Planlegt ks-fødselshistorie (gammel)

[Murmeline]

Slenger inn min historie også da, selv om det er en stund siden, ser det er mange nye nick her nå Starter med selve historien, avslutter med mine erfaringer/tips/hva jeg ville gjort annerledes.

 

Tirsdag 19. september 2006 startet tidlig, klokka 6 om morgenen dro vi til sykehuset. Dagen var endelig kommet, vi skulle få møte deg, vår lille skatt og keiserinne. Det var utrolig godt å vite at et nytt kapittel skulle begynne…

 

På sykehuset ble vi tatt i mot av en hyggelig jm som preppet meg og pappaen din til keisersnittet. Mammaen din begynte å bli nervøs, men pappa var som vanlig stødig som et fjell, hvertfall på utsiden. Da vi var ferdig preppet, ble jeg trillet ned på operasjonsstua. Hele rommet var fylt med mennesker i grønne drakter, alle sammen var der for at du skulle komme trygt til verden. Da bedøvelsen skulle settes i ryggen syntes mamma det ble skummelt, men det fantes jo ikke vondt. Etter hvert virket den også som den skulle, de kløp meg i magen, og etter hvert kjente jeg ingen ting. Plutselig kjente jeg det røsket litt i magen, og jeg trodde de testet om spinalen virket eller ei…. Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen, jeg kjente at de tok deg ut, men innså det først da de løftet deg over skjermbrettet. Du skrek heldigvis, og vi var veldig fornøyde, både jeg og pappaen din. Jordmoren tok deg med ut på naborommet, og pappaen din ble med. Jeg lå igjen på operasjonsbordet, og måtte pent vente på deg. De begynte å sy igjen magen min, det kjentes rart ut. Litt som hos tannlegen, selv om bedøvelsen virker og det ikke gjør vondt, kjenner man at noen gjør noe, at det røsker litt.

 

Etter litt tørking og innpakning i håndkle kom pappaen din ut i operasjonsstuen igjen, med deg i armene. Jeg fikk så se nærmere på deg, lukte på deg, kysse deg på panna, det var ubeskrivelig godt… Jeg fikk ikke hilse på deg så lenge, for du pustet litt tungt, så jordmoren og pappaen din dro opp på føden med deg, mens jeg måtte ligge på post-op til observasjon. Det kjentes som en evighet, jeg ville bare se deg igjen. Sykepleierne prøvde så godt de kunne å roe meg ned, mens jeg stolt viftet med tærne og prøvde å overbevise de om at jeg kunne dra videre til føden:) Så kom pappaen din inn på rommet, uten deg!!!! Pappaen din var blek og sliten, og fortalte at du skulle overflyttes til nabosykehuset, hvor de har nyfødtintensiv-avdeling. Det er lenge siden jeg har vært så redd og skuffet samtidig. Jeg gråt, og var redd for deg. Vi visste jo at mange sendes til nyfødt-intensiv for å være sikker, men ikke lett å huske det når man står midt oppi det.

 

De dro med deg først, og pappaen din fulgte raskt etter. Til slutt var det min tur også, jeg gråt fordi jeg ikke visste om du hadde det bra, og gledet meg til å se deg. Da vi var fremme på sykehuset bar det rett opp på nyfødt intensiv for å se hvordan det gikk med deg. Pappaen din kunne fortelle meg at du hadde det mye bedre nå, så da kom gledestårene. Det første jeg så av deg var et lite nurk som lå i en varmeseng med varmelampe over, og du hadde tre ledninger koblet til deg.. Jeg lå fremdeles i sykesengen min, og jeg kavet og prøvde å komme nærmere deg, men fikk det ikke til. Så fikk jeg deg over i sengen min, og kunne endelig snuse og sniffe på deg, kysse deg på hodet og på kinnene. Det luktet like herlig som det alltid gjør av babyer, men ekstra godt siden det var deg… Aldri har jeg sett en vakrere liten skapning enn deg. Ingen ting annet i betydde noe nå, jeg bare holdt deg og gråt til du var klissvåt i håret.

 

Kjære lille Andrea min, jeg elsker deg sånn. Du ligger på brystet mitt nå også mens jeg skriver din historie, og du er vist blitt litt våt i håret nå også. Akkurat nå grynter du litt og vrir deg litt rundt, og snart våkner du nok og vil ha mat igjen.

 

(De vitale målene ble forresten 2857gram og 47 cm lang, og du var 34 cm rundt hodet)

 

 

-----------------------------

Det jeg "angret" på var:

-sette kateter, jeg valgte å få dette på et rom med bare meg og en jm før spinalen, skulle jeg gjort det en gang til, hadde jeg heller satt kateteret etter spinalen på op.stua.

-hadde masse vondt i et par dager, ble flink til å be om smertelindring, nazi-jm ville ha meg av dopet, men da klarte jeg ikke å være oppegående. MEN jeg var oppe og gikk på egne ben samme kveld:) Nok dop= klarer å gå, ta seg av baby osv = bedre for mor og barn, bedre for å redusere fare for blodpropp.

-pga at jeg var utslitt (kraftig BL og tungt svangerskap) fikk jeg ks drøye to uker før termin. Snuppa mi hadde kanskje unngått det første tøffe døgnet, bytte sykehus osv hvis jeg hadde holdt ut å gå gravid litt lenger.

-Jeg fikk infeksjon i såret; noe jm ikke trodde på. Skulle heller INSISTERT på at flere leger hadde sett på meg (han som tok snittet så på arret og sa det ikke var infeksjon..) måtte gå flere dager hjemme med store smerter før de tok meg på alvor. Fikk antibiotika etter et par dager hjemme, og etter et par dager ble smertene plutselig borte! Tips: har du veldig vondt så stol på deg selv, og krev undersøkelse osv..

 

Lykke til jenter:)

---------------------

Ks var ikke smertefritt, overhodet ikke, men jeg trodde ikke det heller:) Fikk ks pga fødselsangst som jeg ikke fikk hjelp til å bearbeide. Ønsket egentlig ikke ks, men angsten ble så stor at det ble den riktige løsningen for meg.