Nå sitter jeg og gråter

[Anonym bruker]

fordi jenta mi på 15 mnd har begynt hos dagmamma og det går ikke så veldig bra... Hun er en veldig forsiktig og skeptisk jente, det har hun vært siden hun ble født.

 

Hun har vært der nå i tre-fire dager (med helg innimellom), og nesten hver dag fra morgen til midt på dagen. Hun gråter veldig når pappaen går og dagmammaen sier at hun ikke skriker, men hun leker ikke og sutrer og smågråter hele tiden. ligger i fanget hennes. Når de er i åpen barnehage går det litt bedre.

 

Det er så vondt... Jeg kan ikke skjønne at dette skal gå bra. Og hvordan i all verden skal hun få til å sove når de ikke er ute i vogna, men inne...? Jeg ser så utrolig svart på dette. Skal begynne å jobbe på mandag.

 

Har noen gode råd, eller kanskje bare litt trøst å komme med...?

[yasmina]

Har ikke så mange gode råd, men du kan nok trøste deg med at det vil gå over.

 

Det er nok bare en tilvenningssak for vesla. Plutselig en dag så trives hun så godt at hun ikke vil være med hjem

 

Erfaringen min sier at det går bra i 99 % av alle tilfeller, hun trenger bare litt tid.

 

Sender deg en stor klem

[Anonym bruker]

Huff, det er leit når tilvenningen tar tid. Hos oss tok det en god stund, ca 14 dager før alt gikk seg til i barnehagen.

 

Men hos dere, har dagmammaen flere barn? Og hvordan aktiviserer, og ikke minst avleder dagmammaen henne? Barn i denne alderen er jo lett å avlede. Dagmammaen burde ikke la henne ligge i fanget hennes lengre enn kort-kort tid, bare for å få nærhet og trøst i avskjedstiden, tenker jeg. Barn påvirkes lett av hva det bringes inn i, så be dagmammaen sette på litt glad barnemusikk, finne frem leker, tegnesaker osv. Og ikke minst bør hun benytte seg mer av åpen barnehage, i aller høyeste grad.

 

Og hvorforsover ikke jenta deres i vogna hos dagmammaen da? Det burde jo kunne gjennomføres. Frisk luft er bra, og jenta di sover bedre når hun er vant med det hjemme. Så, sett krav til dagmammaen!!

[Mamma'n til Mia]

Uff, jeg kjenner følelsen så utrolig godt. Jenta vår på 15 mnd begynte i barnehagen på mandag. Jeg har vært med henne hele tiden og bare vært borte korte turer på ca et kvarter. Det har gått fint. MEN: Da hun skulle sove i dag og våknet av en annen baby som gråt, protesterte hun helt vilt på å gå inn igjen i barnehagen. Da jeg gikk inn for å hente sekken hennes, la hun seg ned på gulvet og hylgråt..... Uff!

 

Jeg tør nesten ikke snakk om barnehagen nå, gjorde det ikke så mye, men hver gang hun hørte ordet "barnehage" sa hun NEI!......

 

Vi må ta turen dit i morgen, tror det blir kort dag, men vi må jo dit. Gruer oss nok begge to......

 

Alle sier til meg at TING TAR TID.....! Javel, vi får smøre oss med tålmodihet.

 

Lykke til til oss begge!

[Anonym bruker]

Så kjipt. Det går nok over, men vet det er vanskelig nå.

Av råd vil jeg bare si at det er utrolig viktig hvordan dere oppfører dere, at dere er positive og sender henne signaler om at dette går bra! Barn er kjempeflinke til å plukke opp følelser. Ellers - kanskje hun kan få med en liten bamse e.l. som hun er knyttet til - noe som lukter litt hjemmefra - og av dere - så er det noe kjent der...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen. Det er godt at noen bare leser og at jeg ser at andre er gjennom det samme. Det er vel kanskje nesten bare mødre som kan forstå hvor vondt dette er.

 

Det med å aktivisere og avlede henne har jeg ikke tenkt på om hun gjør, men du har helt rett du som sier dette; hun bør jo ikke få ligge i fanget hennes å gråte. Jeg skal snakke med henne om det. Åpen barnehage er ikke åpen hver dag, men de er der når det er åpent, og da går det jo litt bedre.

 

Tusen takk igjen. Nå skal jeg nok gråte litt ut på skulderen til mannen min, han skal trøste meg og så skal vi le litt av det etterpå :-)

 

God natt :-)

 

Fra HI

[Northernlights]

Kan du kanskje skaffe dagmamma som kommer hjem til dere istedenfor?

[Expat]

Så sant du føler deg trygg på dagmammaen: Det tar oftest en mnd før det går bra i denne alderen. Det bare er sånn. Det har med utviklingen å gjøre.

[*Ulrikke*]

Da snuppa mi begynte i barnehage, tok det en god stund før ting løsnet helt. Vi snakker vel om 4 uker, tror jeg. Hun verken sov eller spiste noe særlig i den perioden i bhg...

 

MEN, så løsnet det, og vips, så kaster hun seg i armene på de ansatte om morra'n, og istedenfor å løpe mot meg om ettermiddagen med armene opp, så skal hun bare samle sammen en drøss med leker som hun kan vise meg før hun kommer mot meg. Jeg har stått og sett på henne før hun ser meg, og hun leker og trives tydelig med de andre ungene. Hun er nå snart 13 mnd.

 

Det ER en overgang, og det er IKKE gøy mens det står på - men det skulle jo egentlig bare mangle om det ikke var uvant for dem - de er jo vant til å være hjemme med mamma eller pappa hele døgnet, og plutselig er de et annet sted. Men, hvis du er trygg på at dagmamma'n er flink osv, så er det bare å være positiv og holde ut. Det snur en vakker dag, det tør jeg så å si garantere!

[___]

Det blir bedre etter hvert, mye bedre. Da vessla mi begynte i barnehagen i august måtte vi kjøre flere ekstra innkjøringsdager. Det var ikke så veldig morsomt.

Snakket nettopp med styreren om det og hun kunne ikke annet enn å le. Det var rart å tenke på at det var den ungen som hadde hat behov for ekstra tid. I dag er vessla verdens tryggeste barnehageunge. Hun gleder seg til vi skal dra hver morgen og har nesten ikke tid til å vinke når vi drar. Det tok bare litt tid å venne seg til det nye stedet.

 

De eneste rådene jeg kan gi er aldri å ta henne med hjemm igjen forde hun gråter, ikke gråte ved avskjeden selv og å sørge for at hun har en bamse eller liknende som hun er glad i, som kan gå til dagmamma sammen med henne. Det var i hvertfal viktig for jenta mi i starten.