Husker også at jeg stilte spørsmålstegn ved den enorme morsfølelsen alle snakket om. Kunne ikke kjenne noe til den jeg. Men den kom! Etter noen dager satt jeg i timesvis hver eneste dag og kveld med jenta på brystet. Og etter hvert som jenta vokste og vi ble bedre kjent, vokste morsfølelsen også. Etter en stund klarte jeg ikke å holde meg borte fra sykehuset. Vi bor i byen selv, så pga det måtte vi bo hjemme hele tiden. Ikke så lett å dra fra babyn sin hver kveld.....

Reaksjonene dine er fullstendig normale, men snakk med de på sykehuset om det også, de er der for å ta vare på mor og far også. Be evt om å få snakke med en psykolog i tillegg, bare for å få snakket ut.

 

Til slutt; du er IKKE egoistisk, du er IKKE rar, du er bare en nybakt mamma til en baby som fikk en litt anderledes start på livet.

 

Lykke til, alle 3! )

[frøken Mamma og lille Jonas]

Gratulerer med jenta!!!!

Gjett om jeg kjenner meg igjen! Sitter her med en tåre i øyekroken og tenker på hvordan det var....

 

Jeg fikk en gutt for 6 mnd siden, han var ikke så fryktelig liten, veide 2390gr og var født i uke 34. Men han var hjertesyk, og hadde problemer med den ene lungen.

 

Jeg synes også tiden på sykehuset var tung, har aldri grått så mye i hele mitt liv! Følte meg så innmari liten og sårbar og forvirret, hvorfor måtte dette skje med meg?

 

Jeg tror det er en helt vanlig sorgprosess som man bare må igjennom, det er jo instinkt å bare ville det beste for barnet sitt, og jeg tror også det er instinkt å holde litt avstand fra morsfølelsen fordi man er redd for å binde seg for mye når man ikke vet helt sikkert hvordan det vil gå med den lille. Men jeg er sikker på at det kommer til å gå bra med tulla di, jeg kjenner mange med premature etterhvert, og man kan se tilbake og tenke på hvor mye man bekymret seg unødvendig.

 

Gutten min er altså 6 mnd nå, helt frisk, og veier 7400gr! Han ligger ikke så langt unna de andre på samme alder, og er verdens beste gullgutt!

 

For meg kom ikke den ordentlige morsfølelsen før vi kom hjem fra sykehuset. Følte ikke helt at han var min på sykehuset, det var alltid noen der som sa "gjør sånn, nei ikke sånn, nå tror jeg du skal la ham sove, kom tilbake om 3 timer du, stakkars deg er du lei deg i dag, gå og sov litt du, nei han badet i går så det trenger han ikke i dag osv". Jeg angrer i dag på at jeg alltid hørte på sykepleierne (om små ubetydelige ting), på at jeg ikke tok ham med på siderommet alene og lot ham sove på brystet mitt hud mot hud, og på at jeg ikke kjøpte bæresjal og bar ham rundt inntil meg mer på avdelingen.

 

Men du er helt normal som har en reaksjon, det tror jeg alle har, det er bare noen som er flinkere til å skjule det enn andre. Jeg har også grått på avdelingen, ja til og med besvimt, så du er ikke alene om det heller ) Hvis du føler at du ikke takler det, synes jeg du skal be om å få snakke med noen. Men jeg lover deg, det går over.

 

Sender en KJEMPESTOR klem til deg og prinsessen din, ønsker deg alt godt.

[Gjest]

Kjære deg!

Jeg ble mamma til ei lita jente i uke 27+4, hun veide 645g,

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i historien din, skulle tro du fortalte om meg. Nå er jenta mi 4 mnd, og har blitt "stor". tomheten, følelsen av å ikke ville være på sykehuset, men dårlig samvittighet når jeg tok meg fri en kveld. Den morsfølelsen kom ikke i det hele tatt før vi kom hjem. da var hun plutselig bare vårt eget ansvar. Jeg trengte ikke å spørre noen om lov til å ta på mitt eget barn. Men fortsatt sliter jeg med tanker og tunge stunder. Har tenkt på å få pratet med noen, men det er jammen ikke lett å ta mot til seg. For alt har jo gått så fint med lillejenta, bare ikke sååå bra med mor. Vet ikke hvordan jeg skal forklare uten å bryte ut i full gråt, er redd for at andre ikke skal tro jeg elsker henne. Noe jeg absolutt gjør! Hun er den som får dagene til å gå, og vi er utrolig stolte av henne.

Kanskje vi skal ta et krafttak sammen og kontakte hver vår psykolog? Trenger kanskje et spark bak. men det tror jeg er det eneste riktige. På den måten kan vi bearbeide de følelsene vi har og ikke har, så kan vi etterhvert bare kose oss med nurkene våre! Men det blir mye enklere når du slipper ut fra sykehuset, og får lov til å være mor på heltid!

Ønsker deg uansett lykke til! Vi er her om du trenger noen vet du!