Etter abort...

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor for en jente på 6 år, og ble gravid for litt over en måned siden med en jeg ikke er i et forhold med, men liker som venn, vi har kjent hverandre noen år.hadde sex m han en gang, hvorpå jeg ble gravid.Hadde mistanke om at noe var "galt"og abort var det første jeg tenkte på.Da graviditets testen viste positiv dro jeg rett til legen for å bekrefte dette og få time til abort.Jeg snakket med venner, og alle støttet beslutningen min.

Kan si at jeg har hatt det utrolig tøft med en jente som har en medfødt sykdom, og at jeg har noen planer fremover som ikke lot seg forene med å få barn nå, i tillegg hadde jeg følelser for en annen.Jeg kunne bare ikke se for meg å være alenemor for to barn med forskjellige fedre, jeg så for meg at jeg foralltid kom til å være alene, og at jeg måtte være helt alene under graviditeten.

Jeg syntes at grunnen til at jeg valgte abort var helt åpenbar, og jeg kunne ikke få det overstått fort nok.Valgte kirurgisk abort, for å slippe de eventulle psykiske belastningene en medisinsk abort ville påføre meg.Ville, men klarte ikke å fortelle det til han jeg hadde blitt gravid med, og han vet fortsatt ingenting.

Jeg tok aborten forige uke, alt gikk overraskende greit, nesten ingen blødninger og minimale smerter.

Da kvelden kom knakk jeg helt sammen, gråt og gråt og lurte på hva i helvete jeg hadde gjort, alle grunnene mine for å ta abort fantes ikke lenger.

Jeg trodde at jeg skulle få tilbake livet mitt så fort aborten var over.Sånn ble det ikke.

Det er en uke siden i dag, og jeg angrer fortsatt på valget jeg tok.Jeg kunne ønske jeg hadde valgt å være gravid, beholde barnet og gjøre det beste ut av det.Føler meg helt utafor og bare griner enda...

Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg lurer på om andre har hatt det på samme måte?Går det bedre etterhvert, eller må man treffe en mann, bli gravid, få et barn, og tenke at "hadde det ikke vært for at jeg tok abort den gangen, ville jeg ikke hatt dette barnet nå", ...for å retferdiggjøre valget sitt?

Jeg vil jo ha barn, men jeg vil så gjerne være i et forhold, og føle at jeg blir støttet og elsket.

Føler meg bare tom og trist nå.

Trodde jeg skulle føle lettelse når aborten var over, men slik ble det ikke.

Hører gjerne fra andre i samme situasjon.

 

[Anonym bruker]

Er ikke i samme situasjon som deg, men jeg skal ta abort om en uke. Jeg er selv livredd for hvordan jeg kommer til å reagere, men har bestemt meg for at jeg må tenke at dette er det riktige valget for meg nå. Om man tviler og tenker masse, så blir det vanskelig. Tenk at du gjorde det riktige den ganger!

[Coolmommy**080607*overtid*]

Dette er en helt normal reaksjon som kommer til å sitte i deg en stund.Du har lov til å kjenne på sorgen og burde jobbe med den.Om en stund kommer du til å se mer rasjonelt på det du har vært gjennom og skjønne at du har gjort det riktige.

 

 

Ønsker deg Lykke til og tenker på deg.

[Gjest Riga19 & hippiesnulla 14.10.06]

Begynte å gråte da jeg leste dette her...kan ikke tenke meg hvor vondt det kjennes siden jeg ikke har tatt abort selv. Ville bare si til deg at det er helt naturlig at du reagerer på den her måten, og at det kan være til stor hjelp å snakke med noen,- både fagfolk og venner. Jeg sliter selv med valg jeg har tatt i fortida (har det med å angre på veldig mye), og jeg merker at det hjelper å snakke om det. Forhåpentligvis greier jeg å komme over det til slutt (vil bare nevne at jeg ikke fikk hjelp da jeg ba om det, og problemene mine vokste helt til jeg nå, ett år etter, har fått noen å snakke med).

 

Synes det var kjempebra at du greide å ta det valget du gjorde...det virket veldig reflektert, spesielt med tanke på datteren din, og du trenger absolutt ikke se på deg som en dårlig person eller noe sånt. Det er helt normalt å angre...hadde faktisk vært rart om ting gikk tilbake slik det var med engang. Du behøver litt tid for å reagere, og forhåpentligvis får du det mye bedre etterhvert!:-)

[Anonym bruker]

Mange ganger i livet må vi ta valg, noen ganger i livet må vi ta vanskelige valg, dette er et av dem.

 

Jeg tror en del kvinner som tar abort gjør dette i en "sjokkfase" desverre. Vi ønsker jo å få avsluttet så tidlig som mulilg, de færreste ønsker jo å bære lenge hvis man alikavel skal ta abort.

 

En uplanlagt graviditet gir mange et sjokk, og vi skulle egentlig trenge en lang tid med mye overveielser, prat, støtte og vurderinger før vi tar valget, ofte så har vi ikke fått nok av dette men følger panikken og tar abort.

 

Da kan en nok sitte igjen siden og ha sjokk "den andre vegen". Kanskje det er slik for deg?

 

Du har tatt et valg, og du baserte dette på ting rundt deg, datteren din, livssituasjonen din, alenesituasjonen din, det er slettes ikke ufornuftig.

 

Valget er tatt, kjære du, det er ingen ting du nå kan gjøre for å snu klokken tilbake, da er det eneste du kan gjøre å støtte deg til de situasjonene og tankene som gjorde at du tok dette valget.

 

Det har ingen hensikt å tenke i ettertid at "jeg ville jo klart det!, "det var jo så dumt av meg", ol.

Du skal tenke på at du nå kan fortsette å ta deg av datteren din som før, med like mye tid og energi, du kan arbeide og tjene til livete opphold til dere, du kan gjøre mange ting med henne, det trenger hun jo som er mye syk, du kan ha litt fritid selv, det trenger du som er alenemor. osv. osv.

 

Ikke se tilbake, ikke stagner, se fremover!

Ikke grunn over valget du tok, godta at valget er tatt, dette er situasjonen nå, du hadde dine grunner og nå skal du leve og bruke de mulighetene som er fordi du tok det valget du tok. Det er av en eller merkelig grunn positivt og negativt ved alle ting.

 

Jeg skjønner deg, for jeg har vært der, er der til dels.

Jeg var også alene med flere barn i ni år. Hjemmet vårt var fyldt av kjærlighet og harmoni, glede og kos, men svært stram økonomi.

 

Så fant jeg en enormt hærlig partner, vi startet et familieliv sammen og fortsatte vår harmoni og glede. Jeg gikk en del kurser i håp om å endelig få jobb (hadde vært uten flere år pga. alenesituasjonen og sykdom) Får flott vikariat i en stabil bedrift hvor det var store muligheter for fast, godt betalt jobb.

Så blir jeg gravid, vi går inn i en sjokk og panikkfase begge to, minste barnet var blitt ganske stort og vi var blitt ganske så voksne.

 

Jeg har alltid vært mot abort, for min egen del, men min partner klarte aldri å se noe positivt med å få et barn. Uansett hva jeg sa eller gjorde så fikk jeg ham ikke til å klare å glede seg.

 

Jeg så på mine andre barn og tenkte: "et barn til nå så ryker arbeidsmulighetene. Kanskje klarer vi ikke brasene og jeg blir alene igjen. Dårlig økonomi igjen, dårlig tid til å følge opp de andre hvor også en ble tenåring, kanskje de utvikler et vanskelig forhold til de nye barnet når det er "grunnen" til at vi må flytte igjen, at mamma blir alene igjen, at de må flytte fra partneren min som de forguder. osv. osv.

 

Jeg skjønte at altfor mye sto på spill. Det var enklere å "ofre" meg selv fremfor så mange andre mennesker. Jeg tok abort.

 

Det er helt forferdelig, alt gikk prikkfritt med aborten men psykisk så har det vært ille. Ikke minst fordi jeg jo egentlig ikke ville dette. Jeg har ennå ikke klart å virkelig skjønne hva det er jeg har gjort, hva det er jeg har mistet.

 

Men jeg skjønte at valget var tatt, dette er noe jeg må leve meg for alltid og jeg skylder meg selv og de andre i famliene å jobbe fremover.

 

 

Jeg tenker på barnet så godt som hver dag, jeg trykker på "terminkalkulatoren" hver lørdag morgen for å se hvor langt jeg ville vært gått og hvor i graviditeten jeg ville vært, vet det men det gir meg noe å se det.

 

Men min redning er de barna jeg har. Ved å ofre min lille siste så har jeg nå klart å komme i den situasjonen at jeg har fast godt betalt jobb, jeg klarer endelig å følge opp barna mine også økonomisk og "ikke bare" følelsesmessig. Vi skal jo ikke bare få barn, men følge dem opp og ta vare på dem også, tenker jeg.

 

Det er en prosess dette her, man glemmer aldri, men må jobbe fremover, prøve å se de "godene" en får ved det valg en tar. Jeg trøster meg med de godene jeg har fått, som jeg kan gi til mine barn som jeg har som jeg elsker og forguder. Jeg vet at jeg har gjort alt i min makt for å kunne ta så godt vare på dem som mulig, nå lever de i lykkelig familiesituasjon, de har det bra på skole og i fritid, jeg har råd til å følge opp med litt nye klær i ny og ne, at de får bli med på ting i skolesammenheng ol.

 

Jeg sliter en del med forholdet til partneren min, vi elsker hverandre og jobber så godt vi kan med dette. Vi ønsker å bli gamle sammen. Men det har vært vanskelig for meg i ettertid at han ikke støttet meg og hjalp meg mer når avgjørelsen måtte tas.

 

Men jeg vet jo innerst inne at vi begge var i sjokk, jeg ville ta abort fortest mulig, klarte ikke tanken på å bære for lenge.

Prøver å skjønne at også han var i sjokk og at jeg ikke kan dømme en reaksjon, men oppførsel, tanker og væremåte før dette hendte, og i ettertid.

 

Jeg ser fremover. Foreløbig stopper det litt opp for meg innimellom men håper at livet sklir noe lettere fremover etter at vi har passert termindagen, 1 januar 2007. Må innrømme at rakettene i år vil bære med seg mange flere tanker og følelser enn de har gjort i livet tidligere.

 

Men da skal jeg også se på de barna jeg har og tenke at jeg har vært den slags mamma som har ofret og ytt alt den tid jeg fikk dem, alle de årene jeg var alene med dem, og nå har jeg gjort alt for at de skal fortsette sin trygge stabile oppvekst i sine inntredener i tenår og pubertet.

 

For det er nå ennå slik i livet, å være mamma er den største oppgave som finnes, det å være mamma er å gjøre alt, gi alt og elske betinngelsesløst gjennom et helt liv.

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar som jeg syntes var veldig gjennomtenkte.Angrer fortsatt på valget jeg tok, og vet jeg hadde valgt anderledes hvis jeg hadde visst hvordan jeg følte det nå.Heldigvis føler jeg meg forholdsvis sterk tross alt, og forstår at livet mitt har tatt en helt ny vending. Jeg vet at jeg må begynne helt "på nytt", og at denne opplevelsen har satt dype spor i meg.

Rart å tenke at livet aldri blir det samme.

Har pratet mye med venner om dette, det hjelper, slik som innleggene deres også gjør, men vet at det kommer til å ta tid, og at det er en sorgprosess som jeg må gjennom og at jeg aldri helt kommer til å komme over dette.Skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg trodde det ville bli så mye enklere, jeg er faktisk ganske voksen...

Hilsen meg med hovedinnlegget.