En liten solskinnshistorie for dere som trenger det :o)

[Luni og go'gutten =)]

Etter å ha fulgt med på siden her under svangerskapet, ønsker jeg å gi dere en kortversjon av mine erfaringer ) Håper det gir dere litt glede!

 

Etter et par års prøving, et par laparskopier og endeløse negative tester møtte vi 24. mars 2003 klokken 08.30 opp på Rikshospitalet for informasjon og legebesøk, forventningsfulle, spente og utrolig nervøse av alt som lå foran oss. Vi hadde prøvd å finne informasjon på nettet, vi fikk sykepleierene på Riksen til å sende oss hefter med info og vi snakket med det eneste (!) paret vi visste om hadde drevet med prøverørsforsøk (dog ikke vellykkede..).

Alt var så fabrikkert, så klinisk og upersonlig - sånn som det må bli på store sykehus men som gjør at man føler seg litt fortapt. Gubben lusket inn på et mikroskopisk "prøvetakingsrom" med det vesle glasset sitt (jeg forstår fortsatt ikke hvordan de klarer å treffe det), mens jeg la meg i stolen (den første gangen på Riksen av maaange - jeg må da ha skrevet for halve Oslo til sammen.. :oP)

 

August 2003: Første forsøket var mildt sagt nervepirrende, med iskald frykt sto jeg med hendene over øynene mens samboer måtte sette sprøytene i mageskinnet (årelang sprøyteskrekk, du skulle sett meg hos tannlegen..). For ikke å snakke om dødsangst hvis klokken gikk 5 minutter over tiden da sprayen/sprøyta skulle tas - hvordan kom det til å gå med hele forsøket nå da?!?! Men man er jo livredd for å gjøre noe "galt", nå hadde vi endelig fått sjansen til å få ønskebarnet vårt og vi vil ikke gjøre noe for å forspille den sjansen.. Dagene gikk til å telle timer, måle sprøyter og være livredd for å ikke ha nok medisiner.

For å gjøre en lang historie kort, vi fikk ut 13 egg, 2 ble satt inn og ingen ble fryst. Vi ble gravide, men etter 8 lykkelige uker begynte jeg å blø, og SA'en var et faktum.

 

Desember 2003: Etter utrolig flaks hadde de plass til meg kort tid etter, og vi smelte til med spray og sprøyter midt i julestria. Kjempefestlig å løpe ut i bilen eller toalettet for å sette sprøyter når vi var på shopping, følte meg nesten litt narkoman :oP

En ny kortversjon; Vi fikk ut 12 egg, 2 ble satt inn og 3 ble fryst. Vi ble gravide igjen, med litt lavere jubel denne gangen. Nervepirrende uker gikk, og en uke før vi skulle på UL på Riksen skjer det igjen; papiret blir rødt, jeg kjenner at det sklir noe ut av meg og jeg bare VET at babyen vår er borte igjen.. Ringte Riksen og fikk beskjed om å møte opp på UL-timen uansett for å sjekke. Med håpet i et tynt,tynt snøre hørte vi legen fortelle at livmora var tom.

 

Etter dette ble jeg totalt nedbrutt, forholdet med samboer og alt gikk på tomgang. Mange har sikkert hatt verre smeller enn meg, men skal si det var tøft.

 

Juli 2005: Etter halvannet år med tomme hjerter, måtte jeg ringe for å bruke de eggene vi hadde til frys (da var fristen på 2 år). Etter flere eggløsningstester og kontroller er vi klare, men får beskjed at ingen av eggene har overlevd. Jeg ringer så direkte til sykepleierne og avtaler ny behandling så fort som mulig, og nok en gang har vi flaks; det er plass til meg på min neste syklus! Det er stor pågang, og sykepleieren sier selv at hun aldri har opplevd det før.

Vi smeller til, og har en nesten fandenivoldsk holdning til det hele - helt til vi kommer til uttaket som har vært veldig smertefullt for meg hver gang. Og denne gangen blir desidert den verste. Ut kom 9 egg, 2 ble satt inn og 2 ble fryst.

 

På ny fikk vi positiv test, og denne gangen turte jeg ikke tenke eller føle noenting - jeg satset 110% på jobben og skjøv alt om babyer og graviditet langt vekk. Hver eneste toalett-tur ble en mare, papiret ble nitidig gransket hver gang - men dagene gikk og ble til uker som ble til måneder. Og magen vokste, vi gikk på UL og fikk greie på at vi ventet en liten sønn. Hver eneste dag var en ufattelig glede, men også smertefulle; jeg nesten ventet på at det skulle gå galt. Lettelsen var stor da vi kom over 26 uker og jeg visste at babyen min hadde store sjanser for å overleve om det skulle skje noe nå. Men jeg gikk mine 40 uker + 1 dag, og fødte en velskapt gutt på 4490 g og 52,5 cm. Jeg gikk med rier i to døgn og vesle mannen ble tatt med vakuum, utrolig festlig med underlivet i ukene etter fødsel.. ;oP

 

Hver eneste dag med han er en glede, jeg kan love at ALLE klisjeer man hører om det å få barn STEMMER! Jeg håper og unner dere alle å få oppleve dette mirakelet )

Lykke til og stå på, uten drømmer kommer man ingen vei.

 

Dette ble litt rotete, men essensen håper jeg er med )

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Det gledet meg å lese historien din:)

Takk for at du ville dele!

Hilsen fra

[siri79:)]

Flott og litt morsomt innlegg.Jeg håper det klaffer for alle her inne...fortjener det så jæ****

[FebruarBABYLOVEnrTO]

Å!! Jeg blir så glad av å lese slikt! Tårene begynte å trille! Tusen takk for solskinnshistorien din! Den gir oss virkelig håp!

[Millerine]

Tusen takk for at du deler din historie med oss! Herlig å høre at det gikk bra til slutt! Inspirerende og oppløftende og ikke minst rørende. Kos deg masse med lillegutt!

Klem

[*sommer*]

Så koselig at du tenker på oss her inne, vi trenger virkelig noen slike historier, dere har virkelig hatt det tøft, men klart å reise dere igjen og nå fått en velskapt sønn. Gratulerer :-)

Og tusen takk for at du delte hilstorien med alle oss her inne.

Klem