Er det en hemmelighet?

[FebruarBABYLOVEnrTO]

Hei hei,

Jeg lurer på om dere holder det hemmelig for familie og venner at dere prøver å bli gravid? Jeg og min sambo er litt uenige på det punktet, da jeg er utadvendt og har veldig stor trang til å prate om det, mens han ikke vil at noen skal vite det. Nå skal vi igang med IVF og da er det jo vanskelig å skjule det når jeg skal ta nesespray og sprøyter hele tiden! Jeg har fått lov å fortelle det til min beste venninne og familien min, så kan egentlig ikke klage! Men det hadde vært så mye lettere å være åpen om det til alle synes nå jeg! Iallfall til hans familie også. Blir så lei av at de skal gå og mase på at nå må vi nå virkelig sette igang med barn og bla bla bla! Da hadde de jo skjønt det bedre! Hvordan gjør dere andre det?

[kirsty*2barnsmamma]

Vi er åpen om det! Har fortalt det til venner og familie...alle faktisk! Syns det er bra å bryte med at dette skal være ett tabu, vi har jo ikke noe å skamme oss over? Og så er det så deilig å slippe masing, og at folk spør oss hvordan det går utifra de rette grunnene... :-) Så jeg anbefaler åpenhet da!

[FebruarBABYLOVEnrTO]

Helt enig med deg. Men sambo tror at det ikke blir like gøy å fortelle de det når vi først er gravid! Bare tull! Da blir de jo enda gladere for at vi endelig lykkes! Har så lyst til å fortelle det til alle som maser, for det er mange som gjør det siden vi har vært sammen i 8 år og alt ligger til rette for en baby! Jaja, men jeg får vel respektere hans ønsker. Har jo fått lov å fortelle det til familie og min bestevenninne. Hadde jeg ikke gjort det tror jeg at jeg hadde blitt gal!

[Gjest]

Både ja og nei...:-) Jeg ønsker ikke å meddele dette med hvem som helst. Snakker med mine tre nærmeste venniner, og litt med min tante. Det har seg slik at siden jeg er 27 år er det mange venner, kollegar, og familiemedlemmer som lurer på om ikke vi skal sette i gang...

 

Dette spørsmålet kan være litt ekkelt avhengi av hvem, hvor og når jeg får dette spørsmålet. Jeg svarer oftest at: det som skjer det skjer, og det som ikke skjer...ja..Noen stopper med de spørsmålene:-)

 

Min samboer liker nok ikke å snakke med andre enn meg om det. Vi skal start med utredning, og vi vet enda ikke hvem problemet ligger hos.

 

Jeg for min del skjønner begge sider av saken.

 

Selv om det er innlysende, og naturlig at ikke alle mennesker kan sette barn til verden, tror jeg ofte at det rammer blir som et slags mindreverdighetskompleks..

[mamma til 1 snart 2<3]

Hei!Jeg forteller det til alle, snakker med de på jobben om det også!De er veldig forståelses fulle, det er godt å kunne få prate ut om det!Men det er sånn jeg føler det da, forstår de som ikke vil dele det med alle å, det er et sårt emne!!

[VirreVirre]

Hei,

vi holder det hemmelig. men et par som kjenner oss godt, og som er til å stole på, vet det. Det er egentlig litt deilig at de vet det. Da kan vi blåse ut når vi er sammen med dem (de har også vært slitere)

 

Ofte frister det virkelig å fortelle det til alle, slik at folk slutter å mase osv. Men problemet mitt er at jo flere som vet at jeg sliter med en ting, jo mer synd synes jeg i meg selv. Og det er så slitsomt. Da vil jeg heller late som om jeg har det bra. Men det er fordi jeg er som jeg er..

 

Mannen min har mer lyst til å fortelle det, hvertfall til familien. Tror vi kommer til å si det etterhvert, men jeg er ikke helt klar for det nå. Kanskje etter første IVF-forsøk.

 

Tror egentlig det er veldig personavhengig om man burde si det eller ei. Noen har behov for det, mens noen ikke har det samme behovet :-)