Tvangstanker.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd å hatt 2 fødselsdepresjoner.. Har vært veldig uheldig ja.. Men heldigvis ble det en litt "lettere" opplevelse nå sist gang iforhold til den første gangen jeg hadde det.. Jeg lurer på om det er noen her som kan fortelle litt om hvordan de opplevde det.. Jeg har vært veldig plaget med tvangstanker begge gangene. Har sett for meg all mulig verdens elendighet, at jeg skadet barna mine og ellers andre som står meg både fjern og nær.. Har dere hatt tvangstankene "bare" ovenfor barnet, eller har det dreiet seg om andre også? Å få fødselsdepresjon er noe av det verste som har hendt meg på alle mulige måter. Har følt meg som verdens mest fryktelige og onde person pga. disse tankene! Det har vært helt jævlig..Håper at andre kan dele sine tanker og erfaringer når det gjelder dette, sånn at man får inntrykk av at man ikke er den eneste som har hatt det slik. Ser jo at mange som skriver inn her og som forteller om alt det vonde som de har opplevd. Lurer altså bare på om det er mange som har vært plaget med tvangstanker i forbindelse me fødselsdep. Jeg hadde dem faktisk allerede mens jeg gikk gravid..Men de ble selvfølgelig så enda mye verre når barnet hadde kommet til verden..

[Anonym bruker]

Hei!

Uff, ble litt "lettet" da jeg leste innlegget ditt.. Sliter nemlig med tvangstanker selv som går på at jeg skader den nydekige 7 uker gamle babyen min.. Det er helt forferdelig, og jeg har ikke turt å si det til noen fordi jeg trodde ikke dette var noe som hørte til fødsels depresjon. Foruten å være livredd for at noe skal skje henne, er jeg ja..redd for tankene som surrer i hodet mitt innimellom. Det begynte faktisk under graviditeten da jeg ble tante da jeg selv var 4,5 mnd på vei. Stod og holdt vesla på verandaen da jeg pliutselig så for meg at jeg slapp henne ned. Helt grusomt, måtte gå inn for jeg ble så redd for at det verst tenkelige kunne skje. ( er ekstremt glad i både niesen min og min egen datter, selvsagt), og som du sikkert skjønner er å skade dem det siste jeg vil i hele verden. Men hvorfor for jeg da slike bilder i hodet? Prøver å si til meg selv at jeg må bli vant til å være så glad i noen, at det er derfor kroppen prøver å forsvare seg på en eller annen måte.. Vet ikke. Men jeg lurer på om jeg må ta kontakt med helse stasjonen for å få litt hjelp hvis ikke dette går over snart. Har ikke lest noe sted om slike tvangstanker. Er de så tabu, kanskje? Har du noen tips til hva man kan gjøre, lese om det?

[Anonym bruker]

Jeg ble faktisk litt "lettet" jeg og når jeg leste det du skrev og jeg skjønte at jeg ikke er den eneste i verden som har slike grusomme tanker..For det er helt for jævlig! Noen sier at tvangstanker er et tegn på aggresjon man har som man ikke greier å få ut, men kan det stemme? Mitt nydelige barn er 7 mnd, og jeg plagest enda litt med tankene. Men jeg har ikke klart å finne utav hvorfor jeg har dem. Har prøvd å finne litt utav det, men vet ikke om det finnes så mange råd..Det er nok tabu når det gjelder dette ja. Man er jo livredd for at folk skal tro man er fullstendig gal i hodet, og jeg har mange ganger tenkt at hvis jeg sier noe om dette, kommer de garantert til å ta fra meg dattera mi.. Og jeg elsker og forguder henne over absolutt alt på denne jord. Så derfor gjør jo diise tankene så inni gran skogen vondt!! Vet du, det var egentlig skremmende å lese dette om niesen din, for jeg opplevde akkurat det samme som deg!! Fikk først disse tankene når det gjaldt niesen min og det er ikke noen jeg er mere glad i enn mine egne unger og tantebarnet mitt! Så disse tankene er jammen ikke til å bli klok på..

[Anonym bruker]

Hei. Ny anonym her...joiner dere:-)

 

Har selv tvangstanker, har en nydelig datter på 8 uker som jeg elsker overalt, er skikkelig hønemor.-)

 

MEN

om kveldene før jeg sovner kan jeg plutselig bli livredd for at jeg skal våkne mitt på natta, og i "søvne" kaste hennne ut av vinduet etc...helt sykt!!!

Jeg begynner og gråte av disse tankene fordi de er så skremmende og uvirkelige.

Har også hatt tanker om å drepe samboeren min etc. helt sykt, kunne jo aldi gjort det!

 

Jeg går til psykolog og skal få medisiner mot dette og angsten min.

Gleder meg faktisk og håper medisinene virker, for disse TVANGSTANKENE er grusomme , føler meg som den ondskapsfulle personen!!

[Anonym bruker]

Det som jeg syns er så rart når det gjelder disse tvangstankene vi har, er hvorfor de kommer når vi elsker ungene våre over alt på denne jord! Jeg skjønner det bare ikke!! Det er så urettferdig at det er noen som må oppleve å ha slike tanker, for de gjør så vondt!! De er jo helt syke..Jeg bruker 20 mg citalopram ratiopharm. Det fungerer litt, men ikke godt nok syns jeg..Ja, jett om jeg også føler meg som en ondskapsfull person..!!! Så da er vi iværtfall "godt" å vite at man ikke er den eneste her i verden som har det slik.. Håper jeg etterhvert kan få høre fra deg om hvordan det går, og om medisinen fungerer for deg.. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei igjen.

 

Det er i dag jeg skal få nye medisiner....cipralex funket ikke for meg!!

Jeg håper virkelig jeg for noen medisiner som funker mot tankene...

 

Det er utrolig godt å høre at det er andre som meg her, vi elsker jo barna våre over alt på denne jord og du er sikkert slik som meg en skikkelig hønemor som tar godt vare på barnet ditt:-)

 

Så hvorfor må man da få slike tanker? det er så urettferdig ja...!

Jeg skal gi en opptatering på hvilke medisiner jeg for i dag! håper de hjelper...jeg klarer IKKE mer vonde tanker som surrer i hodet mitt......

[lilletupp & spira]

Hei : )

Ja dette med tvangstanker er noe dritt, fikk de selv da min lille datter var kun 2 mnd. Hun hadde kolikk og verken hun eller jeg hadde sovet mye på 2 mnd. Fikk utrolig vonde tanker om å ta livet av henne, skade henne osv. Tilslutt gikk jeg på helsestasjonen og fortalte det som det var, jeg var livredd meg selv på den tiden. De satte med i kontakt med en psykiater og der fikk jeg kongnitiv terapi samt medisinen Citalopram. Medisinen hjalp litt, men tok ikke bort alle tankene.

Psykiateren min sa at det er reddselen for at det skal skje de noe, samt at man er veldig sliten som utløser disse tvangstankene. Kroppens eget forsvar mot det som gjør deg sliten og redd er å få bukt med problemet, som da er barnet.

 

Min datter er i dag 1,5 år og vi har det veldig bra. Jeg har fortsatt noen få vonde tanker igjen, jeg er så redd for at jeg skal gå i søvne og gjøre henne noe på natten, men det er regelrett nesten umulig fikk jeg fortalt av min psykiater, jeg går heller ikke på medisin mer, og ting er i bunn og grunn ganske bra.

 

Jeg har kun tvangstanker rettet mot min datter, hadde tidligere da min nevø var bare baby noen rettet mot ham, min datter var da nesten 1år da han kom til verden. Jeg tror små babyer skremmer meg, jeg er så redd for at det skal skje de noe.

 

Mitt råd er å gå til noen som kan hjelpe deg, jeg er kjempe fornøyd med opplegget som min psykiater hadde. Snakk til bake til tankene når de kommer, fortell de å dra dit pepperen gror, det hjelper meg masse.

 

Jeg får de noen ganger nå også, men de er så milde og jeg vet hvordan jeg skal takle dem, jeg får de når jeg er trøtt og sliten, og det gjør vel de fleste av oss har jeg hørt.

 

Ble litt langt dette, men dette er faktisk ett ganske vanlig fennomen blant oss småbarns mødre, det er supert at det er blitt mere snakk om det. Hvis noen vil ha mer infor kan de gå inn på www.ananke.no

 

[Anonym bruker]

Det er så utrolig deilig å se at det er flere av oss. Jeg føler meg som den grusomme mamman. Ja noen av tankene jeg har er så fæle at jeg ikke orker å skrive dem. Mitt største mareritt er at jeg skal bli gal, å gjøre alvor av dem..

Har tre barn, den yngste er nå 3 mndr. Hadde tvangstanker med alle tre. Førstemann var verst, da fikk jeg fødselsdepresjon i tillegg og ble lagt inn på sykehus. Jeg var livredd tankene jeg hadde om å skade min nyfødte sønn, turte ikke ta ham med ut i barnevogn, da var jeg redd jeg skulle slippe vogns ned bratte bakker, hadde alle vinduer igjen for jeg var redd for å dytte ham ut, bodde i åttende etasje den gangen. Hadde ale kniver gjemt bort og skulle jeg lage mat måtte jeg ta ham i et annet rom, var redd for å drepe ham med kniv..Uff det knyter seg i magen når jeg skriver dette....Jeg begynte i terapi, og eksponerte meg selv for situasjoner med bebyen for å se at jeg ikke ville bli gal...Og det virket. Idag er sønnen min syv år gml, jeg har en datter på fire, og nå denne lille jenta på tre mndr.

Pussig nok har tankene kommet tilbake nå i fullt monn..Og det som skremmer meg nå, er om jeg virkelig er gal siden tankene er kommet tilbake...Går stadig rundt med en kileboble i magen, en angstboble kaller jeg det..Jeg er redd for å miste kontrollen og har glemt alt jeg har lært..

Lille jenta mi er jo der hele tiden...Og jeg er så sinnsykt glad i henne..

Sikkert derfor jeg er så redd disse tankene...

 

Men godt å vite at det er flere som meg..Føler meg så alene...

 

Vi får prate mer her inne...

 

ha godnatt

 

[Gjest Riga19 & hippiesnulla 14.10.06]

Har visst dette jeg også...ser for meg at jeg slipper henne slik at hun faller fra senga eller sofaen, eller fra balkongen (bor på 4. etasje, og tør rett og slett ikke la henne sove i vogna på balkongen!), eller at vogna blir påkjørt. I går ville hun absolutt ikke sove, og da kjente jeg sinnet koke inni meg, og så for meg at jeg rista henne, så da løp jeg bare vekk for å få vekk tankene...var helt grusomt!

 

tuppen & lillemor: fikk du psykiater med engang?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Fælt å høre at du har det så dårlig! Jeg er nok veldig mye bedre enn for syv år siden. Jeg fikk psykolog fordi jeg oppsøkte poliklinikk selv. Da var jeg gravid med førstemann, og hadde stygge tanker om å skade mannen jeg hadde den gangen.Tankene freaket meg helt ut. Husker jeg gråt i mottagelsesrommet. Men jeg fikk hjelp av en veldig hyggelig psykolog. Kjøpte meg meg nintendo64 husker jeg for å spille bort tankene, og gjett om jeg spilte..Hehe.. Men det er ikke slik tankene går bort, ved at vi skyver dem vekk, eller febrilsk rønmmer fra dem. En må TØRRE å stå i dem, kjenne på frykten..Vet det er kanonvanskelig.

 

Men det problemet jeg hadde med kniver, lot knivene ligge fremme på kjøkkenbenken om dagene med vilje, på begynnelsen var jeg livredd, svetten rant, så gikk tiden, og en dag så jeg dem ikke lenger, ikke tenkte jeg på dem heller.

 

Har lest om en kvinne som trodde hun ville drepe mannen sin i søvne med kniv. Psykologen hennes ba henne putte en stoor kniv på nattbordet hver kveld før hun sovnet. Hun gjorde så..Den første tiden hadde hun det jævlig, men det endte jo med at hun til slutt ikke tenkte på kniven lenger, og ikke gjorde noe. Enda hun på forhån trodde at hun ville miste all kontroll. Denne historien har jeg støttet meg til når det har vært som verst.

Tror tankene mine i høy grad er kommet tilbake pga jeg har vært vanvittig sliten og sårbar..Med en beby med kolikk, og to andre små sier det seg selv.. Terapauten min sier at de kommer av ubearbeidet sinne, og at jeg er sliten.

Har du fortalt samboern din om dette? Det er vanskelig å fortelle noen om dette, man tror jo man er riv ruskenede gal. Husk det er BARE tanker...Selv om du er redd, så tenk det..Jeg leste et sted at vi som har disse tankene er snille og samvittighetsfulle mennesker, ofte mer enn andre. Da slo jeg meg til ro...

De eneste som vet om mine tanker, er mamma og samboern min..Tør ikke si det til andre, er redd for hva de skal tro....Ingen tenker slik, tenker jeg, men det viser seg jo at det er noen...bare her er det åtte som har skrevet i løpet av et døgn...

Trenger du prate, så bare skriv mer..Er her jeg,

Men søk hjelp, det er vondt å gå sånn...

 

Ellers finnes det sider på nettet som forklarer hva dette er.Og ting man kan gjøre for å bli kvitt dem...

 

Og jeg VET at du ikke vil riste bebyen din, kaste ham ut av balkongen....

 

Ha en fortsatt fin dag..klem

 

 

[Anonym bruker]

Hei ja hiver meg på jeg også ;-) Har hatt det samme som dere fikk det når snuppa var 3 mnd er nå 18 mnd og i likhet med alle her så elsker jeg min skjønne vakre datter :-) og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har fått disse psyko tankene og jeg var redd, redd for at jeg plutselig skulle bli gal, redd for - siden jag hadde disse tankene - så trodde jeg at det var det jeg ville :-(, redd for at jeg impulsivt ville gjøre noe mot min vilje.

 

Men det er ikke så mye kraft i tankene, man kommer ikke til å skade/drepe noen bare ved å tenke på det, man blir ikke gal ved å tenke at man blir det TENK så mange lotto milionærer det hadde vært da da hvis tankens kraft hadde vært så stor

 

Jeg også har gått til en kognetiv terapaut i over 1 år men har klart meg uten medisiner, men har måttet eksponere med ved å legg frem kniver og mane fram tankene samtidig, og det er sinnsykt tøft men det var ikke det første jeg gjorde kan du si, for jeg var livredd tankene prøvde å skyve de vekk......Trodde at hvis jeg hadde tankene så var jeg nærmere en handling tok meg lang tid for å skjønne å tro på at det ikke er mulig.....

 

Nå er jeg nesten fri har ikke hatt tankene daglig siden i sommer, de kommer sånn dann og vann men jeg vet at tvangstanker er min sårbarhet i stress situasjoner på lik linje som andre har depresjon eller andre fobier.

 

Mitt tips er å lese Sjef i egen liv og 128 sider om tvangstanker der får man utrolig mye nyttige tips.

[Anonym bruker]

Så utrolig godt å høre at vi er flere. Jeg har aldri turt å si noe om dette, har tenkt at det må bare være meg som er "gal". Jeg har hatt tvangstanker med alle mine tre. Min minste er nå 9 mnd, og jeg har det noe fortsatt. Må si at her renner det mange tårer i det skjulte... Syns det er så grusomt vondt med alle de tankene også skammer jeg meg over å ha dem. Men en ting er sikkert,- jeg elsker mine barn over alt på jord og har heldigvis.. aldri gjort dem noe vondt !! De er lykkelige og trygge barn:)

[Anonym bruker]

Det var jeg som startet dette innlegget om tvangstanker, og det er jammen bra mange i samme båt som meg!! Og jeg som følte meg veldig alene med et så slikt stort og vondt problem. Jeg har jo 2 døttre og jeg elsker dem over alt på jord, så hvorfor man da skal bli terrorisert med slike tanker er og blir et stort mysterium for meg. Det hadde jo vært mere "logisk" at de som ikke er så glad i ungene sine heller hadde hatt slike tanker.. Ikke sant??

[andregangs ,termin4 juni]

hei hei alle sammen!! jeg ble så lettet om hjerte når jeg leste innleggene deres og hvordan dere har hatt det,trodde jeg var den eneste.har en datter på 2 år og 3 mnd, og er gravid nå i uke 16. og er livredd for at jeg skal få tvangstanker igjen med nr.2. med datteren min var jeg var livredd for meg selv, og hva jeg kunne gjøre mot datteren min. hadde fryktelige tanker.som at jeg skulle kaste hun ut vinduet,slå henne med hammeren når jeg holdt på å henge opp bilder.(vi hadde nettopp flytta) bruke kniv ,slippe vognen i bratte nedover bakker.jeg hadde panikk hvis samboeren min skulle ut en liten tur, turte ikke se på hun en gang .ringte og maste på han at han måtte komme hjem snart.fortalte han ingenting. turte ikke si noe til noen.hun hadde også kolikk så det gjorde ikke ting lettere.de fæle forferdelige tankene ga seg helt når hun var 2 mnd. da ENDELIG kunne jeg nyte og ha blitt mor.jeg har jo elsket henne fra den dagen jeg ble gravid så det var så forferdelig og ha det sånn,det beste man kan gjøre er å skikkelig ta seg selv i nakken og si:NÅ SKJERPER DU DEG ,DETTE ER TANKER SOM DU KLARER OG BLI KVITT!!! DU ELSKER BARNET DITT,OG DETTE ER MASSE HORMONER OG LITE SØVN SOM FORÅRSAKER DET. Det tenkte jeg . sier ikke det er lett, men når jeg "kjeftet" på meg selv i tankene ,gikk det over. Så jeg håper nå med nr 2 , at jeg kan nyte barseltiden fra dag 1. og det håper jeg alle dere også får til. Er jo veldig tabu det her og det er veldig dumt , for det er nokk mange flere som kan oppleve dette. skulle vært litt fokus på det. så vi slipper og tro at vi har blitt gal. vil ønske alle lykke til.

[Anonym bruker]

Så bra at du kunne si til deg selv at dette kun er tanker, skjerp deg osv og på den måten bli kvitt tankene, jeg har faktisk hørt om noen som plutselig blir kvitt slike tanker etter å ha vært plaget en stund

 

MEN

 

for de aller fleste er det ikke slik og hvis de prøver samme fremgangsmåte som deg ved å prøve å skyve tankene unna og kjefte på seg selv, vil nok oppleve at tankene faktisk blir sterkere og komme oftere. Og det faktisk slik at mange med tvang lider i stillhet i snitt opptil 17 år før de får hjelp og jeg kan love deg at de kjefter på seg selv hverdag uten at det hjelper.så jeg vil anta at det ikke er så enkelt som det for de fleste det var ihvertfall ikke det for meg. og som jeg har skrevet tidligere så måtte det intensiv kognetiv terapi og mye hard jobbing metalt sammen med terapauten for å endelig bli fri.

 

 

[Anonym bruker]

jeg hadde tvangstanker fra 4 klasse på barneskolen frem til jeg var ferdig med vidregående, er nesten helt kvitt dem nå, borsett fra at jeg MÅ ta tre slurker vann, 2 ganger, før jeg legger meg, for at min nærmeste familie skal ha det bra. (jepp, syke meg)

MEN jeg er så inni helvettes redd for at disse tvangstankene skal komme tilbake når jeg har føda mitt lille nurk (9 dager til termin) Jeg orker ikke tanken på å få de tilbake. Er så fornøyd med at jeg ikke har de lengre, og orker ikke tanken på at de kanskje vil dukke opp igjen.

tror dere det er stor sannsynlighet for det!? Tidligere har det storsett vært tvangstanker som har gått ut på det dere skriver ovenfor, Sett for meg bilder hvor jeg har drept niesene mine, glippi dem utenfor verandaen og sånt, og det føles helt jævelig-. (er sterkt knytta til niesene mine)

Huff, jeg krysser fingra for at jeg slipper å få det, men jeg går hele tiden å gruer meg til de eventuelt skal komme tilbake. og det dreper jo halve gleden ved å være "fødeklar"...

[Anonym bruker]

hei dette ble et lite hopp bortfra det du skrev om over her.

 

Er det noen her inne som føler tankene forverrer seg når dere venter mensen? Jeg har det sånn, at når jeg har pms så er defryktelige ekstra skarpe og fæle. Syns det er nifst, men kommer gjennom dagene..Trøster meg med at det går over når jeg får mensen..

 

En annen ting er at de kommer når jeg glatter over ting jeg er sint for..Jeg er nemlig redd for sinne etter en heller miserabel oppvekst, så har vansker med å sterkt uttrykke egne behov...

 

Noen andre som har det sånn?

 

[Anonym bruker]

Syke tanker!! Har hatt dem selv!! Sjems som en hund da det foregikk....hadde dem faktisk i nesten 5år med jenta mi....

 

Om nettene når jeg skulle legge meg, kunne det dette inn tanker som feks to menner kom inn i rommet og voldtok meg mens jenta mi var der....eller knivstakk begge to....osv.....

 

Jeg tok meg til mot og fortalte det til min søster, og hun som jeg allldri i verden kunne trodd hadde tenkt slikt noen gang, hadde selv hatt de!!

 

Der og da forstod jeg at dette var kanskje ikke helt unormalt....

 

Ikke gøy, men jeg og "presset dem vekk" hver gang de kom!

 

Har ikke hatt dem på kjempe lenge og håper virkelig ikke de komme med neste mann.....!!

 

Skjønner dere godt hvordan det er !!!

[Anonym bruker]

Hei. Må lissom henge meg på og si takk for at dere deler dette. Fødte selv for 3 1/2 år siden og utviklet etter noen måneder en alvorlig fødselsdepresjon med tilhørende angst og tvangstanker. Jeg var utrolig dårlig og la meg selv inn på sykehus fordi jeg ikke orket mer... Helt ærlig ville jeg bare dø, men turte ikke ta livet mitt heller og glad er jeg for det nå. Fikk 2 ukers hvile på sykehuset, men ble tvunget til å ha kontakt med barna mine hver dag. Det var sinnsykt vanskelig for jeg var livredd for å skade dem og ville helst holde meg langt unna, låse meg inne og kaste nøkkelen.. Alle de fæle og destruktive tankene skremte vannet av meg. Etter 2 uker ble jeg sendt hjem, men fortsatte i poliklinisk behandling og MASSE medisiner. Både for søvn, beroligende, antidepressiva og angstdempende så dere kan tenke dere jeg følte meg som et vandrende apotek. Hadde heldigvis en mann som stilte opp og han overtok min permisjon mens jeg fikk sykepenger fordi jeg ikke var istand til å ta vare på mine egne barn alene. Det var utrolig vondt for meg fordi jeg alltid har vært en ressursperson og stilt opp for alle bestandig, men plutselig sa det bom stopp og jeg greide ikke noen ting. Har absolutt blitt MYE bedre men helt "frisk" har jeg aldri blitt. Har fullført høyskoleutdanning i etterkant av dette og har flere jobber samt at jeg selvfølgelig forguder ungene mine, men fortsatt hender det at jeg blir plaget av tvangstanker og "angsttanker" som jeg kaller det.. Det er utrolig vondt og min store angst er at jeg skal bli gal!!! Miste kontrollen...

Er nå 10 uker på vei, et uplanlagt svangerskap, men for meg har abort aldri vært et alternativ. Denne gangen blir jeg godt fulgt opp både av fastlege, sykehus, psykolog og jordmor med spesialisering på fødselsdepresjoner. Har i samråd med lege også besluttet å bruke antidepressiva i svangerskapet, alt for å forhindre at det skal skje på nytt.. Men er ærlig talt livredd for at det skal skje igjen, at jeg skal bli såååå hjelpeløs.. og en dårlig mamma:(

Huff sitter og leser igjennom det jeg har skrevet og føler jeg høres ut som den galningen... men liker å tro at jeg ikke er det, hehe, og de rundt meg ser på meg som høyst oppegående så får håpe på det:)

[Anonym bruker]

Hei ja fikk lyst til å svare deg, jeg har skrevet inn over her i denne lange tråden :-) Jeg syntes på ingen måte at du høres ut som en galing:) For meg så høres det ut som du har kommet deg langt på vei til å bli bra fullført utdanning osv vær stolt av det. Som jeg har sagt her tidligere tvangstanker er en type for "sårbarhet" på lik linje med andre som har f.eks depresjon dvs at tanken alltid vil kunne dukke opp når det skjer ting i livet enten på godt eller vondt og såbarheten vil ligge i at man har en tendens til å ilegge tilfeldige tanker betydning. En graviditet er en slik ting, men ikke bli redd de vil aldri bli så ille som første gangen for nå vet du hva det er og kan ta tak i det.

 

Du er ikke en dårlig mamma og du er hvertfall ikke hjelpeløs du har ett tankeproblem ikke no annet, det er tanker de er ikke farlig. Du vet INGEN kan kontrollere hva man skal tenke og ikke, de bare kommer uansett om du vil eller ikke. man er ikke en dårlig mamma på bakgrunn av hva man tenker, se heller på hva du gjør for barna dine hver dag der er det sikker masse positivt som du heller kan ha fokus på.

 

Jeg vet ikke hva slags form for terapi du bruker men jeg sverger til kognetiv terapi. det går i korte trekk ut på- tanker om tanker- og gjøre det man frykter feks være sammen med barna selv om man er redd, nettopp for å se at det ikke skjer noe selvom man har rare tanker.

 

Ønsker deg masse lykke til i svangerskapet og jeg skal krysse fingrene for at du får litt tanke fred :-)

[Gjest]

Heisann!

Vil bare si at dette er mye vanligere enn hva folk flest tror. har opplevd slike tanker selv også (utenfor graviditet/ha barn) der jeg har sett for meg forferdelige ting, ting jeg ikke ville gjøre, og vært livredd forat jeg skal gjøre dette. snakket med en psykolog om dette, og det er helt vanlig.

Når man får et barn vet man at det er veldig skjørt og at ALT kan skade det. Og da kommer de nevrotiske tankene. Man ser for seg at man gjør det man absolutt ikke skal gjøre!

Jeg vet ikke hva du kan gjøre, men jeg prøvde å le det vekk og ikke ta tankene mine så alvorlig, jeg kom jo tross alt ikke til å gjøre disse tingene. forstår at dette ikke er så enkelt for deg, så jeg kan råde deg til å ta en samtale med helsesøster/lege/psykolog om dette. du er nok abosolutt ikke eneste!

[Anonym bruker]

Fant et gammelt innlegg, var så deilig å lese at jeg ikke er alene om dette. Sønnen min er nå 5 mnd, og jeg har forferdelige tvangstanker om at jeg skader ham, at han i verste fall dør. Er veldig glad i ham og tror vel innerst inne at det ikke kommer til å skje. Likevel er tankene veldig skremmende. Den nærmeste familien vet om det og er overhodet ikke bekymret, men jeg klarer ikke å stole på meg selv, tør nesten ikke være alene med ham..dette ødelegger mye, må hele tiden legge opp dagen slik at jeg er minst mulig alene. Håper virkelig det går over snart, disse tankene spinner rundt i hodet nesten hele tiden. Har hatt det slik siden graviditeten, men det ble jo mye verre etter at barnet var født. Vil gjerne høre fleres erfaringer, når slapp tankene taket og er det noen gode tips for å bli kvitt dem? Har vært hos psykolog noen ganger på grunn av dette, det har hjulpet litt. Er ikke deprimert (selv om jeg vet dette er en form for fødselsdepresjon), har heller ikke andre psykiske problemer.

[Anonym bruker]

Her fant jeg noe som kanskje kan hjelpe dere alle til å se at det er vanlig med tvangstanker, at vi ikke er unormale, og at det er bare er tanker, vi er ikke på vei til å bli gal!

 

 

 

NÅR DU PLAGES AV TVANGSTANKER

 

Psykolog Torkil Berge

 

Tvangstanker er svært stabile og påtrengende. De samme tankene, forestillingsbildene eller impulsene kommer igjen og igjen. De kan være meget ubehagelige, skremmende eller pinlige.

 

Innholdet av tvangstankene kan variere fra person til person. Du kan være redd for å bli syk eller for å skade deg selv og andre. Du kan frykte at du vil glemme å slå av kokeplaten slik at huset brenner ned, eller ikke å låse døren slik at det blir innbrudd. Du kan tro at du er blitt uren gjennom kontakt med visse ting eller andre mennesker.

 

Det er ikke rart at du vil forsøke å bli kvitt slike tanker. Kanskje du har utviklet tvangshandlinger eller ritualer for å få fred; du kan oppleve at dette er den eneste måten å kontrollere tankene på. Hver gang tankene kommer får du da en sterk trang til å utføre ritualer.

 

 

VANLIGE KJENNETEGN VED TVANGSTANKER

 

Tvangstankene innbefatter en katastrofal konsekvens

 

Ubehaget kan knytte seg til en frykt for at en selv eller andre skal komme til skade: "Hvis jeg ikke sjekker om vinduene er låst, vil innbruddstyver komme inn og plyndre leiligheten min. Kanskje de vil skade meg og barna mine. Hvis det skjer, vil det være min feil. Livet mitt vil være ødelagt." "Hvis jeg ikke vasker meg kan jeg bli syk, eller jeg kan smitte andre slik at de blir syke."

 

Du vet stort sett at tankene er grunnløse

 

Du vil nok være enig i at tankene egentlig ikke er gyldige; det er f.eks. ikke slik at du vil bli syk hvis du ikke vasker hendene så mye. Men når ubehaget er der kommer angsten for at det skal skje likevel. Det kan imidlertid også være slik at du er overbevist om at tankene er realistiske, for eksempel at du virkelig kan bli smittet hvis du trykker andre i hånden.

 

Du prøver å motstå tankene

 

Tvangstanker og tvangsforestillinger vekker angst og ubehag. Det er naturlig at du ønsker å bli kvitt dem. Problemet er at selve kampen for å undertrykke tankene kan bidra til å forsterke dem. Mennesker med søvnproblemer opplever noe av det samme; jo mer de anstrenger seg for å sove, desto vanskeligere blir det.

 

For mennesker flest er det slik at det vi kjemper for ikke å tenke på, gjerne dukker opp i bevisstheten likevel. Dette er vist gjennom forskning. Det kan være særlig vanskelig å tvinge seg fra å tenke på noe som virkelig er urovekkende eller avskyelig. Når du bekjemper bestemte tanker, blir tankene som regel bare sterkere. Ved å bli redd og gjennom de anstrengelsene du gjør for å holde tankene unna, vil hjernen din motsatt reagere med å presse tankene frem i bevisstheten. Først når du makter å akseptere tankenes tilstedeværelse, uten å bli redd for dem, blir de svakere og mindre plagsomme.

Tvangstankene kan altså bli sterkere hvis du:

• frykter dem

• bekjemper dem aktivt

• prøver å unngå situasjoner som minner deg om dem

• har som mål "aldri" å ha tvangstanker

• bekymrer deg for neste gang du kan få slike tanker.

 

Tvangsmessige ritualer gir deg en midlertidig lettelse

 

Ritualene gir imidlertid ikke bedring på sikt. Tvert i mot vil ubehaget og trangen melde seg igjen – ritualene bare gjentas.

 

Ritualene følger bestemte sekvenser

 

Det kan være at du utfører ritualene på en spesiell måte for å prøve å dempe ubehaget. Det er ikke nok bare å se på bryterne på ovnen, du må ta på alle fem ganger, samtidig som du teller antall ganger. Vinduene sjekkes i en bestemt rekkefølge, slik at du er helt sikker på ikke å hoppe over noen. Når du dusjer kan du føle at du må ta bestemte kroppsdeler etter tur, i en spesiell rekkefølge. Kanskje hver finger må vaskes for seg. Hvis du blir avbrutt, må alt gjentas på nytt. Jo mer kompliserte ritualer du har, desto vanskeligere er det å holde oversikt.

 

Du forsøker å motstå ritualene

 

Dette gjelder spesielt når ritualene tar svært lang tid eller er smertefulle. Kanskje du vasker hendene dine så ofte at de blør. Da er det ikke rart hvis du ikke vil berøre noe i det hele tatt.

 

Du kan ønske at andre bistår med ritualene

 

Hvis du plages av tvil om du er smittet eller ikke, eller om du har gjort noe galt eller ikke, kan det hende at du ber andre om beroligelse. Kanskje er det blitt slik at du må spørre om og om igjen; tvilen om at det virkelig er slik du frykter melder seg bare på nytt. Dette kan bli til en vane som i seg selv er med på å opprettholde dine problemer.

 

Kanskje du stadig tar kontakt med leger for å få undersøkt om du er blitt syk. Det kan være at du føler deg beroliget noen timer eller noen dager, før tvilen kommer igjen: "Kan jeg likevel være syk". Dermed går du på ny til en lege.

 

 

TANKER ER PRIVATE OG IKKE FARLIGE

 

Undersøkelser har vist at et stort flertall i befolkningen opplever å få "tabubelagte" impulser og tanker. Dette er det nok ikke alle som vet, fordi vi ikke pleier å gå rundt og snakke høyt om det. Dermed kan man få for seg at en er den eneste personen i verden som har slike tanker.

 

Du kan jo teste deg selv: Har du noen gang opplevd å få følgende innfall når du står på en bussholdeplass? Tenk om jeg dyttet noen foran bussen. Tenk om jeg begynte å banne og sverte – eller le høyt i en begravelse. Tenk om jeg plumpet ut med pinlige fornærmelser under festtalen. Kjenner du deg igjen? Da er du ikke alene. Mellom 80 og 90 prosent i undersøkelsene bekreftet at de hadde hatt slike eller beslektede tanker.

 

Har du en tvangslidelse, er innholdet i tankene omtrent det samme som de ubehagelige og uakseptable tankene folk flest kan ha. Også dette er vist gjennom forskning. Men for deg er nok tankene eller impulsene mer påtrengende, hyppige og intense. Mens folk flest lar en ubehagelig tanke passere med et skuldertrekk – de vet at det ikke er farlig – forsøker du kanskje å bekjempe den så mye som du kan. Det er imidlertid slik at jo hardere du kjemper i mot en tanke, desto lettere har den for å dukke opp igjen. Det blir som når man legger seg for natten og tenker: Nå må jeg sove. Da får man ofte ikke sove.

 

Igjen kan du teste deg selv. Bestem deg for at du i løpet av de neste to minuttene ikke skal tenke på isbjørner. Du skal gjøre alt som står i din makt for ikke å tenke på dem. Du vil nok erfare at det ikke er så lett. Det er enda vanskeligere å la være å tenke på noe som faktisk gjør deg redd, f.eks. tanken på at du kan komme til å påføre deg selv eller andre skade.

 

Her er noen eksempler på hva tankene eller impulsene kan dreie seg om:

• å ha gjort en feil eller å ha glemt noe

• å bli smittet eller å smitte andre

• å ha blitt uren

• å bli forgiftet

• å ha skadet eller drept noen

• å ha gjort noe umoralsk eller seksuelt perverst

 

Tankene eller impulsene kan bli særlig påtrengende i situasjoner der andre kan bli skadet, der feil kan bli begått, eller der ubehagelige minner eller bilder kan vekkes. Det du plages av vil ofte inneholde fryktede konsekvenser. Her er noen eksempler på slike "katastrofetanker":

• Jeg vil svikte

• Jeg vil bli straffet

• Jeg vil skade noen

• Jeg vil synde

• Jeg vil miste kontrollen og bli gal

• Jeg vil dumme meg ut

 

For å dempe ubehaget, synes du kanskje at noen tankeritualer kan hjelpe deg. Det kan være å be, telle, lage mentale lister, gjenkalle aktiviteter i minnet eller å gjenta bestemte tanker. Dessverre vil slike ritualer bare bidra til at problemene opprettholdes eller forsterkes.

 

Tvangstanker har ofte preg av å være en slags indre "samtale". Det er to "stemmer", en kritisk stemme og en beroligende stemme. Du kan for eksempel få en tanke om at du kan skade en du er svært glad i. En kritisk stemme sier at den som tenker slikt kan gjøre det også. Da kommer det en beroligende stemme som sier at du ikke vil gjøre det. Denne samtalen kan gjentas om og om igjen.

 

For å dempe tankene kan det være lurt å akseptere dem

 

Når tankene eller impulsene kommer har du to valgmuligheter. Du kan prøve å motstå dem, noe som faktisk vil øke ubehaget og dermed også deres gjennomslagskraft. Det beste er å akseptere de ubehagelige tankene. Selv om ditt endelige mål er å bli fri fra dem, er den beste måten å gjøre det på å tenke "Det er OK at jeg har denne tanken – det gjør ikke noe om den kommer tilbake". Husk at tvangstanker er ufrivillige tanker eller forestillingsbilder. Hvis du velger å ha dem, vil du per definisjon få mer kontroll over dem. Det er et hav av forskjell mellom å føle at du ikke har kontroll over tankene og å oppleve at du har litt kontroll.

 

Dette kan være et viktig første skritt. Spørsmålet blir så hvordan du kan mestre tankene uten å måtte bekjempe dem. På de neste sidene vil du få mange forslag til hvordan du kan gå frem. Tenk på dem som en meny av ulike ideer til hva du kan gjøre; bli ikke overveldet av alle forslagene. Det er viktig at du velger ut noen som du vil prøve deg frem med, lage en egen tiltakspakke som passer for deg og dine behov.

 

Mange har hatt nytte av å skrive ned en konkret plan i en egen bok. Du kan f.eks. skrive:

• Hva som er dine mål

• Detaljert om hvordan du vil gå frem

• Hva du vil starte med

• Hvor mye tid du vil sette av til øvelsene

• Hvem som kan bistå med råd og støtte

• Når og hvor du vil trene

• Hvordan de ulike treningsøktene foregikk

 

Skriver du ned erfaringer etterhvert, blir det lettere å bedømme hvordan metodene virker. Du vil også få verdifull informasjon om hva du kan fortsette med og hva du kan endre på.

 

Det kan være lurt å diskutere gjennom dette med en du kjenner først. Hvis du går i behandling, kan du diskuterer hva du skal gjøre med din behandler. Viktige spørsmål er: Hvilke metoder skal jeg starte med? Hvor lenge skal jeg holde på med dem før jeg prøver ut andre?

 

 

AKSEPTERE OG UTSETTE

 

Du kan be om en kort utsettelse

 

Hvis du forsøker å undertrykke tankene fullstendig, vil du sannsynligvis mislykkes. Vi vet at tvangstanker er for motstandskraftige til det. Isteden kan du avtale med deg selv at du vil utsette å tenke på det en liten stund. Det er større muligheter for å bestemme når du skal ha slike tanker, enn helt å få dem ut av din bevissthet. På denne måten unngår du den onde sirkelen, der innbitt motstand skaper økt kroppslig aktivering og panikktanker, noe som igjen gjør at presset fra tankene bare blir enda sterkere.

 

Samtidig vil du få en kort pause hvor andre aktiviteter kan få lov til å dominere bevisstheten for en liten stund. Da kan det senere være noe lettere å motstå tankene. Du har også lykkes i å motstå den sterke bekymringen som det å ha slike tanker vekker. Du blir mer avslappet og dermed sterkere.

 

Du kan altså følge denne fremgangsmåten:

1. Gjør en avtale med deg selv om å yte tankene oppmerksomhet om en stund.

2. Velg et spesielt tidspunkt hvor du skal vie tankene full oppmerksomhet.

3. Når tiden er inne, kan du velge enten å la tvangstankene dominere bevisstheten, eller du kan avtale en ny, midlertidig utsettelse med deg selv.

 

Dette er noe du må trene på for å få til. I begynnelsen er det viktig at du kun ber om en kort utsettelse: ”Dette skal jeg tenke på om ett minutt; jeg skal bare lese ferdig denne siden først.” Når tiden er gått, kan du eventuelt velge å fortsette å lese i ett minutt til. Det er uansett lurt å finne på noe konkret du skal gjøre når du har bestemt deg for å utsette tankene litt.

 

Du kan veksle mellom perioder med tanker og med utsettelse

 

Hvis det å utsette tankene en gang til blir for vanskelig, kan du bestemme deg for en bestemt tidsperiode du skal bruke til tvangstankene. Du kan velge å vie tankene full oppmerksomhet i fem minutter. Så kan du utsette å tenke på dem i en periode på ett minutt, før du igjen bruker fem minutter på dem. Noen synes det er nyttig å ta tiden ved å se på klokken. Når du er i en utsettelsesperiode, er det viktig at du konsentrerer deg om andre ting, for eksempel om hva du skal ha til middag i dag. Du kan ringe noen eller gå en liten tur. Hvis du bare sitter og venter på at tiden skal gå, blir det vanskelig å holde tankene unna.

 

Husk at denne fremgangsmåten er basert på at du aksepterer tankene og ikke kjemper mot dem. Det eneste du ber om er korte perioder med utsettelse. Over tid vil du merke at jo lengre du utsetter tankene, jo mindre påtrengende vil de bli.

 

Du kan gjøre endringer i måten du tenker på

 

Som nevnt har de fleste av oss ubehagelige og tabubelagte tanker. Vanligvis er disse ikke så påtrengende og vanskelig å bli kvitt. Om tankene er et problem eller ikke avhenger derfor mye av hvordan vi opplever dem.

 

Det er viktig å vite at du vil bli skuffet hvis du tror at det er mulig aldri å ha slike forstyrrende tanker. Den beste innstillingen er å tenke på dem som midlertidige forstyrrende tanker. Ikke prøv å analysere hvorfor du har dem eller hva de innebærer. Ikke tenkt på om du vil være i stand til å stoppe dem eller ikke. Godta også at det er naturlig at du vil oppleve negative følelser på grunn av disse tankene.

 

Du kan benytte denne fremgangsmåten:

1. "Len deg mentalt tilbake" og aksepter at du nettopp har fått tvangstankene igjen.

2. Legg merke til hvilke følelser som oppstår: Er du redd, sint eller skamfull?

3. Minn deg selv på at du har valgt å akseptere at du har slike midlertidige tanker.

4. Ta bare for gitt at tankene er grunnløse og urealistiske, uten å analysere dem.

 

Å TA BRODDEN AV TVANGSTANKENE

 

Etter at du har benyttet den fremgangsmåten jeg nettopp beskrev, kan du foreta deg andre ting som kan bidra til å påvirke sinnsstemningen din. Jeg vil nå gi deg noen forslag til hva du kan gjøre. Det dreier seg om det å skrive ned tvangstankene, synge dem, endre forestillingsbilder som er knyttet til dem eller bruke positive selvinstruksjoner.

 

Du kan skrive ned tvangstankene

 

Hver gang tankene kommer kan du beskrive dem kortfattet; ta med deg papir og penn. Skriv ned både tanker, forestillingsbilder og impulser. Prøv å få ned alle tankene som kommer. Gjentas tanken så skriv den ned en gang til. På denne måten får du viktig informasjon om hvor ofte slike tanker kommer. Samtidig får du større avstand til tankene og økt mulighet for å vurdere dem. Etter en stund vil du nok føle alt skrivearbeidet som en belastning. Det kan faktisk være positivt. Mange opplever at jo mer strevsomt dette er, jo bedre effekt har det. Det er altså viktig at du ikke stopper med å skrive ned tvangstankene.

 

Du kan "synge" tvangstankene

 

Dette er en enkel metode som mange har hatt nytte av. Benytt en enkel melodistubb som oppsummerer tvangstanken; ikke tenk på innholdet i tankene. Poenget er at det å nynne demper uroen. Hold på i et par minutter. Når ubehaget er dempet, kan du stoppe og skift så oppmerksomheten over på noe annet.

 

Du kan endre forestillingsbildene

 

Hvis du ser deg selv dø av kreft, se deg selv som 90 åring, rolig og smilende, i gyngestolen og omgitt av familie. Forestiller du deg at sjefen din skriker mot deg og anklager deg for noe du har gjort, dann et bilde av at dere har en hyggelig samtale. Ser du deg selv slå barnet ditt, se deg selv stryke håret dets ømt og kjærlig. Velg nye bilder som vekker gode følelser.

 

Du kan bruke positive selvinstruksjoner

 

Dette er ikke det å tenke "positivt". Det er mer snakk om å finne frem til meldinger du kan gi deg selv, som er nyttige fordi de er realistiske og hjelpsomme når det virkelig gjelder. Eksempler på slike positive selvinstruksjoner er:

 

• Denne tanken er ikke særlig nyttig akkurat nå

• Jeg tenker ikke på dette nå, men venter litt

• Jeg vil ikke argumentere med irrasjonelle tanker

• Det føles faretruende, men er det ikke

• Det går an å gjøre feil; alle gjør feil

• Jeg må risikere noe for å bli fri fra tvangen

• Det er ikke mitt ansvar og ikke mitt problem

• Jeg fortjener å ha det bedre enn dette

 

Forsøk å si dette til deg selv som om du virkelig mener det; ikke bare uttal ordene.

 

DIREKTE KONFRONTASJON MED TVANGSTANKENE

 

Nå vil jeg gi deg noen forslag til hvordan du kan møte tvangstankene og ubehaget på en direkte måte. Hvis du gjør dette planmessig og systematisk, vil du kunne få mer kontroll over tankene og ritualene som er knyttet til dem. Det du vil lese om på de neste sidene er selvsagt "lettere sagt enn gjort". Det innebærer at du møter det du frykter ansikt til ansikt. Samtidig er dette metoder som mange har hatt stor nytte av.

 

Du kan sette av en fast tid til tvangstankene

 

Sett av en spesiell tid hver dag til tvangstankene og den bekymringen du føler rundt disse. Du kan da velge å utsette slike tanker til "Bekymringstiden".

 

Du kan bruke ti til femten minutter to ganger daglig til dette. Det er viktig at du unngår forstyrrelser og at du konsentrerer deg helt om det bekymringsfulle og ubehagelige. Tenk bevisst på alle katastrofale følger som kan inntreffe – ikke legg bånd på deg. Hva er det absolutt verste som kan skje? Ikke tenk på positive ting, og ikke vær opptatt av at ting kan bli bedre: Tenk negativt. Benytt deg alltid av "bekymringstiden"; ikke utsett det fordi du føler deg bedre en dag. Fortsett minst i én uke, selv om du ikke føler behovet for det.

 

Du kan lese inn tvangstankene på lydbånd

 

Skriv ned tankene, impulsene eller forestillingsbildene direkte slik de kommer. Les dem så inn på lydbånd, gjerne flere ganger etter hverandre. Lytt på båndet 45 minutter eller mer hver dag, om og om igjen. Forsøk å bli følelsesmessig engasjert når du hører på det, f.eks. ved å bli så opprørt og redd som mulig. Vær konsentrert om innholdet og hva ordene innebærer. Ikke tenk på andre ting. Slutt først når ubehaget er sunket betraktelig. Dette er en metode som virker fordi du venner deg til det fryktelige eller ubehagelige. Dette kalles for "habituering".

 

Du lærer også på en ubehagelig, men grundig måte at selv de mest forferdelige tanker ikke er farlige. Dette skyldes at de nettopp bare er tanker og ikke handlinger. Tanker kan ikke "gjøre en flue fortred". Det er bare handlinger som kan skade. Noe av det tragiske ved tvangslidelse er at du kan bli plaget av tanker om å gjøre noe du faktisk aldri vil komme til å gjøre, eller at noe vil hende som egentlig ikke kommer til å skje.

 

Du kan også lage en gruful historie basert på tvangstankene. Fortell historien omtrent som om det skulle skje her og nå, med mest mulig innlevelse. Lag f.eks. en detaljert beskrivelse av at du faktisk har kjørt over en fotgjenger, hvor forferdelig personen blir skadet, den påfølgende rettssaken og straffen. – Eller at du virkelig gjør vonde ting mot familie eller venner. Beskriv alt det du føler, lukter, hører, tenker og ser, akkurat som om det skulle skje i øyeblikket. Les historien mange ganger for deg selv, og prøv å få den mest mulig realistisk, før du leser den inn på lydbåndet. Bruk fantasien din. Lytt på dette 45 minutter hver dag.

 

Det å utsette seg i fantasien for det tvangstankene innebærer er en av de mest effektive metodene du har til rådighet for å få kontroll over din lidelse. Dette blir en mental form for atferdsterapi, metoden som er så virkningsfull mot tvangshandlinger.

 

Du kan tenke tankene i "langsom kino"

 

Tenk tankene i et svært langsomt tempo. Gjør også dette i forhold til handlinger som følger tankene. Dette kan bidra til å dempe intensiteten i tankene. Det øker også muligheten for å få informasjon om detaljer i det du plages av.

 

Du kan la ritualene dine få følger

 

Velg en oppgave som ikke har forbindelse med tvangen, og som medfører at du blir forstyrret i dine daglige gjøremål. Du kan skrive lange brev, kopiere dikt fra en bok eller ta en rask spasertur i en halv time. Oppgavene skal være tidkrevende og forstyrrende, men ikke se på dem som straff. De innebærer mer en følge av det å ritualisere som kan gi deg en ekstra grunn til ikke å følge tvangen når den melder seg: Å ritualisere vil koste deg noe.

 

Du kan velge ikke å utføre ritualer

 

Dette innebærer å møte ubehaget ansikt til ansikt, samtidig som du ikke kan beskytte deg gjennom ritualer. Du kan bevisst og frivillig gå inn for kontakt med det ubehagelige: Slå på kokeplatene og la dem stå på i 20 minutter; rør med vilje ting du tenker er urent, men uten å vaske deg; må du ha huset helt ryddig, så rot ordentlig til på noen rom og la dem stå sånn i flere dager. Prøv så å få oppmerksomheten din rettet mot andre ting, som det å se på TV, gå en tur, snakke med en venn eller skrive et brev.

 

Denne metoden er i tråd med eksponeringstrening ved tvangshandlinger. Prinsippet her er at du planmessig og systematisk utsetter deg for situasjoner og tanker du vanligvis forsøker å unngå. Dette kalles eksponering. Hvis du lider av vasketvang, kan du for eksempel med vilje berøre noe som får deg til å føle deg uren. Det er vanlig at man følger en systematisk fremgangsmåte, basert på stigende vanskelighetsgrad.

 

Samtidig er det viktig at du ikke utfører ritualer for å få mindre ubehag. Dette kalles responsforhindring. Det vil si at du planmessig gjør deg selv uren uten å vaske deg, eller at du bevisst bruker ovnen uten å sjekke flere ganger om kokeplaten er slått av.

 

Ønsker du å gå igang med slik trening, kan det være nyttig å ta kontakt med helsepersonell og be dem hjelpe deg med å lage et treningsprogram. Det er vanlig å sette av god tid til å samle inn informasjon om tvangshandlingene og tvangstankene, slik at du kan lage et opplegg som er skreddersydd din situasjon.

 

Flere av metodene du nettopp har lest om er bygget på prinsippene om habituering (tilvenning), eksponering og responsforhindring. Treningen er ubehagelig og forutsetter høy grad av egenaktivitet. Samtidig vet vi at den over tid vil føre til at ubehaget blir mindre. Du vil da få fjernet eller redusert et problem som hindrer deg i å gjøre det du har lyst til og nå de mål du har satt deg.

 

Hvis du tviler på at trening gjennom de metodene som er beskrevet her virkelig er ufarlig, så kan du gjøre følgende:

 

Du kan snakke med en eller flere personer du stoler på og be om deres vurdering. Er det virkelig slik at du kan bli smittet og syk, miste kontrollen, gjøre uansvarlige eller voldelige handlinger? Hvis du får en venn eller en i familien til å være en medhjelper under treningen, er det en stor fordel. Du kan også oppsøke helsepersonell og drøfte ulike fremgangsmåter med dem. Ta gjerne med dette heftet og drøft de rådene som er gitt her.

 

Samtidig er det viktig at du selv arbeider med å tro på at:

• Tvangstanker- og handlinger er overdrevne og urimelige.

• Ritualer bidrar bare til å opprettholde problemene.

• Ubehaget du opplever under treningen er smertefullt, men ufarlig og forbigående.

• Planmessig og regelmessig arbeid vil på sikt gi deg økt kontroll over lidelsen.

 

 

 

 

 

ANBEFALT LITTERATUR

 

Mye av dette heftet er basert på selvhjelpsboken Stop Obsessing! How to overcome your obsessions and compulsions. Den er skrevet av Edna B. Foa og Reid Wilson, to av verdens fremste eksperter på tvangslidelse. Boken er utgitt på Bantam Books i 1991 og kan bestilles gjennom bokhandelen.

 

Et bokkapittel skrevet både for fagfolk og dem som selv sliter med tvangstanker, er:

Torkil Berge og Patrick A. Vogel (2003). Psykoterapeutisk arbeid med tvangstanker: En kognitiv tilnærming. I Berge, T, Axelsen, E. D., Nielsen, G. H., Nordhus, I. H. og Ommundsen, R. (Red.). Samtaler som forandrer. Psykologisk teori i praksis. Fagbokforlaget.

 

Annen aktuell litteratur er:

Torkil Berge og Arne Repål (2000). Trange rom og åpne plasser. Hjelp til mestring av angst, panikk og fobier (2. reviderte utgave). Oslo: Aschehoug.

Torkil Berge og Arne Repål (2002). Lykketyvene. Hvordan overkomme depresjon. Oslo: Aschehoug.

Edna B. Foa og Michael J. Kozak (2001). Mestring av tvangslidelser. Et arbeidshefte til selvhjelp. (Original tittel: Mastery of your obsessive-compulsive disorder: Client workbook. Graywind Publ., 1997. Oversatt av P. A. Vogel og L. H. C. Syrstad.) Ananke Norge. Institutt for psykiatri og medisinske atferdsfag, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.

Per Hoved Thomsen (1996). Når tvanker bliver til tvang. Børn og unge med tvangssymptomer.