Hva synes dere?

[☆Lille my*]

Jeg har i mange år slitt med angst og depresjon, men ønsker meg likevel barn!

 

Synes så mange sier at jeg er egoistisk som vil sette et barn til verden når jeg har det slik!

Man må da få leve et normalt liv vel! med disse plagene!

Jeg går regelmessig til behandling! noe jeg har gjort i mange år (og som ikke hjelper meg)

Men jeg er såppas at jeg klarer å ta ansvar!

Jeg har innsett at jeg alltid kommer til å slite med dette!

 

Jeg er sykemeldt fra jobb (butikkdame) pga angsten, og kommer meg ikke noe serlig ut!

Men betyr det at man ikke er skitten til å ha barn?? som alle sier!

Er under utredning (igjen) for å komme i ny jobb som passer meg bedre.

 

Jeg vet med meg selv at jeg ville gjort absolutt alt for barnet mitt!

Jeg ville trillet turer! dratt på lekeplassen! absolutt alt for at barnet skal sosialiseres og ha det bra!

 

Problemet er bare at jeg sliter med å komme meg ut alene! sitter bare å depper!

 

Men når man får et menneske man må ta ansvar for! så gjør man jo det! iallefall jeg!

 

Utrolig lei meg for dette!

Tungt å høre at man ikke bør sette barn til verden! når man ønsker det så utrolig sterkt!

 

Måtte bare få ut tankene mine!

Men var vel kanskje ikke under rett forum.

God natt alle sammen

 

[mette83]

huff, jeg føler med deg, det skal du vite!! å leve med en slik sykdom må være helt j*vlig! Har selv en mor som har slitt med depresjon, men kunne ikke hatt en bedre mor! Det eneste jeg har merket på hun opp igjennom årene er at hun lett begynner å gråte.

Men jeg mener at mennesker som sliter med slike sykdommer, men som har et sterkt ønske om å bli foreldre klarer det!

Vi er heldige i norge, som har et bra helsevesen!!

 

ønsker deg lykke til, og håper du får det som du vil!!!!

ikke bry deg om hva andre mener, du vet selv best!!

 

klemmer

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Dette går bra.

Ingen grunn til au du ikke skal kunne sette er barn til verden.

Du er klar over dine problemer og får hjelp.

 

Det eneste viktige er at du virkeligønsker dette, og det gjør du jo.

dette går bra

[Solskinnsjenta]

Hei.

Du er absolutt skikket til å få barn!

Det som kan være er at et svangerskap _kan_ forsterke depresjonen din, men hvis du er åpen til helsepersonell om dette, vil du få god oppfølging gjennom hele svangerskapet og i tiden etterpå.

 

Hvis du føler at den behandlingen du mottar nå ikke hjelper, bør du spørre om å skifte behandlingsform. Ikke alle terapeuter kan hjelpe alle mennesker som kommer inn på deres kontor!

 

Lykke til.

 

Håper spira sitter snart!

 

((klem))

[Gjest]

Kjære deg...fikk så lyst å skrive deg noen ord:-)

 

En ting er sikkert at de som har fortalt deg at din angst er representativ for hvor skikket du er som mor, har helst et meget stort problem av det som angår uvitenhet omring din tilstand.

 

Jeg tolker det tvert om; jeg tror at du blir en god mor ( skulle du bli en dårlig, tviler jeg på at det er pga av din sykdom/ tilstand:-) ) Du skriver inn på bli gravid, du reflekterer.

 

Å er ikke refleksjon noe som tilhører oppegående mennesker med fornuft, ja da har alle store tenkere et problem.

 

Nei kjære solskinnsjente, per dags dato virker du oppgående på denne siden. Men selvfølgelig ingen mennesker vet hvordan en graviditet, svangerskap, fødsel, mammarollen osv virker inn på den psykiske delen av det å være menneske...

 

Du får trøste deg med. at det gjør ikke jeg, andre eller du heller.-)

 

Vi alle kan risikere å få en psykisk knekk før eller siden, hvor i livet vi er når den rammer vet ingen!:-)

 

Lykke til - stå på!!

[Magda73]

Kjære deg,

Du bør ikke høre hva alle andre sier, men du bør lytte til fagpersoner. For en graviditet kan være med på å forsterke psykiske plager, du bør derfor være i tett kontakt med helsepersonell gjennom graviditeten slik at du slipper å bli dårligere. Du må kanskje også slutte med medisinering (hvis du går på det) under en graviditet og amming.

 

Jeg har en venninne som har slitt med angst og depresjoner i mange år. Hun var mye bedre etter å ha bli medisinert, men hadde en kontrolert nedtrapping før hun ble gravid.

 

Selve graviditeten gikk kjempefint og hun var så bra som jeg ikke har sett henne på årevis, men hun gikk på en ordentlig smell etter fødselen med en kraftig svangerskapsdepresjon. De første tre månedene bodde hele familien på mødrehjem og det var en utrolig tøff tid for alle sammen. Nå er det snart et år siden jenta ble født, og det går bedre. Men det har vært en utrolig tøff tid for alle.

 

Så selv om du tenker at det å få et barn kan gi deg en ny mening i livet og en grunn til å komme deg ut, må du være forberedt på at det mest fantastiske øyeblikket i livet ditt også kan bli det tyngste.

 

Men jeg ville som sagt rådført meg med en psykolog eller en annen fagperson. Lykke til:-)

[Kick80]

Jeg synes du høres veldig reflektert ut, og du er klar over problemene dine, og du forsøker å gjøre noe med dem. Det er veldig bra! Noe som forresten irriterer meg er at folk som går til psykolog blir stemplet som tvilsomme og sykelige med en gang. Det må da være mye bedre å innse at man har et problem, og så få hjelp, enn å slite på egen hånd, for det er da ikke noe fornuftig. Det krever faktisk ganske mye av en person å be om hjelp. Det viser styrke. Ikke hør på folk som er totalt uvitende om hva det innebærer å ha psykiske problemer.

 

Om du vil ha barn eller ikke synes jeg er opp til deg, og ingen andre. Det du bør tenke på er om det blir lettere å komme seg ut etter at du får barn. Du er sykemeldt nå pga angst. Vil du klare å ha kontakt med foreldrene til vennene til barnet ditt? Invitere til bursdag (da har gjerne de små med seg foreldrene sine)? Og med barnehagen? Og møte opp på skoleforestillinger?

 

Jeg har jobbet som lærer, og jeg har sett barn som har hatt foreldre med angst. Noen har knapt vært ute av leiligheten hele livet pga at mor ikke vil gå ut. Det er veldig trist å se. Men det er jo heldigvis unntakene.

 

Men det er forskjell på å slite litt, og på å ha totalt sammenbrudd. Dersom du tror at du klarer å gi barnet ditt det det trenger, så ser jeg ingen grunn til at du ikke skal ha barn. Dersom mannen din er sterk, så kan jo han avlaste deg endel hvis det er ting du ikke greier.

 

Har du samboer? Går det bra å gå ut sammen med ham?

 

Har du venner? Det er veldig viktig. Hvis ikke kan du kanskje sette inn en kontaktannonse i et blad for å se om det finnes noen i nærheten som sliter med det samme som deg? (Og det gjør det garantert.) Det kan være godt å ha venner som virkelig forstår hvordan du har det.

 

Og så sier du at behandlingen ikke virker. BYTT PSYKOLOG!! Du bør ikke bruke tid og penger på noe som ikke virker. Psykologene bruker forskjellige behandlingsformer. Noen ser på barndommen din, andre nesten bare på fremtiden, noen er teoretiske, andre gir deg praktiske råd... Finn en som passer for deg! Jeg vet ikke hvorfor du har angst og depresjoner, og det kan ha litt betydning.

 

Det er jo også sånn at barn av foreldre som sliter psykisk er mer utsatt for å få problemer selv. Noe skyldes arv, men mye er miljø. Barna "lærer" hvordan foreldrene takler situasjoner, og så kopierer de. Dersom du er veldig usikker, så vil barnet ditt kunne bli usikkert også. Men, siden du kjenner symptomene på angst og depresjon, så kan du sikkert oppdage det hos barnet ditt slik at det kan få hjelp før det går for lang tid. Der har du en fordel i forhold til andre foreldre, som ikke skjønner at barna sliter.

 

Det aller viktigste for barna er i hvert fall at de føler seg elsket. Hvis de vet det, så tror jeg det går bra.

 

Jeg kjenner deg ikke, men ut ifra det du skriver, så har jeg ingen tvil om at du vil bli en god mor! Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet fordi du prøver å få barn. Du har helt sikkert folk rundt deg (familie/venner) som er villige til å hjelpe også.

 

Lykke til med prøvingen! )

[Kick80]

Og dersom du bruker antidepressiva, så bør du slutte med dem under svangerskapet hvis du klarer (evt trappe ned til et minimum). Det kan være vanskelig å slutte, og mange får sterke bivirkninger. Vil da anbefale Fontex. Den medisinen er kjent for å gi få bivirkninger under nedtrappingen.

[☆Lille my*]

Tusen takk for fine svar! det var utrolig godt å lese!

 

 

[Gjest]

Jeg tror du blir en omsorgsfull og god mor. Det er så lett for andre å synse og mene, men den som vet best er du og din partner. Jeg skulle gjerne skrevet så mye til deg. Jeg tror at mye kan bedre seg for deg om du blir mor og får et lite barn å fokusere på. Ja det er me ansvar, men jeg har ingen problem med å se for meg at du til tross din situasjon har alle forutsetninger for å bli en god mor!!!

Logger meg på og skriver mer til deg i kveld jeg.

 

Klem

[☆Lille my*]

Tusen takk!!!

Jeg føler også at et barn kan bedre situasjonen! men det er overhode ikke derfror jeg vil ha barn! det er noe jeg har ønsket så lenge jeg kan huske:)

 

Problemet er meg selv på en måte! får ikke til å gjøre saker og ting når jeg sitter her alene!

Men straks jeg passer barn, eller skal hjelpe venner! er jeg en helt annen person! et barn får man til å ikke fokusere så mye på seg selv! så man bare hopper i det for barnets beste! og seg selv såklart!

 

Mange tror kanskje nå a jeg vil ha barn for å bedre min situasjon, men slik er det IKKE!

 

Jeg har angst! men sliter mere med depresjonen! men likevel! når jeg tenker gjennom det, så skremmer det meg overhode ikke å arrangere bursdagsfest for barnet mitt! heller ikke skole/barnehagemøter! lekeplass med andre barn og voksne!

Jeg ser på det som veldig kos og hyggelig!

Men om jeg skulle dratt på en lekeplass for meg selv, for å sitte å lese en bok foreksempel:) det går nok ikke akkurat nå

 

Jeg har en stor og helt utrolig familie som alltid er der! jeg vil ha så mange utrolige mennesker rundt meg når jeg går gravid og senere!

Er jo sant at man får så mye hormoner av graviditeten, og at den kan forsterke depresjonen! men det bekymrer meg ikke så veldig! for jeg har så gode mennesker rundt meg!

Tidene som nybakt mor kan også være tøff som dere sier! men da vil jeg ta i mot all hjelp jeg kan få for å få ting bedre! barnet skal få et godt liv med mye omsorg og kjærlighet!

 

Jeg vet så godt med meg selv at jeg kan gi så utrooolig mye til et barn, men eller uten angst og depresjon!

 

Jeg har tenkt i noen år på dette! og har reflektert over alt som kunne blitt problematisk! og vet at det alltid finnes hjelp..

 

Klem fra meg

 

[tuppa prøvd lenge]

ikke for å virke negativ eller noe men jeg syns det er veldig vanskelig å uttale meg om slike situasjoner ut ifra et innlegg for jeg aner ikke hvem du er og veit ikke hvordan din hverdag er:)men jeg veit at et barn kan bli sterkt påvirket av foreldre som har psykiske problemer for det har jeg sett selv.det kommer jo selfølgelig også ann på hvor sterk grad man har det og hvor flinke foreldre er til å holde det på avstad fra barna.jeg mener at det er bare fagfolk som kan uttale seg i en slik sak for det er ganske alvorlig og veldig vondt for vedkommende ha ha det slik og det er slettes ikke bra for et barn å få nyss i foreldrenes smerte og problemer.merker barna at mor eller far er urolige og har det vondt så vil barna oftest også få det vondt.men det betyr jo ikke at man er en dårlig mor eller far for det!

men hvis du mener at du klarer å ta vare på et barn tross dine problemer og fagfolk sier at du er istand til det da er det sikkert ikke noe problem for deg:)

uansett så ønsker jeg deg masse lykke til og håper alt order seg for deg!

[☆Lille my*]

Virket litt negativt, men takk for svar!

Så det du sier er at jeg trenger klarsignal fra leger om når jeg er klar?.

Vil ikke si at de vet best, ut fra det jeg har erfart gjennom årene.

 

Om en person er så syk at det vil gå utover barna! er det en helt annen sak.

Jeg ville aldri satt et barn til verden om det skulle slite med mine problemer!

Om du leser innlegget nøye står det at jeg klarer fint å kontrolere problemene mine!

Og derfor synes jeg det sårer at mange mener det er uansvarlig å sette barn til verden!

 

Skriver også at dette er noe jeg mest sannsynelig vil slite med for alltid! og da skal ikke jeg kunne få barn!?

Jeg har lært å leve med dette! da kan ikke jeg se problemet.

 

 

 

[Gjest]

Vet du...jeg skulle så gjerne sagt det du ønsket å høre men som en annen sa er det vel egntlig vasnkelig å si noe uten å kjenne deg eller vite mer enn innlegget ditt. Jeg har tenkt mye på innlegget ditt i ettermiddag, og tror ikke jeg kan gi så mange råd egentlig. Tror dette er noe du må kjenne på selv, men det kan sikkert være viktig å ta med en lege/terapeuts betraktning eller mening om dette. Tror kanskje det kan komme mange forskjellige svar her inne også. Tror en prat med dine nærmeste samt en terapeut? kan være viktig for deg??

 

Ønsker deg veldig lykke til jeg da.

 

*klapp på skulderen*

[tuppa prøvd lenge]

jeg skrev også at hvis du føler at du klarer det:)jeg kan ikke uttale meg om du klarer å ha et barn eller ikke for det hadde vært galt av meg å gjøre for jeg veit ingen ting om din situasjon.men jeg sier bare at jeg har sett hvordan det kan påvirke et barn hvis foreldrene har slike problemer.jeg har vokst opp med venninna mi som har hatt det sånn. og jeg aner ingen ting om hvor store problemer du har det psykisk.men hvis du sier at du klarer å kontrollere problemene dine og er istand til å ta vare på et barn da er det vel egentlig ikke noe å tenke på.

fikk litt inntrykk av at du ble litt sur eller lei deg over innlegget mitt og hvis du ble det så forstår jeg det også, men det var du som spurte hva andre syns om det og da syns jeg det er mest rettferdig at man svarer ærlig og det man syns.

det er bare deg selv som egentlig kan svare på det spørsmålet, ikke oss

dessuten så er det vel ingen som vil påvirke barna sine med slikt men det kan skinne igjennom og det skal man være klar over..

hvis du har lært å leve med det og mener det ikke er noe problem da er det vel ikke noe problem da:)

som sagt, håper det ordner seg for deg:)

 

[Gjest]

til kk 22

Vil bare si at jeg er veldig enig med deg og syns innlegget ditt var meget fornuftig!!!

[☆Lille my*]

Skjønner det! ble ikke sur. merker bare at jeg må forsvare meg med en gang!

Men uansett, takk for svar.