Når mannen ikke vet om han orker mer..

[TPM m/baby i magen]

Hei . jeg skrav et innlegg i går om at vi har mistet i MA nå. Dette etter endelig å få det til 1,5 år etter forrige SA. Vi har prøvd i over 2 år nå, og har en gutt på 4 år fra før.

 

Til tider i denne prøveprosessen har jeg vært veldig stresset på at vi må ha sex da og da og da - om dere skjønner. Vi er inne i det på riksen og kan starte der med inseminering igjen innen kort tid regner jeg med. Problemet er at mannen nå har hele denne prøvingen langt opp i halsen - Og jeg har jo ikke noe problem med å forstå det jeg. Føler det jo på samme måte selv. Vi synes det har gått veldig utover spontaniteten i forholdet og da spesielt i forbindelse med sex. Selv føler jeg at jeg har vært mye mer avslappet siden i sommer og siden vi begynte å få hjelp fra riksen.

 

akkurat nå vet jeg ikke når jeg er klar for å begynne igjen selv. Dette er 3. spontanaborten for oss og det begynner å røyne på.. Men jeg innbiller meg jo at jeg om et par mnd er klar for å forsøke inseminering. men mannen mener at vi nå trenger flere mnd til bare å tenke på hverandre og på gutten vår og få de gode følelsene tilbake. Jeg er forsåvidt med på det, men tenker jo på at tiden går også.. Han er ikke interessert i for enhver pris å skulle få et barn - som han sier så er vi jo så heldige å ha en fra før. På en måte er jeg enig - men jeg tror ikke jeg bare kan gi slipp på det å prøve å få en til. jeg har alltid elskety barn og begynte å tenke på neste når gutten vår var kun et par mnd .

 

Ja ja. Er det noen som har noen tips i dette? Jeg er absolutt villig til å gi han og oss litt tid uten hovedfokus på det å få barn - men er jo synd å skulle vente altfor lenge også. jeg tror ikke han stoler på at jeg ikke skal mase ol. Men en må jo nevne på det hvis en er midt i inseminering eller prøverør. Han blir uvel bare vi bringer opp temaet føler jeg.

 

Det var ingen som var gladere enn han når vi nå på sydentur i oktober greide å bli gravide helt på egenhånd. Men ukene som har gått har gått med til uro og engstelse og mange tårer fra min side. jeg har vært overnervøs og det med rette - vi har jo som sagt mistet igjen. Fosteret har ikke utviklet seg som det skulle. Skulle egentlig til utskrapning i dag men pga kapasitetsproblemer blir det ikke før i morgen. De skal da ta prøver av det de får ut for å se om de kan finne noen typisk årsak til hvorfor vi mister.

 

Dette er tøft for oss begge. jeg tror han synes det er ille å se hva jeg går gjennom og føler nok ikke at han får støttet meg godt nok. På toppen av det hele går omtrent alt annet galt om dagen ogaå. Han kolliderte med den ene bilen vår (ikke alvorlig - men dyrt..) og den andre knakk plutselig noe på forstillingen - så bilene de er på verksted om hverandre. Han har nok generelt mye å tenke på om dagen

 

Er det noen som har vært i lignende situasjoner eller har noen tips til hvordan vi skal gripe an dette videre uten å gli mer fra hverander? Tips mottas med takk:)

[snøfilla - mamma til 2]

Kjære deg...

 

Tror vi alle som har slitt og prøvd en stund kjenner oss igjen i det du skriver. Det er tøft for oss, det her - og ikke minst for mannen, som står litt tafatt på sidelinja og ikke kan trylle han heller.

 

I og med at dere er "midt oppi det" nå synes jeg dere gjør lurt i å hvert fall vente til nyttår før dere gir inseminering grønt lys. Da får dere noen rolige uker hvor dere kan forsøke å kose dere med juleforberedelser og lage ei så god julefeiring for dere selv og sønnen deres som dere klarer.

 

I tillegg anbefaler jeg å kreve skikkelig utredning før nytt forsøk. Be om kromosomtest og nye hormonprøver av deg. Husker ikke om du har hatt laproskopi, men kanskje du bør be om det også (sjekke livmor og eggledere). Hvis det skulle vise seg at noe er oversett eller har endret seg etter forrige utredning er det bedre å få avklart det nå, enn å skulle prøve enda mer med negativt resultat. Det finnes vel ei grense for hvor mye vi tåler... Mannfolka våre også...

 

Vet at å ta det med ro et par pp ikke er det som står øverst på ønskelista di akkurat nå, men hvis du gir deg selv og forholdet ditt tid til å komme til hektene igjen, har du lite å tape:-)

 

Stor klem fra

[TPM m/baby i magen]

Det er helt greit for meg å ta det med ro et par mnd. Men tror vel kansje at jeg ut mot februar begynner å bli rimelig klar for å prøve igjen.. Men vet ikke helt om det er greit så tidlig for mannen. Vil ikke presse han mer nå - da jeg føler han er litt på randen av overarbeiding og mye å tenke på om dagen. Men jeg tar nok rådet ditt om å la han få litt ro. Problemet er jo som jeg sier til han at han må ikke for enhver pris tro at jeg bare tar initiativet rundt eggløsning, for det gjør jeg jo ikke. men det er nå engang et faktum at det er i den perioden jeg har mest lyst. Det tror jeg ikke han tror helt på. han tror nok alt handler om babylaging. Men men, vi finner vel ut av det:)

 

Tar imot flere tips og jeg.

[TPM m/baby i magen]

Koagulasjons prøver har jeg allerede tatt på riksen tror jeg. Jeg skal få fortgang i resten av prøvene også slik at vi i hvert fall har slike ting på det rene før vi starter igjen. Men legen vi snakket med i dag hadde igrunn liten tro på at vi kom til å få noe svar. Spesielt siden vi har klart å bære fram en helt frisk baby uten komplikasjoner i mellom abortene. Det er visst bare ca 50 % sjanse for å finne årsaken. mest sannsynlig har vi bare hatt maks uflaks flere ganger... HUn fortalte en historie om ei dame som kom inn for SA med sitt 6 barn . Hun var helt knust fordi hun mistet sitt 6. barn og hadde aldri opplevd å miste før. Som legen sa til meg så er det veldig mange som mister og denne kvinnen måtte ha hatt maks tur som ikke hadde hatt noen SA før siden hun hadde 5 barn. Hun forstod jo hennes sorg også, men det var mer for å få satt ting litt i perspektiv..

 

men det er jo ingen trøst i det egentlig at det er mange som mister. Er jo like trist for det..

[snøfilla - mamma til 2]

Et tips (om kanskje ikke så seriøst...): Ei venninne og sambo slet med lysten i forholdet, så de ble enige om sex-forbud. Da tok det ikke mange dagene før de kastet seg over hverandre! Nå hører det med til saken at de forsøkte ikke å lage barn, da...

 

Et annet (mer seriøst) tips, som jeg selv vurderte da forrige forsøk gikk "i dass" er å oppsøke en prof. samlivsterapaut. Hvis mannen din er redd for at sex-livet deres ofres i jakten på et barn til, kan det være lurt å få en spesialist å prate med.

 

:-)