Noen som har foreldre som skjems?

[Easton]

Hei. ja det er ikke lett, men hvem hadde trudd det da? Er vel samme problemer om man er 2? Sliter mest med faren min som ikke vil snakke om at jeg skal ha barn. Har kontakt med bestefaren min på email, og tante på telefon, hun ringte etter nesten ikke å ha sett henne på 10 år, og de er bare glade på mine vegne, har ikke spurt en gang om hvem faren er. Men min egen far som selv ikke har stillt opp noe særlig, han er så bekymret over hvordan dette skal gå. Jeg sa at jeg trengte støtte og hjelp, og hans fornektelse av dette ikke hjalp meg en pøkk. Er gravid i 32 uke, og min egen far har ringt meg 3 ganger på alle disse ukene. Er det noe som gjør meg trist så er det nettopp det. Har spurt om hans skjemtes over meg, noe han avviste, han bare syns dette var veldig tøft for meg. Men noe støtte har jeg ikke fått ennå, Moren min (de er skilt) har vært hos meg 2 ganger de siste månedene og hun bor 90 mil unna, og kommer ned til Oslo for å feire jul, med meg og stefaren min. Ja jeg syns synd på meg selv, men det er fordi jeg har en dårlig far. Snakk om dårlig forbilde, hvis han er det en far skal være, så er det ikke så mye mer enn å gi meg dårlig samvittighet, det er det han har gjort i 29 år. Mine barn får ihvertfall en som bryr seg, selv om han ikke bor samme land!

[Singelmamma og banden]

Det er vel moren min som skjemmes mest, og bestemoren min. Faren min klarte faktisk å ringe meg en dag og spørre hvordan det går med meg. Han var vel den som tok nyheten best. Så da er det fint å kunne støtte seg til andre som synes dette er hyggelig. Men det sårer jo at de som er nærmeste er så fortvilet på mine vegne når jeg sier at alt er i orden, jeg beholder jobben, jeg får lønn i permisjonstiden og faren stiller opp! Gode gud, det er da MYE mer enn de to forrige... ;-)

[Easton]

Utrulig! Ja dt er mange måter å vise såkalt støtte på, det er sikkert. Tror de ikke vi bekymrer oss nok? Tror de ikke vi har tenkt worst-case-scenario 2000 ganger? Selv er jeg snart 30 år, og ville ha barn mens jeg ennå var ung. Skulle jeg gå å vente på en mann som var den rette, så hadde jeg vel blitt 90 før det var noe på gang. Har prøvd å fortelle det til faren min at jeg vil ha barn mens jeg enå er ung, og det passer jo egentlig aldri. Var jo ikke planlagt dette da, men når det skjedde så var det jo et sjokk, men så begynte jeg å glede meg. Hadde så mange planer om hva jeg og ungen skulle gjøre, reise over hele verden og bare kose oss. Størst sjokk var det jo når det visste seg og være 2, hehe, visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Alle planene lagt på hylla, men nå er jeg blitt så vant til tanken at jeg syns en baby, nei det er kjedelig det hehe. Tru om jeg sier det samme om noen måneder... Men jeg får jo ikke bare et barn, jeg får jo en hel familie, så da kan bare faren min ha det så godt, det er hans tap, som ikke klarer å glede seg pver at han skal bli bestefar for første gang. Får håpe at moren din og bestemor, klarer å glede seg med deg, tror ikke jeg hadde klart dette uten moren min. Hun er som en klippe, så engasjert. Som jeg allerde har sagt: det er deres tap-

Kos deg i graviditeten!!

Klem

[Gjest]

Faren min skjemmes også, han kjeftet rett å slett på meg, og begynte å snakke om prevensjon (jeg har passert 30 år....) Og siden har jeg ikke hørt fra han. ....

[Easton]

Hyggelig kar ja, hva er det egentlig som foregår oppi hjernen deres?

[Gjest]

Det er helt utrolig. Men, jeg vet og du vet, vi kommer aldri til å reagere slik - noen gang - uansett hva barna våre gjør

[Singelmamma og banden]

Moren min ble snurt i går da ho fant ut at jeg hadde vært på ultralyd og faren min fikk vite det av søsteren min (som forøvrig mer el mindre hylte av glede da jeg fortalte at ho skulle bli tante igjen). Tror det demret litt for henne da, hun var i alle fall litt mer positiv.

[vic_89 med prinsen]

ja har nok det.. jeg kan forstå det da siden jeg bare er 17, er vel mest det de er bekymret for, men jeg har tatt mitt valg, og jo fortere de aksepterer det, jo bedre. Er jo ikke til nytte for noen å tenke negativ, selvom jeg selvfølgelig må tenke realistisk at det kommer til å bli vanskelig. De sier de skal støtte meg, og jeg bor fremdeles hjemme så jeg vet de kommer til å være der, men jeg liker ikke måten de er flau over meg på... Men det er ikke første gang jeg har fått erfare det, så jeg ble ikke akkurat overrasket. Heldigvis skammer jeg meg ikke over meg selv, så det går nok bra til slutt:)

[Singelmamma og banden]

Jada, det går bra. Jeg veit om ei som fikk barn som 16åring (venninne av min søster, så ho er en del yngre enn meg). Men ho har da klart det greit ho. Det viktigste er at MAN SELV er komfortabel med sitt valg og er klar for å ta ansvar for det. Så kan alle andre tenke, si og mene akkurat hva de vil. Det er tross alt du som får verdens flotteste barn... ;-)

[Easton]

Jeg har ung mamma, og ung mormor, de fikk barn da de var 23 og 22, så jeg har glede av de mye lengre enn mange andre. Så tenk på det dere som er unge gravide. Dere får mye lengre tid med barna, selv om det kan være skikkelig tøfft i blant, men det er det for alle. Dere må nok avstå fra mye i begynnelsen, men så er det jo ingenting i veien for å gjøre ting sammen med barna når de blir eldre, og dere ennå orker å henge med. Tenk positivt, spesielt viktig med de små i magen, og nyt de leeeenge!!